Jeg pleide å gi min ektefelle dårlig samvittighet for at han bodde i min leilighet. En helg pakket han kofferten og dro.
Nylig var jeg sammen med familien på besøk på landsbygda, og der hørte vi en interessant historie fra bygdefolket. Her er den. Det var ei dame som het Ingrid, ekskona til Torstein. De hadde vært gift i over tjue år. Jeg kjenner ikke til alle detaljene, bare det som folk fortalte meg.
Etter de giftet seg, ga foreldrene til Ingrid dem en leilighet som bryllupsgave. Den gangen arbeidet Torstein på en møbelfabrikk, mens Ingrid jobbet på et kontor. Begge hadde greie lønninger, pengene strakk til alt de trengte. Torstein var handy og fikset alt som trengtes i den nye leiligheten.
De hadde bare ett barn, en gutt. Han het Eivind. Dessverre hadde han et ganske krevende gemytt sta og altfor selvsikker. Moren dullet alltid med ham, mens faren forsøkte å sette grenser. Dette førte til stadige krangler mellom foreldrene. Torstein mente at sønnen burde lære selvstendighet og ansvar.
Da Eivind var liten, prøvde Torstein å lære ham praktiske ferdigheter hvordan fikse ting hjemme, skru og reparere, og møte hverdagslige utfordringer. I begynnelsen var Eivind interessert, men etter hvert dabbet engasjementet av.
Ingrid hadde en helt annen oppdragelsesstil. Hun sa til Eivind at han ikke trengte å anstrenge seg eller ta i et tak fysisk arbeid var ikke nødvendig for ham. Hun kjøpte stadig dyre ting til ham. Etter hvert ble Eivind lat og forventet at alt skulle komme av seg selv.
Alt dette tynget forholdet mellom Ingrid og Torstein. Kranglene ble hverdagskost. Da Eivind var ferdig på videregående og begynte på universitetet i Oslo, betalte foreldrene for studiene. Men sønnen var ikke motivert og karakterene var svake.
Hvem har vi her? Denne karen vil jo ingenting! Han er fornøyd så lenge andre gjør alt for ham. Kanskje du skal skaffe ham jobb også? Nei takke meg, han får heller bli ditt ansvar! Det er like greit, sa Torstein irritert.
Hvorfor bare mitt ansvar? Han er jo ditt barn også.
Han er ikke et barn lenger, han fyller 18 snart. Han er en voksen mann. Du må la ham gå egne veier. Jeg advarte deg, men du hørte aldri. Jeg kunne gjort ham til en ansvarlig mann. Men du lot meg ikke. Hva slags mann har du egentlig oppdratt?
Er du egentlig fornøyd med livet? Du har bodd i min leilighet i årevis! Og kjøpt deg aldri noe eget. Du har en grei jobb, men du sitter bare der og dikterer regler om barneoppdragelse.
Er det det du mener? Jeg trodde aldri du skulle slenge bolig i trynet på meg! Du vet jo at vi fikk nøklene sammen da vi giftet oss, og jeg har gjort mitt for å gjøre hjemmet vårt fint. Vi har et flott sted, ikke alle er så heldige. Og så sier du sånt?
Ingrid sukket og gikk ut av rommet. Etter denne krangelen ble forholdet kaldere. Eivind holdt alltid med moren og hjalp aldri faren. Han hadde alltid andre ting å gjøre hvis Torstein ba om litt hjelp. Til slutt skjønte Torstein at familien ikke trengte ham lenger.
En helg pakket Torstein sakene sine og reiste. Det viste seg at han hele livet hadde spart penger med tanke på å kjøpe seg et lite hus. Han drømte om en fredelig pensjonisttilværelse sammen med Ingrid, ved en rolig elv. Torstein slo seg til ro i bygda vår. På noen måneder pusset han opp huset, og han ble kjent med en ny kvinne en enke som het Ellen. To år gikk, og de flyttet sammen.
Hva med ekskona og Eivind? De tok aldri kontakt, ikke en gang en telefon. Slik kan livet bli.
Noen ganger er det viktigere å bygge et hjem med kjærlighet og respekt enn å eie en bolig eller gi gaver. Man må lytte til hverandre og lære barna selvstendighet. Først da kan en familie vokse sammen.
