Det var bestemoren min som oppdro meg. Jeg er selvsagt takknemlig for det, men kjærligheten hennes var aldri helt uselvisk.
Jeg var bare fem år gammel da min kjære far bestemte seg for at han ikke lenger ville ha familie. Han forsvant fra oss for en kvinne som var yngre enn moren min. Vi bodde i utgangspunktet i leiligheten hans, men straks etter skilsmissen insisterte han på at moren min og jeg måtte flytte ut på dagen.
Så havnet jeg hos mormor, moren til mamma. Faren min var så «modig» at han fant utallige måter å unngå å betale barnebidrag på. Kort sagt, mamma og jeg stod igjen uten en krone og flyttet inn i mormors lille leilighet. Den tida var tung. Mormor hadde en mager pensjon, mamma jobbet ustanselig borte, og jeg måtte komme hjem fra skolen til tomme rom og ta meg av alt mulig hjemme.
Da jeg ble eldre, hendte det jeg skulket skolen for å ta strøjobber på byggeplasser, så det ble lite tid til lekser og bøker. Jeg syntes synd på mamma og mormor, som nesten ikke hadde råd til mat på bordet. Jeg bestemte meg til slutt for at etter ungdomsskolen skulle jeg droppe ut og finne meg en fast jobb. Men akkurat da dukket mormors søster opp, oldemor Nora. Hun tilbød seg å ta meg til seg, hjelpe meg med skolearbeidet og forsørge meg. Oldemor Nora hadde ikke barn selv, så hun ønsket virkelig at jeg skulle bo hos henne. Moren min og mormor var enige.
Og slik ble det at jeg flyttet inn hos oldemor Nora. Mamma og mormor kom av og til på besøk. Livet der var mye enklere. Oldemor Nora hadde en god pensjon, jeg kunne gå på skolen uten å måtte jobbe. Hun lærte meg å lage mat, ja til og med å sy. Jeg fullførte skolen med toppkarakterer og begynte å studere juss på universitetet.
Oldemor Nora gjentok stadig at når jeg var ferdig med utdanningen, skulle hun straks skrive meg inn i testamentet som arving til leiligheten hennes. Hun sa at hun elsket meg, at jeg var blitt hennes familie, og at hun ville hjelpe meg. Men alt tok en usving ingen hadde ventet. Da jeg gikk tredje året, møtte jeg Signe.
Å, Signe så vakker og klok! Følelsene våre var gjensidige, og jeg visste jeg ville gifte meg med henne. Da oldemor Nora fikk høre om det, brøt hun ut i fullt raseri. Hun erklærte at Signe bare var ute etter rikdommen min og aldri kunne elske meg.
Om jeg ikke slo opp med Signe, ville hun stryke meg fra testamentet. Jeg fortalte Signe alt. Hun sa med tårer i øynene at vi kunne gå hver til vårt, hvis leiligheten var så viktig for meg. Samtidig sa hun at hun ville bo sammen med meg selv på et gammelt nedfallshus hvis det ble sånn, slik elsket hun meg. Til slutt tok jeg sjansen. Jeg valgte kjærligheten. Oldemor Nora kuttet all kontakt. Plutselig stod jeg uten leilighet, men ikke uten Signe.
Nå har det gått ti år siden vi giftet oss. Vi har to barn, og kjærligheten vår har aldri vært sterkere. Hvert år kjenner jeg dypere at jeg gjorde det rette valget, selv om alt føles som en merkelig drøm av snø, døsige fjorder, og bestemte stemmer som forsvinner i disen hver gang jeg ser på barna våre og Signes smil.
