Tyve år senere kjenner jeg igjen min yngre utgave i gutten.
Dagen før bryllupet mistenkte Anders at Ingrid hadde vært utro. Selv om hun sverget på at hun aldri ville svikte, ville han ikke høre på henne. Men tjue år senere møtte han sønnen hennes. Gutten var latterlig lik ham selv da han var ung
De hadde en kjærlighet som var verdt et eget kapittel i romaner lidenskapelig, spesiell og så stor at folk rundt nesten ble grønne av misunnelse. Noen klarte til og med å lage litt krøll for dem, bare for moro skyld. De to unge forberedte seg sakte til bryllup, et bryllup som dessverre aldri fant sted.
Kvelden før bryllupet fortalte Ingrid kjæresten at hun var gravid. Han reagerte ikke akkurat med sprett og jubel han ble rasende. Anders mente at hun må ha vært utro, for «det kunne jo umulig gå så fort å bli gravid». Han sa rett ut at han ikke stolte på henne. På tross av det, fødte hun barnet.
De fleste vennene hans sa han var en torsk. Alle så jo at Ingrid elsket ham. Men Anders var steil som et fjell. Forholdet gikk i oppløsning, bryllupet ble avlyst, og han foreslo til og med abort, men Ingrid nektet. Hun håpet likevel at han en dag ville be om unnskyldning, men telefonen ringte aldri.
Hun hadde heller ikke tenkt å ringe. Anders var overbevist om at han hadde rett. De begynte på hver sin livsvandring. Ingrid måtte takle det hele alene. Og selv om de noen ganger støtte på hverandre på gaten i Oslo, latet han som han ikke kjente henne. Han så henne leke med barnet på lekeplassen, og snudde bestandig blikket det var lettere å ikke bli minnet på det som hadde vært.
Ingrids liv ble alt annet enn lett. Hun var alenemamma, men det hindret henne ikke i å være lykkelig hun hadde jo fått en liten engel, og for hans skyld gjorde hun alt. Hun la forhold og romantikk på hylla, men det brydde hun seg fint lite om.
Ingrid jobbet dag og natt på Rema 1000, som hjelpepleier og litt som nattevakt alt for å sikre gutten sin en god fremtid. Emil takket moren sin han ble hennes støttespiller og verdens beste forsvarer.
Han tok seg utdannelse, var innom Forsvaret, og skaffet seg etter hvert en ordentlig jobb. Da Emil ble voksen, lot han være å spørre om faren han hadde skjønt det meste. Joda, som liten hadde Ingrid dratt en historie eller to om pappa, men trodde han egentlig på det? Svaret gir seg selv.
Emil var sin far til fingerspissene. Da han fylte 20, minnet han Ingrid så mye om Anders at det gjorde vondt å se på. Og så, en dag, krysset veiene deres seg: Ingrid, Anders og Emil. Pappas ansikt lyste plutselig opp som julegrana på Universitetsplassen det var jo ikke til å ta feil av slektskapet. Han stirret lenge på dem, måpende, men ord fikk han ikke fram.
Det gikk tre dager før han turte å banke på døren til Ingrid og stotre frem:
Klarer du å tilgi meg?
Forferdelig lenge siden hvisket Ingrid.
Og slik ble eventyret om pappa levende igjen Emil fikk for første gang se sin egen far.




