Hvordan svigermor endte opp uten bolig
Jeg er sikker på at vi slett ikke er forpliktet til å forsørge svogeren min og hans familie, eller leie leilighet til dem. La meg si det med en gang: Jeg eier selv en treroms leilighet her i Oslo, som vi bor i nå. Jeg kjøpte den før vi giftet oss, og den var i elendig forfatning det var så ille at inngangsdøra bare sto lenet mot karmen. Men jeg var fornøyd med prisen, og med tiden pusset jeg opp alt selv. Men det var ikke helt det jeg ville fortelle om.
Da jeg traff mannen min, hadde jeg allerede pusset opp to rom og satt inn litt møbler. Alt i alt var leiligheten ganske koselig nå.
Mannen min, Øystein, var høy, kjekk og bodde på hybel på Torshov. Noen måneder etter at vi møttes, flyttet han inn hos meg. Etter bryllupet gjorde vi om det minste rommet til barnerom. Først fødte jeg en gutt, Martin, og etter noen år en datter, som vi kalte Synnøve.
Det var helt idyllisk frem til en kjølig, disig høstkveld, da svigermoren min plutselig sto utenfor døren, gråtende, med to store koffertposer og pelskåpe på armen:
Kan jeg få bo hos dere en stund? Det er så mye uro Torstein, sønnen min, han har flyttet inn i min leilighet med en dame. Jeg håper jo de får det til, kanskje hun blir kona hans og alt det der… Jeg blir ikke lenge, lover å hjelpe med å hente barna i barnehagen og lage middag. Jeg har jo ingen andre enn deg!
Tårene hennes rant, så vi slapp henne inn og ga henne det største rommet. Svigermor, som for lengst var pensjonist, passet barna, akkurat som hun hadde lovet, og viste seg knapt hjemme hos seg selv for der hadde den yngste sønnen begynt et nytt liv. Han brukte hennes ettromsleilighet på Løkka, sammen med ny kone og to små barn: det ene hadde de sammen, det andre fulgte med kona fra før.
Alt dette startet mange år tidligere, da svogeren min giftet seg med sin skolekjæreste, og foreldrene deres solgte leiligheten sin. Pengene brukte de på en liten hybel til seg selv og en toroms til Torstein. Så ble faren sykere og døde, og Torstein fikk to barn med den første kona. De skilte seg. Han lot ekskona og barna bli boende i leiligheten, og nå bor de der sammen med hennes nye mann og tre barn.
Etter skilsmissen flyttet sønnen hjem til sin mor, og sa:
Mamma, jeg blir med deg litt, er jo fri nå og svever! Jeg skal finne noe, jeg klarer meg. Men sånn gikk det ikke. Etter et par måneder flyttet han inn i mors leilighet med sin nye kjæreste.
Hver helg dro svigermor hjem til oss med alle barnebarna. Både Torsteins barn fra første og andre ekteskap. Kaos.
Et år etter dette ba vi svigermor finne en løsning på bosituasjonen sin. Igjen kom tårene og hysteriet.
Jeg måtte snakke med svogeren min, og si det var på tide han flyttet fra moren. Men han nektet å dra, sa han ikke hadde råd, at han har barn å ta vare på, og at lønna var altfor liten til å leie. Hva skulle jeg gjøre?
Forholdet mitt til svigermor har blitt verre og verre. Jeg har ikke engang lyst til å gå hjem etter jobb lenger. Så jeg tok en prat med Øystein og sa at han måtte ordne en annen løsning for sin mor eller ville jeg ta ut skilsmisse.
Han ble perpleks, for hvor skulle moren hans gjøre av seg? Kaste henne på gata?!
Hva om hun leier en liten leilighet? Vi har jo penger til det, sa jeg. Men svigermor ville ikke høre snakk om å leie. Hun mente vi skulle leie en toroms til Torstein og den nye familien hans, så hun fikk flytte hjem igjen.
Det syntes jeg var drøyt. Jeg sa at dersom svigermor ikke flyttet ut innen uka, ville jeg bare sette tingene hennes ut på trappa. Hva annet kunne jeg gjøre?
Jeg ser virkelig ikke at vi er ansvarlige for å forsørge Torstein og hele den gjengen langt mindre sørge for bolig til dem!
