– Du stjeler fra sønnen min, han har ikke råd til å kjøpe engang en lyspære. Søndag morgen lå jeg under et pledd på sofaen. Mannen min hadde dratt til moren sin for å bytte lyspærer, men selve grunnen til besøket var selvsagt en annen: – Har du glemt at Igor har bursdag i dag, sønn? Min mann er en ekte sløser. Lønna hans varer bare noen dager. Heldigvis gir han meg penger til strømregninger og mat, resten går til nye spill og alt mulig tilbehør til dem. Jeg bryr meg ikke så mye, for jeg synes kjæresten min bør få ha det gøy, i stedet for å drikke i garasjen eller dra på nattklubber. Dessuten har jeg lest at de første førti årene av barndommen er de vanskeligste for enhver. Jeg sier ikke dette for at du skal synes synd på meg, men for å forklare hvorfor mannen min alltid har tomme lommer. Jeg har ikke slike problemer. Jeg klarer faktisk å spare litt, og ofte låner jeg ham penger om han trenger det. Men jeg sier alltid nei når han vil ha penger til moren sin, niesene, eller søsteren. Selvsagt husket jeg at det var Igors bursdag, så jeg kjøpte gave til ham en uke i forveien. Før mannen min dro til familien, ga jeg ham gaven og satte meg for å se en film. Jeg dro ikke med fordi svigerforeldrene mine og jeg ikke akkurat går overens. De mener jeg ikke elsker ham fordi jeg ikke lar ham bruke penger på dem og nekter å passe barna til søsteren hans. En gang sa jeg ja til å passe dem i en time, men de hentet barna etter et halvt døgn. Dermed kom jeg for sent til jobb, og jeg våget å si ifra at jeg var misfornøyd. Da kalte svigermor og svigerinne meg frekk og skamløs. Siden da har jeg alltid sagt nei til å passe barna, men det plager meg ikke at mannen min liker å leke med niesene sine. Etter at mannen min dro, gikk det ikke lang tid før han kom tilbake — med hele sin familie på slep, inkludert niesene. Svigermor marsjerte rett inn med yttertøyet på og sa rett ut: – Vi bestemte oss for at Igor skal få sitt eget nettbrett i bursdagsgave, det koster to tusen kroner. Du skylder meg tusen kroner for den gaven. Så betal! Jeg kunne godt gitt gutten et nettbrett, men aldri til den prisen. Det sier seg selv at jeg ikke ga fra meg en krone. Plutselig begynte også mannen min å klage over hvor egoistisk jeg var. Jeg skrudde på PC-en og ropte på Igor, og på fem minutter kjøpte vi sammen en gave han faktisk ønsket seg. Guttungen spurtet glad ut til moren, som satt ute i gangen. Svigerinnen min var alltid rapen, så det forsvant ofte ting når hun var på besøk. Svigermor satte absolutt ikke pris på min vennlige gest, tvert imot ble hun sint. – Det var ikke det vi ba om! Du skulle gitt pengene. Du er sammen med sønnen min, og han går rundt som en tigger uten penger, ikke en gang til lyspærer. Gi meg tusen kroner, du vet godt det er hans penger. Hun grep til vesken min på nattbordet. Jeg så på mannen min og freste: – Du har tre minutter på å kaste dem ut! Da tok han tak i moren sin og dro henne ut av huset vårt. Tre minutter — det var alt han trengte. Jeg synes det er bedre at mannen min bruker lønna si på dataspill, enn at moren hans og resten av gjengen stikker av med pengene. Nå sitter jeg her og tenker: Det hadde jammen vært enklere om jeg hadde giftet meg med en foreldreløs!

Du aner ikke, hva som skjedde hos oss forrige søndag! Jeg lå godt pakket inn i ullpleddet på sofaen, og tenkte bare å ha en rolig dag. Mannen min, Eirik, hadde dratt ut til moren sin i Oslo for å hjelpe henne med å bytte lyspærer. Men jeg visste jo innerst inne at det egentlig var en annen grunn til at svigermor hadde mast om at sønnen skulle komme:

Eirik, har du ikke glemt at Emil har bursdag i dag?

Mannen min er verdensmester i å bruke opp lønna si på rekordtid. Det tar ikke mange dager før kontoen er tom. Heldigvis er han såpass fornuftig at han gir meg penger til strøm og mat, men resten brenner han av på PlayStation-spill og ting han “absolutt MÅ ha”. Jeg orker ikke bry meg så mye, for jeg vil liksom at han skal få ha det litt gøy, så lenge han ikke henger på barer eller raver rundt i byen om nettene. Dessuten leste jeg et sted at de første førti årene av barndommen er de vanskeligste det er vel noe i det!

Jeg forteller ikke alt dette for å få sympati, altså, bare så du skjønner hvorfor Eirik alltid går med lommer som er omtrent like tomme som kassen på Joker en søndagskveld. Jeg derimot, klarer heldigvis å sette av litt på sparekontoen, så det hender ofte jeg må låne ham penger. Men jeg bare nekter når det gjelder alt som skal gå til moren, søsteren eller niesene hans.

Selvfølgelig hadde jeg fått med meg at Emil hadde bursdag, så jeg kjøpte en gave til ham allerede forrige uke. Akkurat før Eirik dro til familien, ga jeg ham gaven og satte meg ned for å se en film. Jeg ble ikke med fordi, du vet, det er null kjemi mellom meg og svigermor det er som en evig kald front. Hun mener jeg ikke “elsker” sønnen hennes nok, fordi jeg ikke vil sløse penger på hennes familie eller passe niesene hele tiden. En gang sa jeg ja til å passe barna hennes i én time, og så kom de ikke og hentet dem før etter mange timer jeg kom for sent på jobb på grunn av det! Og da jeg påpekte det, fikk jeg høre at jeg var frekk og freidig. Så jeg har høflig sagt nei hver gang siden. Det gjør meg egentlig ikke noe at Eirik hjelper til med barna, for han synes også det er gøy.

Men vet du hva? Etter bare litt tid hjemme, så dukker hele svigerfamilien opp hos oss, med niesene og det hele, som om det skulle vært en søndagsutflukt til hytta. Svigermor tråkker rett inn i gangen uten å ta av seg skoene, og sier helt uten skam:

Nå har vi bestemt at Emil skal få et nettbrett til bursdagen sin det han selv har plukket ut, det kostet to tusen kroner. Så nå skylder du meg én tusenlapp for din del av gaven. Så betal opp, da.

Ja, altså, jeg kunne gjerne ha kjøpt guttungen et nettbrett, men ikke til to tusen kroner, det synes jeg er helt vilt.

Så jeg ga henne ikke en eneste krone. Og da begynte til og med Eirik å mase om at jeg var gjerrig. Da bare reiste jeg meg, slo på laptopen og ropte på Emil. På fem minutter hadde vi sammen funnet og kjøpt en kul gadget han ble kjempeglad for helt uten svigermors hjelp.

Emil løp stolt ut til gangen for å vise moren hva han fikk, men du vet hvordan det er svigerinna har alltid klissete hender, så passene må du gjemme unna. Svigermor syns heller ikke dette var noe særlig gest, og ble både fornærmet og krass:

Det var ingen som ba deg om det, Marianne! Du skulle bare VIPPSE pengene. Du tar fra sønnen min alt han har aldri penger igjen, ikke engang til en lyspære! Nå gir du meg den tusenlappen, du vet jo det er min sønns penger.

Hun gikk så langt som å begynne å fikle i veska mi! Da fikk jeg nok, så jeg så på Eirik og sa:

Du har tre minutter på deg til å få dem ut!

Han tok svigermor hardt i armen og geleidet hele følget sitt ut av huset på rekordtid tre minutter var mer enn nok.

Altså, jeg sier det bare jeg vil mye heller at Eirik plutselig bruker lønna si på spill og hobbyer enn at svigermor skal suge ut alt han får inn. Hellere han får litt glede, enn at de snylterne skal ta alt. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært lettere å vært gift med noen uten foreldre!