«Hva betyr det at vi skal skilles?» spurte mannen forvirret sin kone. «Er det fordi jeg ga penger til mor?»
«Hundre og nitti tusen kroner!» Ine slapp kontoutskriften på bordet og så hvite ark spredde seg over overflaten. «Rune, hvor er pengene?!»
Mannen hennes orket ikke engang å ta blikket fra TV-skjermen, mens han fortsatte å bla mellom kanalene.
«Hvilke penger?» mumlet han likegyldig.
«De vi har spart i tre år på til boliglånet! I går var det to hundre og tjuefem tusen, i dag er det trettifem tusen!»
Endelig så Rune opp og trakk på skuldrene som om det var en bagatell.
«Å, det… Mor og Jeanette trengte hjelp. Skal jeg være et dyr eller?»
«Spurte du meg?! Dette er våre felles sparepenger!»
«Hvorfor hisser du deg opp? Jeg betaler tilbake.»
«Når? Om hvor mange år?» Ine lente seg over bordet mot ham. «Rune, vi ble enige ingen bruk av disse pengene uten å snakke sammen! INGEN!»
«Ja ja, vi ble enige… Men når min egen mor ber om hjelp, skal jeg si nei til henne?»
«Og når din kone jobber tolv timer om dagen i tre år, betyr det ingenting? Dette er MINE penger også!»
Rune rynket pannen og stirret på TV-en igjen. «Ikke overdriv. Det er bare en vanlig jobb.»
Et halvt år før denne samtalen satt Ine på kontoret i et reisebyrå og regnet nøye på provisjonen fra siste salg av reiser. Tallene i regnearket var gode gruppen var stor og betalingsvillig.
Kollegaen hennes, Thea, kikket over dataskjermen:
«Regner du på kalkulatoren igjen? Sparer du fortsatt til drømmeboligen?»
«Et år til, kanskje et halvt, så har vi egen bolig,» smilte Ine og la fra seg pennen. «Rune jobber også hardt, tar ekstravakter i bilverkstedet i helgene.»
«Du er heldig med mannen din. Min lover bare, men ingenting skjer.»
«Ja, jeg er heldig,» nikket Ine, selv om en indre stemme hvisket noe urolig.
Thea flyttet stolen nærmere.
«Hvor mye har dere spart, hvis det ikke er en hemmelighet?»
«To hundre og ti tusen. Ikke langt igjen til to hundre og femti tusen.»
«Flott! Hvor oppbevarer dere dem? I banken?»
«Ja, på en sparekonto. Renter hjelper, selv om de er små.»
«Lurt. Bare ikke bruk dem på noe unødvendig.»
Ine nikket, men sa ingenting om at Rune de siste månedene hadde klaget mer over tretthet og jobbet mindre.
Samme kveld satt han foran TV-en da hun kom hjem.
«Rune, dro du ikke til verkstedet i dag?» spurte hun mens hun tok av seg skoene i gangen.
«Jeg drar i morgen. Ryggen gjør vondt.»
«Kanskje du burde gå til legen?»
«Slapp av, det går over,» byttet han kanal. «Forresten, mor ringte. Jeanette trenger penger til et sminkekurs.»
Ine stivnet med vesken i hånden.
«Hvor mye?»
«Bare femten tusen. Småpenger.»
«BARE?!» hun klarte ikke å holde tilbake. «Rune, det er nesten hele månedens bonus!»
«Ikke skrik. Jeg spør ikke om å ta det fra sparekontoen. Jeg gir henne det fra neste lønn.»
«Hva om lønnen ikke rekker?»
«Den rekker. Ikke vær så stressa.»
Ine gikk på kjøkkenet for å varme opp middagen, men matlysten forsvant. Tankene kretset om hvor ofte slike forespørsler kom fra hans familie.
To uker senere gjentok situasjonen seg. Runes mor, Kari, ringte under middagen.
«Hallo, mor?» Rune satte telefonen på høyttaler mens han spiste. «Ja, jeg hører… Det lekker? Så mye?… Sju og et halvt tusen? Greit, jeg tar med det i morgen.»
Ine la fra seg gaflen og så på mannen.
«Rune, vi ble enige først boliglånet, så alt annet.»
«Vil du at naboene skal klage til min mor fordi radiatoren drypper? Hvor hjerteløs er du?»
«Jeg er ikke hjerteløs,» sa Ine rolig. «Men din bror Pål bor i samme bygg. Hvorfor kan ikke han hjelpe?»
«Pål er arbeidsledig, det vet du.»
«Arbeidsledig? Nå som alle trenger folk?»
Rune så opp fra tallerkenen.
«Ikke start den diskusjonen. Det er min mor, jeg hjelper henne, punktum.»
«Og jeg er din kone,» sa Ine lavt. «Betyr det noe?»
«Selvfølgelig gjør det det. Men radiatoren…»
«Hva med vår fremtid?»
«Den kommer. Vi går ikke under for sju og et halvt tusen.»
En måned senere kalte sjefen hennes, Lars, henne inn på kontoret.
«Ine, sett deg. Du gjorde en fantastisk jobb med den kinesiske gruppen. Det blir en fin bonus tjuefem tusen.»
«Takk,» sa hun oppriktig glad.
«Men jeg legger merke til en tendens du tar all overtid, jobber i helger. Brenner deg ikke ut?»
«Nei, alt er bra. Mannen min og jeg sparer til bolig, hver krone teller.»
«Godt gjort. Men helse er viktigere enn noen bolig.»
Ine nikket, men tenkte at uten overtid ville de aldri nå målet Rune «lånte» stadig penger til familien sin.
«Lars, er det noen flere oppgaver? Kanskje noen som vil ha ferie?»
Sjefen så på henne.
«Jo, men du jobber allerede mye.»
«Det går fint.»
Hjemme fant hun Rune med kompisen Viktor. De satt på kjøkkenet med øl og lo av en vits.
«Hei, Ine er hjemme!» Viktor løftet flasken. «Bli med!»
«Nei takk, jeg er sliten,» hun gikk til kjøleskapet etter vann.
«Rune fortalte at dere sparer til bolig. Bra! Jeg får det aldri til.»
«Fordi du investerer alt i kryptovaluta,» lo Rune. «Håper å bli rik på en dag.»
«Langtidsinvesteringer! Om et år eller to er jeg millionær!»
«Ja, sikkert. Hvor mange ganger har du «blitt rik»?»
Ine gikk til soverommet, lei av deres samtale om enkle penger. Da Viktor endelig gikk, kom Rune inn:
«Hva er galt?»
«Jeg jobbet tolv timer i dag. Du sitter og drikker øl.»
«Beklager at en venn kom på besøk. Får jeg ikke slappe av?»
«Jo. Men jeg ville at du hadde slappet av etter jobb, ikke i stedet for.»
«Her går det i ring.»
«Når var du sist på verkstedet?»
Rune snudde seg mot vinduet.
«Forrige uke.»
«Forrige uke var du hjemme med bakrus etter Påls bursdag.»
«Slutt å kontrollere meg! Liker du det
