13. mars
Noen ganger føles det som om alt raser sammen, og i dag var en sånn dag. Jeg kom hjem fra jobb, utmattet etter å ha sittet ti timer på kontoret på Lysaker, med regnværet piskende mot rutene og et regnskapsskjema bankende i bakhodet. Da jeg låste meg inn i leiligheten i Sandvika, gledet jeg meg bare til å ta av meg de vonde pumpsene, fjerne sminken og legge meg på sofaen med en bok og et pledd. Min lille havn.
Men idet jeg åpner døren, møter det meg en bølge av sur øllukt og tørrfisk. Utover den lyse parketten i gangen ligger det store, gjørmete herresko strødd over hele det lyse filleryet mitt. En utgått Seilersko, en lappet joggesko, et par grove boots. Noen har slengt jakken sin rett på gulvet, og den ligger der som et sammenkrøllet dyr.
En høy latter og snakk overdøver lyden fra TV-en. Jeg går inn i stua: Der sitter Eirik, min ektefelle gjennom ti år, bakoverlent i godstolen med bena på bordet, og rundt ham sitter Martin, Jo og en skjeggete fyr jeg aldri har sett før. Fotballkampen dundrer fra skjermen, og på glassbordet jeg alltid tørker over med spesialspray, ligger det en samling bokser med Ringnes, posepotetgull og stabler med rekeskall på avispapir.
Slapp av, Ingvild, ikke vær så sur! sier Eirik idet jeg kommer inn. Gutta skulle bare se kampen, er jo evigheter siden. Kan du ikke skjære opp litt sylteagurk og finne noe salami? Vi har jo alltid noe digg til helgen. Øl har vi, men sliter litt med snacks her.
Jeg drar pusten tungt. I ti år har jeg forsøkt alt for å være den gode kona sørge for at det er hygge, mat, ro og system hjemme. Jeg har tolerert timeslange garasjebesøk, svigermors uendelige råd, sokker i alle rom. Men i dag. I dag har noe i meg gått i stykker. Kanskje var det rekeskallet på bordet, kanskje måten han sier gå og varm pølser på, som om jeg er hushjelp.
Eirik, prøver jeg så rolig jeg kan vi avtalte jo: ingen venner på besøk midt i uka uten å gi meg beskjed. Jeg er sliten. Jeg vil ha litt ro.
Han vifter bare med hånden uten å møte blikket mitt. Nå begynner du igjen! Sliten, orker ikke. Ingvild, ikke vær så gammel kjerring da. Si det, folkens!
Vi skal være heeelt stille, Ingvild! roper Martin, med rolig stemme på flyplass-nivå. Når Vålerenga skårer, DA er det fest, altså!
Jeg kjenner kulden inni meg vokse. Jeg vil at dere har ryddet og dratt herfra om ti minutter, sier jeg og overrasker egentlig meg selv mest.
Eirik ser surt opp. Ikke lag scene nå. Gå på kjøkkenet. Kok opp noen pølser, gutta er sultne.
Jeg snur på hælen, går til soverommet. På kommoden ligger lommeboka hans. Han pleier alltid å tømme lommer og slenge nøkler, mynter, bankkort på kommoden straks han kommer hjem. Jeg vet han akkurat har fått inn bonusen, den vi hadde tenkt å sette av til å pusse opp balkongen eller kjøpe nye vinterdekk.
Blikket mitt faller på det gullfargede Visa-kortet.
Planen vokser frem på et øyeblikk jeg, som stort sett har bøyd nakken og valgt kompromiss, bestemmer meg der og da: Nå skal jeg velge en liten revansje.
Kortet havner i veska. Jeg pakker bagen min; nattøyet i silke (det Eirik alltid har omtalt som glatt og upraktisk), undertøy, telefonlader, tannbørste og litt sminke.
Fra stua kommer et brøl: MÅÅÅÅÅÅÅL! Det skjelver i veggene. Jeg tar på meg kåpen, finner fram paraplyen. Pølser, ja? Nå skal du få pølser, mumler jeg til speilbildet mitt før jeg forlater huset lydløst. Ingen av dem løfter blikket. TV-lyden maskerer alt.
Ute er det vått og surt, men jeg kjenner hvordan varmen vokser. Jeg åpner Vy-appen og bestiller taxi business-klasse, tenker jeg trassig, jeg skal koste på meg litt. Svart Mercedes. Sjåføren, en hyggelig blid eldre kar, åpner døren for meg.
God kveld! Hvor skal vi kjøre?
«Grand Hotel» på Karl Johans gate, svarer jeg, overrasket over egen bestemthet. Jeg har ofte sett på fasaden med alle de gylne lysene, men aldri tenkt at jeg skulle sjekke inn der alene. Nå skal jeg det.
Mens vi kjører, begynner telefonen å vibrere. Eirik ringer. Han tror sikkert jeg har gått på Rema for å kjøpe potetsalat eller pølser. Jeg slår av lyden. Han får lete så mye han vil.
Foajeen på hotellet dufter av friske tulipaner og dyre parfymer. En glitrende lysekrone stråler. Jeg går til resepsjonen. Ung, blid jente ønsker meg velkommen med God kveld.
Har du reservert?
Nei, jeg legger gullkortet på disken men jeg vil ha en suite. Helst med jacuzzi, om det finnes og utsikt mot fjorden.
Hun nikker umiddelbart. Vårt beste «Oslo Suite» er ledig på 8. etasje. Frokost, inngang til spa og alt inkludert. Prisen er 21 500 kroner for natten. Skal jeg ordne det?
21 500 kroner. Halve månedslønnen min. Men det bryr jeg meg ikke om nå. Ja. Gjør det.
Når hun smiler og trekker kortet, ser jeg på for meg SMSen som tikker inn på Eiriks mobil: “Beløp 21.500,- trukket på GRAND HOTEL OSLO.” Garantert mer dramatisk enn alle scoringene til VIF på TV-en hans.
Suiterommet er større enn stua hjemme. Hvit king-size seng med puter som marshmallows, myke tepper, marmorbad, panorama mot glitrende Oslofjorden. Jeg tar av meg skoene, tasser barbeint over teppet, og åpner minibarens lille flaske champagne. Dyrt, men utrolig verdt det.
Jeg lader mobilen. 12 tapte anrop. Fire meldinger: Hvor ble du av?, Kjøp brød mens du er ute!, Ingvild? Guttene er skrubbsultne!
Ikke et eneste ord, ikke én bekymringsmelding. Bare krav. Jeg tar et stort glass champagne, og for første gang på lenge, kjenner jeg ro.
Så vibrerer det igjen: 5 000 kroner trukket på restauranten, Ingvild! Hvor har du vært? Kortet er borte! Svar meg!
Han har merket det nå.
Jeg ringer roomservice. Hei. Jeg ønsker å bestille middag til rommet reker, entrecôte (medium stekt), og tiramisu. Vin, selvfølgelig. Bare sett det på rommet.
Når alt kommer, leveres på trillebord under hvite duker, kjenner jeg meg nesten kongelig mens jeg spiser. Ikke et eneste mas. Ikke søl på bordet. Ikke engang Eiriks snusing eller venner som roper i bakgrunnen.
Jeg lar meg synke ned i badet fylt med lavendelskum og tar telefonen. Nå svarer jeg.
Ingvild! Er du helt sjalu? Hvor er du? 21 000 kroner?! Kjøpte du pels?
Nei. Jeg kjøpte stillhet og respekt. Hør her, Eirik: Nå er jeg på hotell. Jeg trengte pause fra å være husholdningsmaskin hjemme hos deg og vennene dine. I morgen skal jeg på spa også. Ikke lag drama, da koster det bare enda mer.
Du er sprø! Kom hjem! Vi hadde jo avtalt at pengene skulle gå til balkongen!
Balkongen tåler å vente. Mine nerver gjør ikke. Og vent til du ser regningen fra spa-behandlingen!
Ingvild, skjerp deg! Mennene har dratt nå, kom hjem!
Har de vasket etter seg også? spør jeg, iskaldt. Jeg kommer hjem når jeg har nytt ferien for alle pengene. Om du maser, tar jeg en natt til.
Han gispet. Jeg la på, skrudde av telefonen, og nøt resten av kvelden.
Neste morgen våknet jeg til sol og fuglesang, ikke bråkete venner eller voksensnorking. Frokosten ble servert på rommet, og på spaet masserte ei hyggelig dame bort all stressen i skuldrene mine mens hun småpratet: “Du bør passe på deg selv litt mer, kjære deg.”
Det skal jeg, sa jeg lavt. Og mente det.
Da jeg gikk ut av hotellet neste ettermiddag, kom det en flom med meldinger idet jeg slo på telefonen. En fra Eirik: Jeg har vasket alt. Kom hjem. Kan vi snakke?
Jeg tok taxi hjem, sakte og verdig. Inngangsdøra dirret i låsen. Det luktet sitron og renhet i hele leiligheten. Ser Eirik satt på kjøkkenet, med et blikk like skrukkete som en brukt skjorte. Hele huset skinte. Skoene i gangen ryddet, filleryet rent, oppvasken tatt, og kjøkkenet luktet Klorin.
Han så ut som om han enten hadde grått eller ikke sovet.
Jeg la bankkortet hans på bordet. Her. Ja, det ble 29 400 kroner. Prisen for stillheten og for at du forstår at jeg mener alvor.
Eirik veksler mellom å se på meg og bankkortet. For en natt Tror du ikke det var i overkant?
Hvor mye koster ti år med hushjelp, kokk og psykolog i én og samme person? Jeg har vært enkel og grei altfor lenge. I dag var jeg lei. Hvis dette skjer én gang til? Så blir det ikke hotell, men advokat.
Han fremførte sine unnskyldninger, og jeg skjønte han mente dem. Så spurte han:
Er det er det sånn luksus, egentlig, på hotell? Med utsikt mot fjorden og alt?
Ja. Helt nydelig. Jacuzzi, varme kvelder, alt. Vil du bli med en gang? På bryllupsdagen, kanskje hvis du sparer.
Han lo. Jeg steker heller biffen neste gang. Rimeligere for oss begge.
Ett halvt år har gått. Han har aldri invitert noen hjem på ukedager siden, og tar oftere ansvar for både oppvask og rydding. Jeg har dessuten satt opp en egen konto merket «Frihetsfondet». Der setter jeg av litt hver måned, slik at jeg skulle jeg trenge det alltid har råd til en natt på «suite med utsikt mot fjorden».
Noen ganger trenger man bare å bli litt dyr for å føle seg verdt noe.
IngvildOg av og til, når jeg kjenner små tegn til gammelt sinne ulme en kasjett med ølbokser i handlekurven, en fotballsending for mye henter jeg frem hotellkortet fra skuffen og lar fingertuppene gli over det gyldne mønsteret. Én kveld for meg selv var nok til å endre et helt ekteskap. Og hvem vet? Kanskje det snart er biffen som putrer hjemme, mens champagnekorken spretter ute på balkongen vi aldri pusset opp, men valgte å bruke på oss selv isteden.
Det er kanskje ikke suiten på Grand Hotel, men det er vårt, og endelig føles det som hjemme.
