Dagbok, torsdag
For noen uker siden kom sønnen min, Eirik, og svigerdatteren min, Åse, på besøk. De overrakte meg plutselig en liten nøkkelknippe ved kjøkkenbordet, mens de smilte lurt til hverandre. Jeg skjønte ingenting, men så ga de meg et papir jeg skulle signere hos en advokat på Karl Johans gate. Jeg ble så overveldet at jeg ikke fikk frem et ord, bare hvisket:
Hvorfor gir dere meg noe så dyrt? Jeg trenger da ikke dette, dere!
Eirik smilte og la hånda beroligende på skulderen min. Dette er vår gave til deg når du nå går av med pensjon, mamma. Og du kan leie det ut. Litt ekstra i måneden er fint å ha, sa han.
På det tidspunktet hadde jeg så vidt rukket å venne meg til tanken om å være pensjonist. Jeg hadde akkurat fått sluttseddelen fra jobben på biblioteket i Stavanger. Men barna hadde allerede ordnet, diskutert og bestemt alt sammen på forhånd. Jeg forsøkte å protestere, men de ba meg bare, på deres blide måte, om å ikke lage styr.
Forholdet mellom meg og Åse har ikke alltid vært silkemykt. En stund kunne alt være stille som vannet i en skogstjern, for så å storme opp og smelle i dører. Både jeg og hun har hatt vårt temperament. Det tok tid å finne roen sammen, lære å ikke pirke eller hisse opp stemningen. Men de siste årene, takk og lov, har vi vært på nett uten unødvendige småkrangler.
Da søsteren min Sunniva fikk høre om leilighetsgaven, ringte hun straks. Hun gratulerte varmt, og skrøt uhemmet av seg selv i samme slengen: Sånn går det når man har oppdratt barna riktig! Svigerdatteren min hadde aldri godtatt noe slikt. Hun understreket at hun selv ville ha gitt fra seg leiligheten rett til barnebarnet dersom hun fikk en.
Hele den neste natten lå jeg våken og tenkte på hvordan jeg skulle klare meg på bare min egen pensjon. Jeg har jo aldri hatt stort behov for så mye. Om morgenen hentet jeg barnebarnet mitt, Marie, som snart fyller seksten. Hun skal snart begynne på videregående og blir vel straks forelsket for alvor. Man kan ikke dra med seg kjæresten hjem til foreldre hele tiden heller.
Bestemor, du skal ikke bekymre deg. Jeg vil klare meg selv og tjene penger på egen hånd! svarte Marie selvsikkert da jeg forsiktig spurte om hun kunne tenke seg å bruke leiligheten etterhvert.
Ingen ville ha leiligheten ikke Åse, ikke Eirik, ikke Marie. Jeg tilbød dem alle å overta hvis de ville, men alle takket høflig nei.
Jeg kunne ikke la være å tenke på min eldste søster, Ragnhild. Da svigerinnen hennes ga bort huset sitt, endte hun med å bo trangt i en kommunal leilighet resten av livet hun slapp taket i alt for tidlig. Og onkel Ole det er 15 år siden han døde, men arvingene hans er fortsatt i full krangel og har aldri snakket sammen etter dødsboet ble delt.
For ikke å snakke om det TV-programmet jeg så forrige høst, der en sønn kastet foreldrene sine ut av huset etter de hadde satt alt over til ham, og deretter solgte huset deres så de ble stående på gata.
Tårene presset på. Jeg vet ikke engang hvorfor om det var takknemlighet, glede, eller bare stolthet over barna mine som faktisk bryr seg. Da jeg omsider hadde vært innom NAV og fikk vite at pensjonen min var nesten 23 000 kroner i måneden, og Eirik fikk leid ut leiligheten for 15 000 kroner pr. måned til en hyggelig student på Blindern, klarte jeg ikke annet enn å kjenne på hvor velsignet jeg er. For en gave. For en familie. Det er virkelig kongelig å være mor og bestemor nettopp nå.
