Jeg er 58 år og tok et valg som kostet meg mer enn de fleste kan forestille seg: Jeg sluttet å gi økonomisk hjelp til datteren min. Og det er ikke fordi jeg ikke elsker henne… eller fordi jeg har blitt «gnien». Datteren min giftet seg med en mann som allerede fra starten viste at han ikke likte å jobbe. Han byttet jobb hver tredje måned – alltid med nye unnskyldninger: sjefen, arbeidstidene, lønnen, stemningen… Det var alltid noe som ikke passet for ham. Hun jobbet, men pengene strakk aldri til. Og hver måned kom han til meg med de samme ordene: husleie, mat, gjeld, skole for barna. Og jeg… endte alltid opp med å hjelpe til. Først tenkte jeg at det var midlertidig. At det var en fase. At han ville «ta seg sammen», ta ansvar, bli voksen. Men årene gikk, og ingenting endret seg. Han satt hjemme, sov lenge, dro ut med kameratene, lovet at han «nesten» hadde funnet noe. Og pengene jeg ga datteren min, gikk egentlig til utgifter han skulle dekket… eller enda verre – til hans alkoholforbruk. Han søkte ikke jobb, for han visste at jeg alltid ville redde dem uansett. Datteren min satte heller ikke krav. Det var tydelig lettere å spørre meg om hjelp enn å ta en prat med ham. Så jeg betalte regninger som ikke var mine. Jeg bar byrden av et ekteskap som ikke var mitt. Dagen da jeg bestemte meg for å stoppe, var da datteren min ba om penger til en «nødsituasjon»… og i farten røpet at det var for å betale en gjeld mannen hennes hadde pådratt seg mens han spilte biljard med kompisene. Jeg spurte henne: – Hvorfor jobber han ikke? Hun svarte: – Jeg vil ikke presse ham. Da sa jeg klart ifra: Jeg kommer alltid til å støtte henne emosjonelt. Jeg vil være der for henne og barnebarna mine. Alltid. Men jeg gir ikke en krone til så lenge hun fortsetter å velge en mann som ikke gjør noe og ikke tar ansvar. Hun gråt. Ble sint. Anklaget meg for å forlate henne. Og det var blant det aller hardeste jeg har opplevd som mor. Si meg… tok jeg feil?

Jeg var 58 år gammel da jeg tok en avgjørelse som kostet meg mer enn de fleste kan forestille seg: Jeg sluttet å hjelpe datteren min økonomisk. Det var ikke fordi jeg sluttet å elske henne, heller ikke fordi jeg plutselig ble gjerrig.

Min datter, Ingrid, giftet seg med en mann som allerede fra starten viste at han ikke hadde lyst til å arbeide. Han skiftet jobb flere ganger i løpet av et år alltid med forskjellige unnskyldninger: sjefen, arbeidstidene, lønna, arbeidsmiljøet Det var alltid noe som ikke passet ham.

Hun jobbet, men pengene strakk aldri til.

Hver måned kom han til meg med de samme ordene: husleie, mat, gjeld, barnehage til barna. Og jeg jeg endte alltid opp med å hjelpe.

Først trodde jeg det var midlertidig. At det var en fase. At han ville ta seg sammen, ta ansvar, kanskje endelig bli voksen.

Men årene gikk, og ingenting endret seg.

Han ble bare sittende hjemme, sov lenge, dro ut med venner, lovet at han nesten hadde fått en jobb. Pengene jeg ga til Ingrid gikk i realiteten til utgifter han skulle tatt ansvar for eller enda verre kanskje til hans øl på puben.

Han lette ikke etter jobb, for han visste at uansett hvordan det gikk, ville jeg være den som ordnet opp.

Ingrid konfronterte ham aldri heller. Det var lettere for henne å komme til meg enn å ta konflikten hjemme.

Så jeg betalte regninger som ikke var mine. Jeg bar byrden for et ekteskap jeg ikke var en del av.

Dagen jeg bestemte meg for å stoppe, var den dagen Ingrid spurte om penger til et “akutt tilfelle” og uten å tenke seg om sa hun at det gjaldt en gjeld mannen hennes hadde fått fordi han spilte biljard med vennene sine.

Jeg spurte henne:
Hvorfor jobber han ikke?

Hun svarte:
Jeg vil ikke presse ham.

Da sa jeg det tydelig:
Jeg vil fortsette å støtte henne med alt annet. Jeg skal være der for henne og barnebarna mine, alltid. Men jeg kan ikke bidra med en eneste krone så lenge hun velger å leve med en mann som ikke gjør noe og ikke tar det minste ansvar.

Hun gråt. Hun ble sint. Hun sa jeg sviktet henne.

Det var kanskje den tyngste stunden jeg har opplevd som mor.

Si meg gjorde jeg feil?