Kjæreste min. En fortelling
Ingrid fikk vite at hun hadde vokst opp i en fosterfamilie.
Hun klarte ennå ikke helt å tro på det. Men det var ingen å snakke med om det lenger. Hennes fosterforeldre gikk bort med kort mellomrom. Først sviktet faren. Han ble liggende og reiste seg aldri igjen. Deretter var det morens tur.
Ingrid satt den gangen ved morens seng, holdt den slappe, livløse hånden hennes. Moren var svært dårlig. Plutselig merket Ingrid at mor åpnet øynene litt:
Ingride, jenta mi, vi klarte aldri å fortelle deg det. Vi torde ikke… Vi fant deg, vet du. Ja, vi fant deg i skogen, du gråt og hadde gått deg bort. Vi ventet at noen ville lete etter deg. Vi meldte fra til lensmannen. Men ingen lette. Kanskje noe hadde skjedd, jeg vet ikke. Da fikk vi adoptere deg.
I kommoden hjemme, der mine papirer ligger. Masse gamle dokumenter… Brevvekslinger, les dem gjerne. Tilgi oss, jenta mi. Mor er sliten nå, og lukket øynene.
Ikke si sånn, mamma, sa Ingrid, og presset morens hånd mot kinnet sitt, mamma, jeg er så glad i deg, og jeg vil så gjerne at du skal bli frisk igjen.
Men et mirakel skjedde ikke. Moren døde noen dager senere.
Ingrid skulle helst ønske moren aldri hadde sagt noe.
Hun fortalte aldri mannen eller barna noe om mormors siste ord. Det var som om hun selv hadde fortrengt alt sammen og skjøvet det vekk i minnene.
Barna elsket bestemor og bestefar. Ingrid hadde ingen lyst til å uro noen med denne sannheten som ingen trengte.
Men en dag, drevet av et underlig innfall, åpnet hun likevel den mappa moren hadde snakket om.
Avisutklipp, forespørsler, svar. Ingrid begynte å lese, og klarte ikke å stoppe. Kjære foreldre!
De fant henne, Ingrid, halvannet år gammel, alene i skogen. De var begge over førti. Hadde aldri hatt barn. Og plutselig stod en liten jente der og rakte hendene mot dem, gråtende.
Lensmannen i bygda kunne ikke gjøre annet enn å trekke på skuldrene ingen hadde meldt en jente savnet.
De adopterte Ingrid. Men moren fortsatte å lete etter hennes biologiske familie.
Det virket ikke lenger som at det var for å finne dem, men for å være sikker på at ingen skulle kreve deres elskede datter tilbake.
Ingrid lukket mappa og la den langt bak i skapet. Hvem trengte denne sannheten?
En uke senere ble Ingrid kalt inn til personalavdelingen:
Ingrid Paulsdatter, det er noen fra din gamle arbeidsplass som ønsker kontakt.
Ved siden av personalrådgiveren satt en kvinne på Ingrids alder:
Hei, jeg heter Signe. Jeg må snakke litt med deg, sa hun, og kastet et blikk på personalrådgiveren. Det handler om henvendelsene til din mor, Anna Iversen. Du er datteren hennes?
Jeg trodde det var noe fra min gamle jobb, utbrøt personalrådgiveren irritert, private saker må du ta på fritiden!
Signe, la oss gå et sted vi kan snakke uforstyrret, foreslo Ingrid. De gikk ut under personalrådgiverens skarpe blikk.
Beklager at jeg forstyrrer deg, det er en rar historie, men jeg har lovet, begynte Signe, litt nervøs:
For tre år siden traff jeg min første lærer igjen. Jeg gikk på barneskolen hos henne i Moen. Senere flyttet hun. Hun ble gammel og ensom. Hun inviterte meg på te, og ba meg om hjelp i en sak. Det var visst slik at datteren hennes forsvant for mange år siden, som liten jente. Hun hadde brevvekslet med din mor.
Beklager, Signe, mor er død og jeg har ikke noe med dette å gjøre, svarte Ingrid tørt og snudde seg bort.
Unnskyld, Ingrid, jeg forstår. Men, ser du, hun Ellen Berg, læreren er veldig syk. Hun har fått kreft. Det vises ikke mye håp igjen. Hun ønsker så gjerne å finne datteren sin før hun dør. Hele sitt liv har hun lett. Hun ga meg til og med en hårlokk, for å få gjort en DNA-test. Kan du skjønne det?
Ingrid ville avslutte samtalen, men noe holdt henne tilbake:
Sier du at hun er alvorlig syk?
Signe nikket.
Ingrid tok imot posen med hårlokken fra Signe og de avtalte å ringes.
En uke senere satt de sammen i drosjen på vei til sykehuset der Ellen Berg lå.
De kom inn på rommet, og Ellen Berg stirret svakt søkende på dem som kom inn:
Åh, Signe, så godt å se deg! Takk, kjære deg, sa hun takknemlig, nesten beskjemmet, og så spørrende på Ingrid.
Ellen, jeg har funnet henne. Dette er Ingrid. Hun ville gjerne møte deg, sa Signe og rakte frem en konvolutt.
Hva er dette? Jeg vil knapt se det selv med briller, øynene hennes så hjelpeløst på dem.
Det er svaret på testen, sa Signe og tok frem arket. Det står her at dere er i slekt. Ingrid er din datter.
Ansiktet til Ellen Berg forandret seg, lyste opp. Hun klarte ikke holde tårene tilbake:
Kjære, kjære deg, så godt. Fant deg. Levende, vakker, ligner sånn på meg fra mine unge dager. Kjære barnet mitt. Hver natt våknet jeg og syntes jeg hørte deg gråte, rope på meg.
Jeg har ingen unnskyldning.
Du lever. Nå er jeg rolig.
Etter en stund gikk Signe og Ingrid ut fra rommet til Ellen Berg. Hun var helt utslitt og døset av.
Takk, Ingrid, tusen takk. Du ser hvor dårlig hun er. Du gjorde henne lykkelig.
Noen dager senere døde Ellen Berg.
Ingrid rev i stykker alle papirene i morens mappe. Hun ville ikke at noen skulle få vite denne unødvendige sannheten.
Men det er egentlig ikke noe å vite. For Ingrid har aldri hatt noen annen mamma.
Og Ellen Berg? Det er bare en hellig løgn. Var det riktig av henne? Inglid synes hun valgte det beste.
Uansett, til slutt må alle stå til ansvar for det de har gjort, overfor Gud.
