Jeg er 60 år, og om to måneder fyller jeg 61. Det er ingen rund dag, ikke 70 eller 80, men for meg er det viktig. Jeg vil feire – ikke med en hastig kake eller en «i forbifarten»-lunsj, men med en ekte, velorganisert fest: middag, vakre bord, pyntede stoler, servitører og rolig musikk. Noe som får meg til å føle meg levende, satt pris på og takknemlig for alt jeg har vært gjennom. Problemet er at barna mine er uenige. Jeg har to voksne sønner, som begge bor hjemme – med sine partnere og barn. Huset er alltid fullt: støy, tv-en på, løpende barn, samtaler, diskusjoner. Jeg er glad i dem, selvfølgelig, men jeg har ikke lenger stille øyeblikk. Aldri alene. Aldri. De jobber, men sannheten er at det meste av utgiftene tar jeg. Jeg har pensjon, penger etter min mann, og en liten bedrift jeg fortsatt driver. Jeg betaler regninger, mat, reparasjoner, og ofte «midlertidig hjelp» som blir permanent. Det har ikke plaget meg å hjelpe – men nå er det de som tar avgjørelser for meg. Da jeg nevnte at jeg ville feire, sa de at det var sløsing med penger. At i min alder var det ingen vits i å bruke på fest. At jeg heller burde gi pengene til dem – til investeringer, behov, «noe fornuftig». De snakket som om jeg er uansvarlig med mine egne penger. Jeg forklarte at jeg ikke låner, og at jeg har tenkt på dette i månedsvis. Men de hørte ikke. En av dem sa til meg: «Mamma, sånt er ikke for deg lenger.» Den setningen såret meg mer enn jeg trodde. Jeg begynte å tenke på ting jeg aldri har turt å si høyt. At jeg av og til vil være alene i mitt eget hus. At jeg savner å våkne uten støy. At jeg vil komme hjem og ikke alltid ha huset fullt av folk. At jeg vil bestemme uten å måtte forklare meg. Jeg har til og med tenkt å be dem finne sitt eget hjem – ikke av uvilje, men fordi jeg føler at jeg har gjort mitt. Men jeg får dårlig samvittighet. Jeg er redd for å være egoistisk. Jeg vil ikke krangle. Jeg vil ikke «kaste ut» noen for én kveld. Jeg vil bare vite om det er galt å ville feire. Å ville ha stillhet noen ganger. At mine penger også skal brukes på meg. Jeg skriver, fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre… om jeg skal insistere eller gi etter igjen. Om jeg skal holde fest, selv om de ikke godkjenner det. Hva synes dere – tar jeg feil som vil feire bursdagen min slik jeg ønsker, og vil ha at hus og penger ikke skal være et «felles anliggende»?

Jeg er 60 år gammel, og om to måneder fyller jeg 61. Det er ingen rund dag, ikke 70 eller 80, men for meg betyr det mye. Jeg har lyst til å feire. Ikke bare med en hastig kake eller en middag i forbifarten, men med et ordentlig, planlagt selskap: middag, vakre bord, pyntede stoler, servitører, rolig musikk. Noe som får meg til å føle meg levende, satt pris på, takknemlig for alt jeg har vært gjennom.

Utfordringen er bare at barna mine ikke er enige.

Jeg har to voksne sønner. Begge bor hjemme hos meg sammen med samboerne sine og barna sine. Huset er alltid fullt: bråk, TV-en som står på, barn som løper rundt, diskusjoner, stemmer som høres overalt. Jeg er selvsagt glad i dem men jeg har ikke rolige stunder lenger. Jeg er aldri alene. Aldri.

De har riktignok jobb begge to, men det meste av utgiftene havner hos meg. Jeg får pensjon, pengene jeg arvet etter mannen min, og så har jeg en liten bedrift jeg fortsatt driver med. Jeg betaler regninger, handler mat, fikser når noe må repareres, og ofte gir jeg litt midlertidig hjelp som alltid blir til noe mer varig.

Det har ikke gjort meg noe å støtte dem opp.

Det som plager meg nå, er at de har begynt å bestemme på mine vegne.

Da jeg fortalte at jeg ønsker å feire bursdagen min, sa de rett ut at det var sløsing med penger. At i min alder burde jeg ikke bruke penger på bord, mat og servitører. At pengene hadde vært bedre brukt på demtil investeringer, behov, «noe fornuftig». De snakket til meg som om jeg var uansvarlig med mine egne penger.

Jeg forklarte at jeg ikke skal ta opp lån, og at jeg har tenkt på dette lenge. Men de hørte ikke på meg. De fortsatte å påstå at det bare var bortkastet.

Så sa en av dem:
Mamma, dette er ikke for deg lenger.

Det gjorde mer vondt enn jeg hadde trodd det skulle.

Jeg begynte å tenke på alt jeg aldri har turt å si høyt. At jeg noen ganger vil være alene i mitt eget hjem. At jeg savner å våkne til stillhet. At jeg ønsker å komme hjem og ikke finne stua full av folk. At jeg vil bestemme uten å måtte forklare meg.

Jeg har til og med vurdert å be dem finne sitt eget stedikke av ondskap, men fordi jeg føler at jeg har gjort min del.

Men så kommer dårlig samvittighet.

Jeg er redd for å fremstå som egoistisk.

Jeg vil ikke krangle. Jeg vil ikke kaste ut noen fordi jeg ønsker en kveld for meg selv. Jeg ønsker bare å vite om jeg tar feil når jeg vil feire. Når jeg vil ha litt ro. Når jeg vil bruke mine egne penger også på meg.

Jeg skriver fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre om jeg skal stå på mitt, eller la det fare nok en gang. Om jeg bør holde selskap selv om de misliker det.

Hva mener deretar jeg feil fordi jeg vil feire bursdagen min slik jeg selv ønsker? Og fordi jeg vil at huset mitt og pengene mine ikke alltid skal være et felles anliggende?

Rate article
Intigue Life
Jeg er 60 år, og om to måneder fyller jeg 61. Det er ingen rund dag, ikke 70 eller 80, men for meg er det viktig. Jeg vil feire – ikke med en hastig kake eller en «i forbifarten»-lunsj, men med en ekte, velorganisert fest: middag, vakre bord, pyntede stoler, servitører og rolig musikk. Noe som får meg til å føle meg levende, satt pris på og takknemlig for alt jeg har vært gjennom. Problemet er at barna mine er uenige. Jeg har to voksne sønner, som begge bor hjemme – med sine partnere og barn. Huset er alltid fullt: støy, tv-en på, løpende barn, samtaler, diskusjoner. Jeg er glad i dem, selvfølgelig, men jeg har ikke lenger stille øyeblikk. Aldri alene. Aldri. De jobber, men sannheten er at det meste av utgiftene tar jeg. Jeg har pensjon, penger etter min mann, og en liten bedrift jeg fortsatt driver. Jeg betaler regninger, mat, reparasjoner, og ofte «midlertidig hjelp» som blir permanent. Det har ikke plaget meg å hjelpe – men nå er det de som tar avgjørelser for meg. Da jeg nevnte at jeg ville feire, sa de at det var sløsing med penger. At i min alder var det ingen vits i å bruke på fest. At jeg heller burde gi pengene til dem – til investeringer, behov, «noe fornuftig». De snakket som om jeg er uansvarlig med mine egne penger. Jeg forklarte at jeg ikke låner, og at jeg har tenkt på dette i månedsvis. Men de hørte ikke. En av dem sa til meg: «Mamma, sånt er ikke for deg lenger.» Den setningen såret meg mer enn jeg trodde. Jeg begynte å tenke på ting jeg aldri har turt å si høyt. At jeg av og til vil være alene i mitt eget hus. At jeg savner å våkne uten støy. At jeg vil komme hjem og ikke alltid ha huset fullt av folk. At jeg vil bestemme uten å måtte forklare meg. Jeg har til og med tenkt å be dem finne sitt eget hjem – ikke av uvilje, men fordi jeg føler at jeg har gjort mitt. Men jeg får dårlig samvittighet. Jeg er redd for å være egoistisk. Jeg vil ikke krangle. Jeg vil ikke «kaste ut» noen for én kveld. Jeg vil bare vite om det er galt å ville feire. Å ville ha stillhet noen ganger. At mine penger også skal brukes på meg. Jeg skriver, fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre… om jeg skal insistere eller gi etter igjen. Om jeg skal holde fest, selv om de ikke godkjenner det. Hva synes dere – tar jeg feil som vil feire bursdagen min slik jeg ønsker, og vil ha at hus og penger ikke skal være et «felles anliggende»?