For noen måneder siden begynte jeg å lage små klipp til sosiale medier egentlig ikke fordi jeg ville bli kjent, og slett ikke fordi jeg søker oppmerksomhet. Jeg syntes bare det var koselig. Å filme når jeg lager rundstykker, dele små glimt fra hverdagen sammen med datteren min, vise små øyeblikk fra stua vår. Ingenting planlagt, ingenting særlig gjennomtenkt. Bare enkle videoer fra kjøkkenbenken eller sofaen, mens jeg driver med mitt.
Men allerede helt i begynnelsen merket jeg at ektemannen min, Odd Arild, ble litt utilpass. Først kastet han ut noen kommentarer med et smil. Hvorfor gjør jeg dette? Hvem skal gidde å se på? Hva får jeg egentlig ut av det? Jeg svarte at det ikke lå noe dypere bak det var bare en distraksjon, noe positivt. Men Odd Arild mente visst at det ikke bare handlet om underholdning.
Så, en kveld hvor det var ekstra mørkt ute og månen lyste rart gjennom persiennene, sa han det rett ut: Jeg legger ut videoer bare for å få oppmerksomhet fra andre menn. Så de skal like meg. Så de skal se på meg. Jeg ble stum, for klippene handler jo bare om matpakka til datteren min, Solveig, eller hvordan jeg lager kjøttkaker, eller dagens rare vri på grøten. Ikke bikini, ikke magedans, ikke kropp.
Det rare er at jeg har 99 følgere. Nittini. Halvparten er slekt: kusiner, tanter, gamle klassekamerater. Jeg sa det til Odd Arild. Lot ham se profilen min. Viste kommentarene. Men han mente at det handlet ikke om antallet, men motivet. At jeg «var ute etter noe».
Kranglene rullet inn som tunge tåkeskyer. Hver gang jeg dro opp mobilen for å filme, fikk jeg blikk. Postet jeg en film, ville han vite hvem som hadde sett den. Om noen la igjen en emoji, tolket han det som flørting. En kveld ba han om å få se meldingene mine, selv om det ikke fantes noen. Han fortalte meg at det hele var respektløst mot ham som ektemann.
Etter hvert fikk jeg vondt i magen av å filme. Tenkte meg om flere ganger før jeg postet noe. Følte meg overvåket, som om det sprang små ville sauer rundt i huset og gransket hvert eneste klipp. Det som begynte som en hyggelig lek, ble til en kilde til uro og ingen drøm. Odd Arild sa jeg var blitt annerledes at jeg ville «vise meg frem». Jeg følte bare at alt jeg gjorde ble lest feil.
Nå poster jeg mindre enn før. Ikke fordi jeg egentlig vil, men fordi hvert innlegg kan bli en drøm om en ny krangel. Hva skal jeg gjøre, i dette merkelige drømmelandskapet?




