Nå vel, herregård, la oss dra til det nye stedet. Du får bo hos meg, leiligheten er riktignok en ettroms, men jeg tror vi får plass.
Gud, jeg er trettiåtte år gammel og bor alene. Hele livet mitt har jeg ikke gjort noen vondt, ikke sagt et stygt ord. Alt jeg har, har jeg tjent selv: en ettromsleilighet, hytten.
Det er synd å klage, foreldrene mine hjalp også med det de kunne. Jeg er den femte og yngste. Jeg har to nære venninner, vi har vært venner siden ungdommen. Vi møtes sjeldent, de er gifte.
Jeg liker ikke når deres menn, fulle, sier uanstendigheter om å «pynte på min ensomhet», men uten at konene deres vet om det.
Jeg måtte gi dem en omgang ørefikker og forklare at en venns mann ikke er noen mann for meg. Takk Gud, de skjønte det.
Hun tidde et øyeblikk, Nina med sorg i blikket vendte seg mot vinduet og tenkte på hvor mange lykkelige mennesker det var der ute, og like mange ulykkelige som henne. Hun vendte seg tilbake til Guds bilde og fortsatte:
Jeg har aldri bedt deg om noe før, men nå kommer jeg til deg i ydmykhet. Gi meg, Gud, det andre ikke fortjener. Jeg er lei av ensomheten. Send meg et lite dyr, kanskje en hjemløs person, en foreldreløs kanskje.
Jeg er redd, Herre, usikker på meg selv. Alle tror jeg er mørk og innadvendt, men jeg er bare ubesluttsom, vet ikke hva som passer å si, er redd for at folk skal le av meg.
Far straffet meg alltid for å passe på meg selv, for ikke å gjøre dem flaue. Slik har jeg levd. Hjelp meg, opplys meg, led meg på den rette veien. Amen.
Søndag. En tidlig vårmorgen. I huset over gaten lyser det i noen få vinduer. For første gang ba jeg oppriktig, og da jeg trakk meg tilbake fra den lille ikonen, kjente jeg to spor av tårer på kinnene mine.
Jeg tørket dem med håndbaken, tok de to tunge posene med mat, maling til gjerdet og andre småting, og gikk mot døren.
Gleden i mitt liv er hytta. Der er jeg ikke alene: jeg jobber, snakker med naboene over gjerdet om høstens muligheter.
Pesene trekker hendene mine ned mot bakken, heldigvis bor jeg nærme holdeplassen. Det er ingen på holdeplassen, jeg står der alene i nesten en time. En full hyttebuss kjører forbi, så en til, alle er fulle. Hvis den tredje også kjører forbi, drar jeg hjem, det var tydeligvis ikke ment at jeg skulle til hytta i dag.
Med så mange mennesker hadde jeg ikke kommet meg hjem om kvelden, og om morgenen måtte jeg på jobb.
Men så skjedde det et mirakel: en full buss stoppet, skubbet ut en beruset mann midt i et bråk og inviterte meg inn med glede.
Jeg puster ut, klemmer meg inn, dørene lukkes så vidt, og mellom mangel på oksygen og diverse lukter er jeg nesten ved å besvime.
Førtifem minutter senere er jeg på min kjære hytte. Klokka tre har jeg rygg som en røkt skinke, foran meg er det ingenting. Jeg går halvt bøyd tilbake til huset. Ryggen er krum, hendene henger under knærne, og blikket er slukket. Men det er fortsatt godt!
Etter et blunk til speilbildet tok jeg en rask dusj og bestemte meg for å hvile en time foran TV-en.
Jeg sovnet nesten før hodet traff puten. Jeg var så sliten. Jeg våknet midt på natten. TV-en viste en eller annen film, jeg slo den av, satte på vekkerklokken og la meg igjen, denne gangen uten morgenkåpe. Men søvnen ville ikke komme. Etter å ha vendt og dreid meg en stund, sto jeg opp og lagde lunsj til jobb.
Etter to dagers arbeid dro jeg igjen til hytta. Da jeg kom inn i hyttehuset, ble jeg lamslått: den elektriske vannkoken var varm, og mitt yndlingskopp sto der med sukker og en tepose.
Jeg trodde ikke mine egne øyne, tok på koppen, ristet på hodet og gikk ut. Blikket mitt falt på det nymalte gjerdet. Nymalte? Jeg forsto ingenting.
Spørsmålet lå i luften. Hvem? Kanskje mor hadde vært her? Jeg gikk bort, tok på gjerdet med en finger, og det satt grønn maling på fingeren.
Det var ikke mor, mal
