Jeg er 70 år gammel nå, og ble mor før jeg noen gang lærte å tenke på meg selv. Jeg giftet meg ung, og helt fra min første graviditet har livet mitt dreid seg om andre enn meg selv. Jeg jobbet aldri utenfor hjemmet ikke fordi jeg ikke ville, men fordi det aldri var et alternativ, noen måtte jo alltid være der. Mannen min dro ut tidlig og kom sent hjem. Huset var mitt ansvar. Barna var mitt ansvar. Slitenheten også.
Jeg husker de søvnløse nettene. Ett barn med feber, et annet som kaster opp, et tredje som gråter. Jeg helt alene. Ingen som spurte om jeg hadde det bra. Neste morgen sto jeg likevel opp, lagde frokost og fortsatte som før. Jeg sa aldri «jeg klarer ikke». Jeg ba aldri om hjelp. Jeg trodde det var sånn en god mor skulle være.
Da barna ble større, hadde jeg lyst til å lære noe ta et lite kurs, kanskje. Mannen min sa: «Hva skal du med det? Ditt arbeid er jo gjort nå.» Jeg trodde på ham. Så jeg fortsatte å støtte fra sidelinjen. Når et av barna mine strøk på et semester, var det jeg som snakket med faren deres for å roe stemningen. Når en annen ble gravid i ung alder, fulgte jeg henne til legen og passet barnebarnet mens hun «fikk orden på tingene». Jeg var alltid den som tok over når noe gikk i stykker.
Så kom barnebarna, og huset ble igjen fullt. Skolesekker, leker, latter, tårer. I årevis var jeg barnehage, kantine og sykepleier. Jeg har aldri krevd noe igjen. Jeg har aldri klaget. Når trettheten tok meg, fikk jeg høre: «Mamma, det er bare du som klarer å ta deg av dem så godt.» Det var det som holdt meg oppe.
Senere ble mannen min syk. Jeg tok vare på ham helt til det siste. Etter begravelsen begynte unnskyldningene: «Denne uka rekker jeg ikke», «Vi får ta det neste helg», «Jeg ringer deg senere». Nå går det uker uten at jeg ser noen. Jeg overdriver ikke det er virkelig uker. Jeg har hatt bursdager der jeg bare fått en melding på Messenger. Noen ganger setter jeg to tallerkener på bordet uten å tenke over det. Det går først opp for meg når maten er ferdig, og det ikke er noen å rope på.
En gang falt jeg på badet. Det var ikke alvorlig, men jeg ble redd. Jeg satt på gulvet og ventet på at noen skulle svare når jeg ringte. Ingen tok telefonen. Jeg måtte reise meg selv. Etterpå sa jeg ingenting til noen, for jeg ville ikke bekymre dem. Jeg har lært meg å tie stille.
Barna mine sier at de er glad i meg, og jeg vet at det er sant. Men kjærlighet uten nærvær gjør vondt det også. De prater med meg i farta, alltid på vei videre. Når jeg begynner å fortelle noe, sier de: «Nå, mamma, vi får ta det senere.» Men det «senere» kommer aldri.
Det vanskeligste er ikke ensomheten. Det vanskeligste er følelsen av å gå fra å være uunnværlig til å bli til overs. Jeg var bunnplanken alt sto på, nå er jeg en ubeleilig post i kalenderen. Ingen gjør noe vondt mot meg. Det er bare det at de ikke trenger meg lenger.
Hva ville dere rådet meg til å gjøre?
