Tilfeldigheter finnes ikke
Etter morens død hadde det gått omtrent fire år, men Ingrid husket fortsatt den evige smaken av sorg og savn. Særlig den kvelden etter begravelsen. Faren satt forsteinet, knust av tapet, og Ingrid hadde ikke flere tårer å gråte. I det store, solide huset deres hvilte en trykkende stillhet.
Ingrid var seksten år og skjønte hvor vondt og vanskelig ting var for dem begge. De hadde jo vært så lykkelige, alle tre. Eivind la armen rundt henne og sa lavmælt:
Vi må bare leve videre, jenta mi, det finnes ingen annen vei
Tiden gikk. Ingrid utdannet seg til sykepleier og fikk for ikke lenge siden jobb på helsestasjonen i bygda. Hun bodde alene i huset, for faren hadde for et år siden giftet seg på nytt og bodde nå i nabobygda. Ingrid var aldri sint på han for det, hun forsto at livet går videre og at hun selv en dag skulle gifte seg. Og faren var fortsatt ung.
Ingrid steg av bussen i en lys sommerkjole og med fine sko, det var bursdagen til faren hennes, det eneste nære mennesket hun hadde igjen.
Hei, pappa, sa Ingrid med et åpent smil og ga han en god klem ute i gårdstunet der han møtte henne, gratulerer med dagen!
Hei, vennen min, kom inn, bordet er allerede dekket, svarte han, og de gikk inn.
Ingrid, endelig, fra kjøkkenet kom Åse, farens nye kone, ungene mine begynner å bli sultne!
Eivind hadde bodd med Åse i et år. Åse hadde ei datter, Tuva, på tretten, en sur og kranglete jente, og en sønn på ti. Ingrid kom sjelden dit, dette var bare andre gangen på ett år; hun prøvde å ignorere Tuvas spydige kommentarer jenta var direkte uforskammet, og Åse sa aldri imot.
Etter gratulasjonene begynte Åse å krysseforhøre Ingrid.
Har du kjæreste?
Ja, det har jeg, svarte Ingrid.
Er det planer om bryllup?
Ingrid ble utilpass av hennes rett-på-sak-holdning.
Vi får se, svarte hun unnvikende.
Skjønner du, Ingrid, Åse smilte anstrengt din far og jeg har snakket sammen, og vi har bestemt at han ikke kommer til å støtte deg økonomisk mer. Du får for mye penger, og vi er en stor familie. Nå bør du gifte deg så noen andre kan ta vare på deg. Faren din har jo familie nå, og han må først og fremst tenke på oss. Du er voksen, og har jobb selv
Åse, vent litt, sa Eivind, samtalen mellom oss var litt annerledes, jeg forklarte at jeg gir datteren min mindre enn jeg gir dere
Men Åse ville ikke høre. Hun ropte:
Du er en minibank for dattera di, mens vi må klare oss selv!
Eivind ble stille og Ingrid fikk en ekkel følelse. Hun reiste seg fra bordet og gikk ut i tunet, satte seg på benken og forsøkte å roe seg. Bursdagen var ødelagt. Tuva kom snart etter og satte seg ved siden av.
Du er pen, sa Tuva. Ingrid svarte bare med et nikk, hun orket ikke snakke. Ikke vær sur på mamma, hun er bare anspent, hun er gravid, vet du jenta smilte giftig. Men du kjenner henne ikke ennå, vent bare, det kommer! hun lo og forsvant inn.
Ingrid reiste seg og forlot gårdstunet. Da hun snudde seg så hun faren stå på trappa og følge henne med blikket. Tre dager senere kom Eivind og Åse på besøk til Ingrid.
Så overraskende, vil dere ha litt kaffe? spurte Ingrid.
Åse lot blikket gli rundt i huset.
Skikkelig hus, et slikt er ikke lett å finne her i bygda.
Pappa har gullhender, han bygde alt sammen med naboen onkel Jens, ikke sant pappa?
Neida, jenta mi, gullhender og gullhender, bygde det jo for oss selv.
Jeg vet det, sa Åse, jeg er heldig som har han. Vi kom faktisk for å snakke om huset.
Ingrid anet ugler i mosen og svarte:
Jeg vil ikke selge min del. Jeg vokste opp her og dette huset betyr mye for meg, sa hun og så direkte på Åse og faren.
Veldig smart er du, snerret Åse, sinnet tydelig, Hva med deg? spurte hun Eivind og dyttet til han.
Jenta mi, vi må løse dette, jeg har stor familie, og dette huset er lite, og så skal vi ha en baby Vi kan selge og du kan kjøpe deg et mindre. Hvis det ikke holder kan du ta et lån, jeg hjelper deg, sa Eivind uten å møte blikket hennes.
Pappa, mener du dette? sa Ingrid vantro.
Faren din har en ny familie nå, ropte Åse, skjønner du ikke? Det er ikke «ditt hjem» mer. Du alene tar opp alt dette rommet. Nå må du finne deg noe annet, ingen kommer til å be om ditt samtykke.
Ikke skrik til meg, sa Ingrid og reiste seg, vær så snill, gå nå.
Etter at de dro følte Ingrid seg elendig. Far hadde rett til et nytt liv, men ikke på bekostning av henne. Dette huset hadde vært morens hjem, hun kunne aldri selge sin del.
Senere kom Markus. Da han så Ingrid, stusset han:
Hei vakre, du ser blek ut, hva har skjedd?
Hun kastet seg gråtende i armene hans og fortalte alt. Markus jobbet i politiet, han var rolig og trøstet henne.
Faren din er en bra mann, men Åse har forvridd hodet hans. Stå på ditt, jeg kan snakke med advokater i byen. Ikke selg, uansett.
Eivind, hjemme hos Åse, fant ikke ro. Det første året etter bryllupet var greit, men etter hvert krevde Åse mer penger og ville absolutt selge huset. Han tenkte stadig oftere at han hadde gjort feil. Men da kom hun med nyheten om graviditet.
Han ville ringe Ingrid og trøste henne, men da han gikk mot telefonen, hørte han Åse prate i stua.
Hun nekter fortsatt, sa Åse irritert på telefonen til noen, vi må gjøre det selv, jeg snakker med han igjen. Om ikke annet så finner jeg på noe.
Hun la på og møtte blikket hans.
Hvem snakket du med?
Bare en venninne.
Nei, du pratet om å selge huset, hun satte seg ned og sukket.
Venninna mi kjenner en megler, og de kan kanskje finne kjøper. Ingrid vil nok bli glad, huset gir oss mye penger.
Du sa du «skulle finne på noe» med han, hvem mente du?
Å, det var om garasjen, vi skal sikkert selge den også, løy hun lett.
Eivind trodde henne, og bekymringen slapp litt. Ingrid kom sent hjem fra jobb, det var allerede høst. Markus skulle møte henne, men måtte på et oppdrag. Hun gikk raskt hjemover. Plutselig stanset en bil ved siden av henne, en fremmed stor mann steg ut. Han dro henne med inn i baksetet, og bilen raste av sted. Ingrid kjente panikken.
Hvem er dere? Hva vil dere? hulket hun. Dere må ha tatt feil, men sjåføren lo.
Det finnes ingen tilfeldigheter, sa han rolig. Gjør som vi sier, så skjer det ingen ting med deg eller faren din.
Hva har pappa med dette å gjøre?
Du skal skrive under her. Om to dager får du pengene for huset, så skal du flytte ut. Vi har allerede kjøpere.
Dette er ulovlig. Jeg kommer aldri til å signere, jeg går til politiet, jeg selger det ikke, hun smakte blod etter et slag i ansiktet.
Vi er ikke redd for politiet ditt, eller kjæresten din, lo mannen, nekter du, skal du få se.
Bilen stoppet ved skogkanten, en av mennene dyttet papirer under nesen hennes og skar gjennom mørket med lommelykt.
Skriv under og pass på at du ikke søler blod på arkene. Alt blir ordnet hos notar i morgen.
Da så hun blålys bak i speilet politiet. Føreren prøvde å kjøre, men i panikk krasjet han i grøfta.
Markus hadde bedt kompisen Olav følge etter Ingrid da hun jobbet overtid. Han så henne bli tvunget inn i bilen, ringte Markus, og politiet kom straks.
Senere ble det avslørt at mannen som dro henne inn i bilen, var Åses elsker, og hun var gravid med hans barn. De ville ta huset fra Eivind Åse likte huset så godt, og Ingrid var i veien.
Tiden gikk, alt falt på plass. Eivind skilte seg og flyttet hjem. Han driver sitt lille firma med bildeler. Om kvelden satt de sammen: Eivind, Ingrid og Markus. Nå betydde huset mer enn noen gang.
Ikke vær bekymret, pappa, vi lar deg ikke sitte igjen alene, lo Ingrid.
Jenta mi, har du tenkt å gifte deg?
Jeg fridde til Ingrid, smilte Markus, og hun sa ja. Vi har sendt inn papirene snart gifter vi oss, de så på hverandre og lo.
Selv når jeg flytter til Markus, lover vi å stadig besøke deg. Vi skal jo bo like ved.
Å, jenta mi, tilgi meg for alt, jeg gjorde mange feil, hvisket Eivind og så på bildet av sin avdøde kone.
Alt er bra, pappa. Og det skal bare bli bedre.
Tusen takk for at du leste, for følget og støtten. Må lykken følge deg i livet!
