15 års bryllupsdag som endte med at jeg satte broren min på dør
Espen, har du funnet frem det fine serviset? Det med gullranda, ikke hverdagsserviset. Og sjekk serviettene jeg har stivet dem for at de skal stå fint, sånn som på restaurant, sa Ingrid stresset fra kjøkkenet, mens hun rettet på et hårstrå som hadde løsnet fra frisyren. Ovnen spredte allerede en duft av and med epler, grønnsakene til tilbehør sto og putret på plata, og kjøleskapet var stappet med salater som jeg kuttet opp halve natten.
Espen, min kjære mann, klatret pliktskyldig opp på loftet.
Ingrid, er det ikke å ta litt hardt i? Det er jo bare våre nærmeste som kommer. Lars, mamma og tante Liv. De bryr seg ikke om det er gullkant eller ikke, bare man skjenker i glasset, klagde han, mens han dro ut eska med det tjekkiske porselenet.
Ikke vær så sur. Det er tross alt 15-års bryllupsdag krystallbryllup. Jeg vil ha det litt pent i dag. Og du vet hvordan Lars er. Bruker jeg vanlige tallerkener, sier han vi har blitt fattige. Bruker jeg de med en sprekk, sier han vi er slurvete. Nå skal han ikke ha noe å ta meg på med den kjeften sin.
Espen sukket tungt og klatret ned. Han visste jeg hadde rett. Storebroren, Lars, har alltid vært vanskelig det er å si det pent. Eller, som jeg har sagt til venninnene mine, et prakteksemplar på en frekk fyr som mener seg selv veldig folkelig og ærlig, men som bare er ufyselig.
Bare lov meg at du ikke lar deg rive med i kveld, ba Espen mens han tørket tallerkener med kjøkkenhåndkleet. Han har slitt i det siste mistet jobben, kona gikk. Han er sint som en bikje.
Espen, den perioden hans har vel vart i førti år. Kona gikk fordi hun hadde vett nok til å redde seg selv, svarte jeg, mens jeg smakte på sausen. Jeg biter tennene sammen så lenge oppdragelsen holder. Men om han begynner å slenge med leppa om kroppen min eller lønna di, så sier jeg ikke hva som skjer.
Klokka fem presis ringte det på døren. Svigermor, Astrid, kom først en stille kvinne som forguder sønnene sine, spesielt «problembarna». Så kom tante Liv og onkelen hennes. Lars, som alltid, var førti minutter for sen, og kom brasende mens vi satt og ventet på at maten skulle bli kald.
Han dundret inn i gangen med en lukt av billig røyk og frostluft.
Der var jeg! Dere trodde sikkert jeg ikke kom, men her er jeg! ropte han, latteren hans fylte hele den lille leiligheten. Hva, Espen, trodde du jeg hadde glemt gave? Ta den her, da!
Han slengte et sammenkrøllet papir i hendene til Espen.
Hva er dette da? spurte Espen.
Skrujernsett fra Europris! Kan hende dere får bruk for det, med Espens evner. Han finner jo aldri hammeren, stakkar.
Jeg tvang frem et smil.
Hei, Lars. Gå og vask hendene, nå er vi klare for mat.
Lars ga meg et blikk som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min.
Oi, Ingrid! Har du kjøpt deg nytt kjole? Den glitrer som papiret rundt julemarsipan. Eller skal du trekke oppmerksomheten fra rynkene? Bare kødder! Du holder deg bra, du. Saftig.
Espen kremtet.
Kom an, Lars, ande blir kald.
Ved bordet tok Lars styringen. Han helte i seg et fullt glass akevitt før noen rakk å si “skål” og slengte innpå sild.
Gratulerer med dagen da! Femten år jeg fatter ikke at dere ikke har tatt livet av hverandre. Jeg holdt ut fem år før tauet ropte. Damer, vet du suger livet ut av deg! Espen, du er heldig, henne kan man jo spise maten til! Eller… Han tygde og grimaserte … litt mye salt, eller har du blitt forelsket igjen, Ingrid? Eller begynner alderdommen å tulle med deg?
Astrid, som satt ved siden av ham, smilte nervøst:
Ikke si sånn, Lars. Ingrid lager nydelig mat, prøv salaten mild og god.
Med tunge, sier du? lo Lars. Passer bra, for Ingrid har alltid hatt så lang tunge. Men kritikk er sunt, mamma. Jeg sier det som det er, det liker folk.
Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp, og så bort på Espen. Han satt bøyd over tallerkenen og stirret intenst på duken. Redd for bråker, for broren, for å ødelegge kvelden.
«Slapp av, Ingrid,» sa jeg til meg selv, «det er bare én kveld. For Espen. For familien.»
Jeg prøvde å skifte tema.
Lars, hvordan går det med jobbsøkinga forresten? Du var jo på intervju forrige uke?
Han vinket det av.
Neida, bare tullinger overalt. Satt en drittunge på 25 og stilte spørsmål om dataer. Jeg bare sa: “Jeg jobba før du kunne gå.” Så passet jeg visst ikke. Får heller starte for meg selv om jeg får spart noen kroner… Forresten, Espen, kan du låne meg fem tusen til neste måned? Skikkelig trøbbel med rørleggerregning.
Jeg frøs med salaten i hånda.
Lars, du har jo ikke betalt tilbake de ti tusen du lånte til bilreparasjon for et halvt år siden, sa jeg rolig.
Lars rødmet, men gikk straks til angrep.
Der kom regnskapsjenta! Se på henne, Espen! Overvåker hver krone. Jeg spør jo ikke henne, jeg spør deg, bror! Eller har hun deg så mye under tøffelen at du ikke kan hjelpe broren din lenger?
Espen så flaut på meg, så på sin bror.
Lars, vi har faktisk litt dårlig råd nå. Lånet skulle betales ned, maten her var vår store utskeielse…
Ser jo det, avbrøt Lars. And, rød fisk, snacks! Det er tydeligvis nok å rutte med, men til meg har dere ikke råd. Typisk deg, Ingrid. Spar alt til deg selv.
Lars, spis heller. Ingrid har jo stelt sånn i stand, prøvde Astrid seg.
Hun gjør sikkert det samme for sjefen sin! Lars blunket mot Espen, så ekkelt at jeg fikk frysninger. Hørte du har blitt avdelingsleder, Ingrid? Hva har du gjort for det, a? Litt ekstra innsats på kveldstid?
Det ble helt stille rundt bordet. Espen ble rødflammet.
Lars, nå holder du opp, sa han lavt.
Jeg sier bare det alle tenker, men ikke tør! Du kaver på fabrikken, Espen, mens damen din klatrer. Tror du hun elsker deg? Hun er bare sammen med deg fordi du er lett å ha med å gjøre! Gå og se deg i speilet, du er myk som smør!
Da jeg satte salatbollen forsiktig ned på bordet, skalv hendene mine, men stemmen var kjølig:
Nå går du.
Lars lo.
Hva sa du? Er du ikke helt god, Ingrid?
Ut nå. Dette er mitt hjem.
Men det er Espens leilighet også! Espen, du lar henne kaste ut broren din? Er du gal?
Espen løftet hodet. Jeg så smerten i blikket hans, stresset, frykten for å velge side. Men så skjønte han at dette var skillet. Stiller han seg ikke nå, var det slutt.
Lars, gå. Nå.
Lars måpte. At vi sto sammen, hadde han ikke sett for seg.
Nå har dere sammensverget dere! Mamma, ser du? Skyver ut egen blod bare for en fleip!
Det var ikke en fleip, Lars, jeg gikk rundt bordet og pekte mot døren. Du har ydmyket meg, tråkket på din bror foran familien. Du får min mat, min drikke, og takker med frekkhet. Nå er det nok. Jeg har bitt i meg i femten år men nå er det fullt.
Fint! Lars fløy opp, snublet i stolen, og sølte rødvin utover den hvite duken. Sitt her og kvel dere på salaten, da! Snobbepakk!
Og penger får du ikke, svarte jeg. Finn deg en jobb, så kan du kjøpe ditt eget skrujernsett.
Han tok opp flaska med akevitt og trampet mot utgangen.
Espen, angre skal du! Du bytter bror mot kjerring! skrek han.
Døra smalt igjen så glassene skalv.
Det ble stille i stua, bare tikking fra klokka og dype sukk fra svigermor. Hun satt med lommetørkle mot leppene, øynene tårer.
Ingrid, måtte du være så hard? Han mente det sikkert ikke sånn…
Jeg så på henne, hendene mine skalv fremdeles, men jeg sto støtt.
Astrid, sa jeg rolig. “Ubesindighet” er å le for høyt. Å kalle noen stygge ting og dra broren sin gjennom søla det er lavmål. Hvis du vil synes synd på ham, gjør det men ikke ved mitt bord.
Hun hulket, men sa ingenting. Tante Liv slo plutselig i tallerkenen:
Anda di er helt nydelig, Ingrid! Det var på tide noen sa imot Lars. Den mannen har tråkket på folk lenge nok. Espen, kan jeg få mer vin? Jeg er skjelven!
Stemningen lettet. Espen så på meg med ny respekt og takknemlighet mens han helte opp til alle.
Tilgi meg, hvisket han da han skjenket meg et glass saft. Jeg burde ha gjort det selv.
Ikke tenk på det, svarte jeg og la hånden min på hans. Vi gjorde det sammen. Nå er han ute.
Resten av kvelden ble mye hyggeligere. Det var som om luften i leiligheten ble lettere uten Lars. Vi lo og koste oss med gode historier. Astrid satt morsk en stund, men løsnet etterhvert etter noen glass likør og et stykke napoleonskake, og da tante Liv begynte å synge, var hun med.
Da alle hadde dratt, ble jeg og Espen sittende midt i haugen med oppvask. Jeg så på det røde flekket på duken.
Denne duken får jeg aldri ren, sukket jeg trist. Den var fra mamma.
Espen kom bakfra og la armene rundt skuldrene mine.
Du, skitt i duken. Vi kjøper ny. Eller ti nye. Du var helt rå i kveld. Jeg har vært så idiotisk lojal mot ham i årevis. Jeg har alltid gjort som mamma sa “gi Lars litt slingringsmonn, han har det vanskelig”. Nå er jeg ferdig med det.
Jeg vet. Det er ikke lett å kutte gamle vaner. Men vi er jo et lag. En krystallfamilie. Skjør, men sterk. Jeg lar ikke en sjofel bror knuse oss med et skrujernsett fra Europris.
Vi lo. Endelig var spenningen brutt.
Forresten om det skrujernsettet, sa Espen, og løftet papiret han hadde glemt i stua. Det morsomste er at jeg har likt sett fra før. Han ga meg det til jul for tre år siden. Sikkert rappet det hjemme og levert på nytt!
Se der, flirte jeg. Stabilitet er en egenskap det også.
Neste morgen ringte Lars igjen og igjen. Espen tittet på skjermen, men snudde den ned mot bordet der jeg satt og nøt kaffen min.
Tar du ikke telefonen? spurte jeg.
Nei, han kan ringe så mye han vil. Jeg likte stemningen i går så stille og rolig.
Mamma kommer til å synes synd på ham, minnet jeg.
Hun tåler det. Nå har hun sett at vi kan forsvare oss, sa han. Vi er jo en liten gjeng nå.
Gjeng av folk som foretrekker and og fred, smilte jeg.
En uke senere fikk jeg høre fra Astrid at Lars fortalte til hele slekta at han var blitt «kastet ut for ingenting av en gal svigerinne», mens «stakkars Espen bare satt der». Slektningene sukket, men begynte også å stikke innom oss oftere og aldri en eneste fripassning eller frekkhet mot meg. Ryktene om nulltoleranse for ufyselighet spredte seg ganske effektivt.
Og forresten, duken ble ren. Jeg brukte bestemors metode salt og kokende vann. Litt innsats, litt svi men nå er det rent og pent igjen, både på bordet og i hjertet.
Personlig lærdom? Om du lar folk tråkke over grensene dine, så holder de aldri opp selv. Grenser må settes, også i familien særlig da. Det koster, men prisen for å la være er mye høyere. Nå er hjemmet vårt virkelig vårt, og det føles godt.
