15. desember 2025
Kjære dagbok,
Igjen har han, Sindre, forsvunnet uten et ord. Det er allerede den tredje mannen som har forlatt meg så brått. Ingen forklaring, ingen samtale. Vi hadde nettopp tilbrakt kvelden sammen, og om morgenen planla vi ferien. Så kom han hjem fra jobben, tok med seg tannbørsten, alt og forlot meg alene i leiligheten. Telefonen min er sperret, og på sosiale medier har jeg blitt satt på svarteliste. Hva har jeg gjort galt?
Da Vegar, den første kjæresten min, forlot meg, fulgte jeg ham fra jobb til trappeoppgang, skrev brev i håp om å få svar. Han sa at jeg ville finne lykken, men ikke med ham. Jeg klarte ingenting mer. Jeg elsket ham så dypt at jeg ga fra meg alle mine moralske grenser og ga meg hen til ham helt til bryllupet.
Jeg er en foreldreløs fra barnehjem. Til tross for ryktene er ikke alle jenter fra barnehjem «omstreifende». Mange av oss tøyer med å gå inn i et forhold. Jeg var en av dem. Ett år delte vi lykke, sparte til bryllup og en drømmehoneymoon på Maldivene. Vi bodde i en liten ettromsleilighet fra kommunen. Så en dag var jeg alene; Vegar hadde forsvunnet. Han klarte ikke mer av mine jag, og flyttet fra byen. Jeg gråt meg tom for tårer, hjertet knuste som et tørt rundstykke som duer påkuttet med neglene sine.
«En mann kan ikke bare gå», sa vennene mine.
«Da har du gjort noe galt», konkluderte deres menn.
Hvis jeg gjør feil, burde jeg visst hvor. Alt var vel!
«Han har sikkert funnet en annen», bemerket tante Åse, kontorvasker, «så slipp deg selv fra hodet. Spytt, og tørk av. Det er ikke din mann».
Et helt år gikk uten ro, helt til jeg møtte Ivar. Hjertet mitt sprang, så som før, men frykten holdt meg i «friendzone» til han friet. Vi skulle gifte oss, dra på Maldivene, og jeg var den lykkeligste bruden. Etter tre måneder reiste han hjem til Norge og kom aldri tilbake. Vi fikk skilsmisse gjennom en advokat, uten mulighet til å snakke med ham ansikt til ansikt.
Så kom Sindre tilbake. Jeg var så nedstemt at jeg nesten ønsket å «sove for alltid». Jeg dro ikke på jobb, spiste knapt, og klarte kun å stå opp når jeg trengte å gå på toalettet som så snart forsvant. Jeg var som en utslukt flamme. En skrapende lyd fra døra vekket meg: Sindre var tilbake! Hvor hadde han fått så mye krefter? Jeg løp til speilet, så meg selv med skrekk, men åpnet døren for «lykken» men bak døra var det tomt. «Bare hallusinasjoner», sukket jeg bittert.
Uansett, lengtet etter varm te vokste. Jeg laget meg en kopp, sterk, søt, og med skjelvende ben gikk jeg til kjøkkenet. Etter andre slurpen spredte en gammel varme gjennom kroppen, og jeg fikk et desperat ønske om å leve. Kroppen var så svak at den ikke ville lytte. Jeg nøyde meg med å tilføre livskraft i små dråper en uke, takket være matvarene jeg hadde lagret. Helgen klarte jeg å komme meg ut av leiligheten med en søppelsekk. Ved søppeltønna møtte jeg et gammel, slitt hunderkull som bjeffet og så håpefullt på sekken min.
«Beklager, lille venn, men jeg har ingenting til deg. Vent litt så kjøper jeg deg en pølse og melk», sa jeg. Den lille hunden, som jeg tenkte på som Bamse, løp bort, og jeg så en tom pappeske med to jernskåler noen hadde matet valpen, men nå var de tomme.
I butikken, på impuls, kjøpte jeg hundemat og en flåtekrage. Da jeg kom hjem, var Bamse borte, sammen med esken. Jeg ropte: «Hvor er du?» Ingenting. En røst fra oven svarte: «Jeg kastet den, en skitten søppel!» Jeg gikk ned, lette overalt etter valpen, men fant ham ikke. En tung følelse senket seg i brystet igjen. Jeg tenkte på å gi opp, men så kom lyden av en krapp klikk fra TVen, og så hørtes det igjen på døren klør fra utenfor. Dette var ikke Sindre. Da kom Bamse, nå en voksen, men liten spansk hund, og bukket inn. Veterinæren sa det var en spansk spiss, sannsynligvis på leting etter eier. Jeg tok bilder, satte opp plakater, men ingen svarte. Jeg beholder nå Bamse som min.
Jeg delte valpene med andre, unntatt én som var så knyttet til moren og til meg at jeg ikke ville miste ham. Livet fikk nye farger, men en bitterhet fra fortiden holdt meg fast. Jeg bestemte meg for å kvitte meg med den. Jeg skrev falske notarbrev, som nå er lette å forfalske, og sendte dem til mine ekspartnere. Som foreldreløs hadde jeg arvet alt jeg eide. Jeg visste de ville bite på arven.
På den avtalte dagen satt de i et leiet kontor, ventet på advokaten, da jeg kom inn, låste døra og satte meg bak bordet.
«Jeg slipper dere ikke før dere forklarer hvorfor dere forlot meg», sa jeg, uten høflighet. «La oss starte med Sindre». De begynte å snakke, først Sindre, så de andre, og avbrøt hverandre. Jeg var i sjokk over den latterlige situasjonen.
«Dro dere meg på grunn av dette?», spurte jeg.
«Jeg kunne ikke tåle det lenger», ropte Ivar, overdrevent emosjonell. «Sett deg i min sko!»
Det viste seg at jeg om natten mumlet et navn: Zacharias. Ingen jeg kjenner heter så, så jeg hadde ikke vært utro!
«Kan du snakke med meg?», spurte jeg de tre.
«Hvem er Zacharias?», ristet Vilde på skuldrene. «Du lo bare»
«Jeg hyret til og med en privatdetektiv», lo Ivar. Situasjonen var latterlig. Han hadde funnet trøst og fått to døtre etter at han flyktet fra meg.
«Kanskje jeg også kan fange ham», støttet Sindre.
Vegar virret nervøst, bitte leppa og knyttet nevene som om han opplevde alt på nytt. Det var mest smerte for meg, for han var min første mann, og jeg trodde han skulle være den eneste.
«Er dere ferdige?», spurte jeg, kastet nøklene på bordet. Jeg hadde ikke mer styrke. Ingen svar, bare flere spørsmål og raseri over at de nesten hadde ødelagt meg med sin dumhet.
Bamse og valpen lekte rundt juletreet jeg hadde slitt meg sammen med å bære inn. Nå er det kun én uke til nyttår, og jeg har enda ikke pyntet huset. «Til de gamle», tenkte jeg, «jeg begynner på nytt fra blanke ark». Det er merkelig, men jeg er fortsatt forvirret. Tenker jeg fortsatt på den imaginære Zacharias i drømmene mine? Skal jeg gå til en hypnosebehandler? En ballong blåste av den torra grenen.
«Du skal knuse alt», sa jeg til valpen, og så på hvordan jeg skulle holde juletreet borte fra valpens sprøytende lek. Jeg løftet treet forsiktig, men akkurat da ringte telefonen.
«Gå av veien, folkens!», sang jeg, før jeg tråkket på tøflene og nesten falt. Telefonen skrek igjen; valpen prøvde å dra en ny ballong. Jeg lo.
Da jeg hadde fått treet trygt på plass, helte jeg opp et glass akevitt for å feire et nytt kapittel. Jeg drikker sjelden, men dette er til gjester som aldri kommer. Jeg ble litt beruset, sovnet kort, og telefonen ringte igjen.
«Hallo, jeg ringer etter en annonse», begynte en stemme. «Jeg er Kaja. Det er min lille hund, Kaja. Kan jeg komme og se henne? Jeg har lett etter henne så lenge»
Mitt hjerte hoppet, men jeg svarte aldri. Jeg vil ikke gi fra meg Bamse. Da han kom, kneb han på kneet og nøs i den fluffy pelsen, mumlet «tullunge, monster», og takket meg med tårer i øynene. Han sa at den lille hadde vært hos ham i åtte måneder, men aldri funnet hjem.
«Jeg gir ham ikke», protesterte jeg, og låste ham i badet der han jamret.
«Hva er dette?», spurte mannen med skjegg, og så på Bamse. «Har du lurt meg?»
Jeg tenkte på hvor mange kroner jeg hadde på kontoen omtrent 3000kr og hvordan jeg kunne bruke dem.
«Kunne du få lov til å se på ham?», spurte han, usikker. Jeg svarte med en flaske akevitt og sa: «Nå er det snart nyttår». Jeg følte meg som en alkoholiker.
«Hvorfor ikke?», smilte han og tok av seg skoene.
Vi satte oss ved kjøkkenbordet, jeg skar opp sitron og ost, fylte glassene, og i stilhet drakk vi begge en skive sitron. Han introduserte seg som Zacharias, og jeg lo høyt.
Dette er alt jeg har å skrive for nå. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor jeg blir forlatt, men jeg vil ikke la fortiden bestemme fremtiden min. Kanskje neste år vil jeg endelig finne roen.
Synnøve.
