Søskenet
Sigrid Romstad har kommet, sier mamma mens hun river opp grønn lapskaus i en stor bolle. De sier hun ble sett i går på kirkegården Med et krans av blomster har de pyntet Romstads grav også bestemor Ragnhild fikk en liten hyllest De snakker om å sette opp et nytt minnesmerke for den gamle Romstad.
Sverre, som klør med skjeen i bollen, lytter til hvert eneste ord moren sier. Hjertet hans verker av smerte. Ville han kjenne henne igjen om han så henne? Han hadde hørt i går at hun hadde ankommet. Ryktene om hennes ankomst spredte seg lynraskt gjennom verkstedet hans. Så snart en fremmed bil ruller inn i bygda, er det allerede Kjell, den lokale tøysmannen, som prøver å tjene penger på situasjonen.
«Jeg gir deg kunden, Sverre Hansen, og du gir meg en øl», sier Kjell. «Jeg skal punktere hjulet nå Hvem skal komme? Til deg, Sverre Hansen»
«Ikke våg!», brøler Sverre. «Jeg har ikke tid til sånn lurerikklientel»
«Du har ditt verksted, jeg har mitt Og der sitter «baba» bak rattet, med en liten «varmepotte» for penger. Datteren til den avdøde Romstad, Synnøve Vargatøy»
«Ikke drøm! Hør her! Jeg ser ikke hva som foregår i hodet ditt. Dra til verkstedet»
Sverre kjenner en klump i brystet, som drar ham ned i dypet. Hvor mange ganger har han sett henne? Siden den dagen de var sammen. Hvor mange ord har han holdt tilbake i sjelen?
Den kvelden, så snart han hørte at hun hadde kommet, kjørte han mot familiens gårdsport. En rød bil sto på oppkjørselen, lysene glødet i vinduene. Sverre satt og stirret på vinduene, en melankoli senket seg over ham. Han visste knapt noe om henne. Siden siste gang han så henne, var hun forsvunnet i mange år.
Hvorfor spiser du ikke, gutten? Alt har blitt kaldt, sier mamma og ser ham i øynene.
Jeg har ikke lyst, svarer han. Jeg må jobbe Vi forbereder biler for frontlinjen Jeg blir sent
Om natten, i verkstedets mørke, sitter han med hodet i tanker, for å holde sjelen fra å ryke. Hans assistenter, Yngve og Pål, blir sure. «Herr Hansen, det er på tide å dra hjem. I morgen er en ny dag»
«Dere kan gå», sier Sverre. «Jeg må bare få litt ro»
«Han kan jobbe hele natten. Har noen ventet på ham hjemme? Nei, ingen kone, ingen barn En ulv på egen hånd», mumler guttene.
Sverre hører alt. Han vet at han er en ensom ulv. Ingen familie, ingen kone, ingen barn Han har aldri møtt den ene som kunne løse hans hjerteslitne lenker den var Sigrid.
Nærmere elleve. Sverre setter seg igjen i bilen og kjører de trange bygdeveiene mot hytta ved skogkanten. I vinduet brenner fortsatt lyset. Han tenner en sigarett, og røyken danner gråhvite skyer som leker i lyset. Selv om han vet at han ikke burde røyke han mistet en lunge i en skade så trekker han den inn, og den beroliger ham.
***
Sverre, ta tak i hammeren til onkel Romstad, sier faren og tørker svetten med en smurt hånd. Hvor er verktøyet mitt? Jeg har lett overalt
Sverre kaster bort en busk med ugress «ikke en mannsjobb», som mamma hadde gitt ham for ikke å lese to sider av «Den fortryllede desken», og hopper på den rustne hesten. Han drar mot enden av bygda, helt til skogen. Der venter onkel Romstad farens yngre bror med hytta rett ved skogkanten.
Sverre suser på sykkelen som en virvelvind, støvet kaster opp i luften.
Ved porten står Sigrid i en liten kjole med blomstermønster. To fletter er flettet med rosa bånd.
Kommer du til oss? spør hun og rynker pannen i solskinnet.
Ja. Jeg er på vei til hammeren til faren din. Hvor skal du?
Jeg skal hente melk fra bestemor Ragnhild. Vil du bli med?
Ja, svarer Sverre og legger sykkelen ved porten. Hans tanker blir blendet av Sigrids solskinn, minnet om hammeren forsvinner. Det er likegyldig om faren venter på ham. Sigrid roper bestemor Ragnhild, og det er viktigere enn hammeren.
Bestemor Ragnhild er farens mor og onkel Romstads bestemor. Hun bor på den andre siden av bygda. Over markene løper Sverre og Sigrid ned i en dal. En liten bekk sildrer, noen steder smal som en slange, andre steder bred som en liten innsjø, med grønne vann som glitrer mellom de gamle plankene på en knirkete bro.
La oss krysse broen, sier Sverre. Ikke vær redd Han viser henne at broen holder på de gamle støttene. Hun hopper forsiktig, tramper på plankene med tårne.
Jeg er redd Skal vi ta en annen vei?
Ikke vær redd, du tørrpinn. Broen holder en elefant
Jo, en elefant, ler Sigrid. Hun tar i hånden hans, holder ham fast og går forsiktig over.
De er begge ti år gamle. Forholdet deres er merkelig. Sverre forstår ikke helt hvorfor hjertet hamrer når han er ved siden av henne. Det er mer enn brorskap eller lojalitet det er noe dypere.
Bestemor Ragnhild heller kald kefir fra en kanne. Sverre får den store skålen, Sigrid den lille. Hun smører brød med en søt plommegele, og duften fyller rommet. Hun heller melk i en aluminiumsdunk og lukker den med en hvit klut.
Ikke spill, Sverre, du vil søle, sier bestemor.
Jeg skal passe på, svarer han og ler sammen med Sigrid.
Hva? spør bestemor, hun hører ikke så godt.
Barna ler av kefiren, som gjør at de får hvite barberhår ved leppene. Latteren fortsetter.
***
Læreren, fru Tove Jensen, roper: «Vargatøy, sett dere! Dere forstyrrer timen med prat!» Hun dikterer sakte, gjentar hver setning. Sverre følger med på Sigrid, ser hvordan sollyset får hennes lyse hår til å glitre. Sigrid noterer flittig, berører kinnet med pennen. Når hun merker at Sverre ser på henne, hvisker hun: «Hva?»
Sverre våkner opp, begynner å skrive, men innser at han har gått glipp av mange ord. Han får nok en toer. Læreren vil snakke med moren hans om at han ikke vil lære.
Han tenker på Sigrid, som smiler til Mikael Tveiten i friminuttet, ler høyt og rører håret sitt forsiktig.
Etter skoletiden går Mikael med Sigrid hjem, mens Sverre følger etter, forestiller seg at Mikael snubler og faller som en tønne i støvet, mens en vill hund springer frem og tygger opp buksen hans. Tanken får Sverre til å le, men virkeligheten drar ham tilbake til Sigrid, som holder hånden til den lange Mikael.
Jeg har allerede kysset en voksen, hvisker Sigrid mens hun plukker bringebær i buskene. Hun legger en søt bær i munnen og fortsetter: Det er sånn Jeg kan ikke beskrive det.
Kysser man når man elsker, sier Sverre trist.
Ikke alltid Du har aldri kysset noen, sier Sigrid. Vil du lære? Hun kommer nærmere, smiler. Håret hennes er flettet i to fletter, øynene dype som en fjellvann.
Sverre kan ikke holde seg, han tar hennes ansikt i hendene og kysser med en slags tørst som om han ville drikke hele honningen.
Tull! roper Sigrid. Hvorfor er du så dum!
Han springer bort fra busken som et redd hjort, nesten å treffe bestemor Ragnhild på veien.
Å, de ansatte Når de ikke ler, krangler de. Hvem skal plukke bringebærene?
***
Hakk, hakk, klipp noen greiner til meg, sier bestemor Ragnhild. Jeg trenger dem så kirsebærtreet ikke blir tungt.
Sverre hugger unge kirsebærtrær hardt. Bestemor blir litt redd.
Hva, gutt? Hva er galt med deg? spør han.
Alt er bra, svarer Sverre.
Hva?
Alt er i orden, roper han.
Hvorfor er du her uten Sigrid? Dere er som tvillinger!
Hun er med en annen…
Hva?
Bestemor setter seg på en benk, fjerner sløret, børster det grå håret med en kam, og knytter det igjen.
Kom her, Sverre, sier hun. Sverre forlater verkstedet og setter seg ved siden av henne.
Åh Jeg føler en tristhet i brystet. Jeg forstår at Sigrid er søsteren min, men jeg kan ikke gjøre noe med følelsene mine Hva skjer med meg?
Ungdom, ungdom, svarer hun. Du har blitt forelsket, Sverre.
Men hun er min søster
Hun er ikke virkelig min søster. Det er ikke en dråpe av Vargatøyblod i oss
Hvordan da? spør han.
Ja, Sverre Livet er merkelig. Onkel Romstad kom hjem fra verneplikt med en ung kone fra Oslo. De tok inn Valentina og datteren hennes. De ble enige om å holde det hemmelig, for at Romstad ikke skulle få et barn som ikke var hans. Sigrid var da bare ett år gammel.
Så selv om hun var min søster, ville kjærligheten brenne i meg
Ikke tenk på Sigrid, for i bygda er det så mange jenter. En er bedre enn den andre
Jeg har aldri sett en som Sigrid, svarer han.
Hva? Si det høyere.
***
Avslutningsballen snurret i en lett vals. Sverre klarte ikke å ta øynene fra Sigrid, som hele kvelden holdt dansegulvet fri. Hun fløy som en sommerfugl i en hvit kjole, så lykkelig, så vakker.
Festligheten varte til langt på natt. Mot morgengryet gikk alle hjem. Mikael fulgte Sigrid til døren. Sverre hadde allerede gått til Sigrids hus for å snakke om sine følelser. Hele kvelden hadde han prøvd å trekke henne bort fra dansen, men hun bare lo.
Er du kald? spurte Mikael og la jakken sin over skuldrene hennes. Så prøvde han å kysse henne, men hun ristet av seg jakken og ropte: «Vi sees ha det»
Sverre satt på en benk ved huset.
Jeg ville snakke sa han og reiste seg da hun kom nærmere.
Sverre Jeg er så trøtt Jeg vil bare legge meg Hva vil du?
Jeg elsker deg mumlet han og gikk nærmere. Jeg har elsket deg hele livet mitt
Du er syk, Sverre. Du kan ikke elske meg. Jeg er din søster Blodet i våre årer er det samme
Blodet i dine årer er helt annet
Hva prøver du å si? ropte Sigrid.
Onkel Romstad er ikke din biologiske far
Du er gal! Du må få hjelp! ropte Sigrid og gikk inn på verandaen.
Sverre sto et øyeblikk til, så gikk han hjem.
To uker så han ikke Sigrid. De møttes tilfeldig ved skolen, men Sigrid var med venninnene sine og så ham ikke engang. Hun så trist ut, ingen glans i øynene, ingen latter på leppene.
Senere i juli dro Sigrid med moren til Oslo for å søke opptak ved medisinstudiet. Sommeren gikk fra dag til dag. Sigrid og moren kom aldri tilbake. Bestemor Ragnhild sa at Valentina, Sigrids mor, bare ville flykte til Oslo.
En dag hørte Sverre foreldrene diskutere: «Onkel Romstad vandrer i seg selv. Han reiser til Oslo for å hente sin kone, men hun vil ikke komme hjem. Ingen vet egentlig hva som skjer.»
«Hun introduserte Sigrid for sin ekte far Hvordan kan det være? Jeg har oppdratt min datter Jeg har gått ved hennes side da hun var syk» gråt onkel Romstad mens han drakk en flaske etter en annen. Farens hånd skøytet med ham: «Alt blir bra Gi henne tid»
I august fikk Sverre innkalling til militæret. Fra 5. oktober begynte innkalling til forsvaret. På slutten av oktober ble han sendt til tjeneste i Tromsø.
***
Jeg kjenner deg ikke, lille venninne greide bestemor Ragnhild å ta tak i ansiktet hans, klappet ham i skulderen og lo så høyt at tennene klapret i munnen.
Åh, hvilken sterk, vakker gutt
Etter hjemkomsten klarte ikke Sverre å finne noe å gjøre. Han begynte å jobbe som sjåfør i et byggeforetak. En bekjent fra bygda foreslo at han skulle dra til Polen for arbeid.
Han visste kun at Sigrid studerte medisin, kom til onkel Romstad for å be om tilgivelse fra moren, og at han alltid skulle være hennes far.
Onkel Romstad hadde drukket seg bort etter å ha blitt forlatt av konen. Han tilbrakte dagene på den lokale kafeen. Så begynte han med birøkt.
Etter å ha tjent noen penger, kjøpte Sverre sin første bil fra Polen, pendlet den og solgte den. Så åpnet han et bilverksted. Han begynte å importere brukte biler fra utlandet og kastet seg fullt inn i jobben.
Han dro til Oslo for å lete etter Sigrid, men fant henne ikke adressen onkel Romstad hadde gitt henne, var tom. Over en militær venn fant han tante Valentina, som fortalte at Sigrid hadde en kjæreste, skulle gifte seg, og nå var på ferie i Montenegro.
Hjertet hans rev seg. Smerten boret inn i hver eneste celle.
Noen år fløy forbi som en ildstorm, og så brente alt i Sverres sjel. Onkel Romstad døde plutselig. Sigrid kom med moren til begravelsen, men samme kveld dro de tilbake til Oslo fordi bestemor Ragnhild ropte på gravplassen at Valentina hadde drept Romstad. Hun ville bære skylden til siste dag. Sverre prøvde å snakke med Sigrid, men hun var en helt annen kald, fjern, ikke lenger hans søster.
Årene fortsatteTil slutt slo han seg ned i en liten hytte ved fjorden, hvor han hver kveld lot bålet knitre mens han skrev brev til Sigrid som han aldri sendte, og innså at livet, som en rusten motor, alltid trengte ny olje men at han nå hadde funnet sin egen hvile.
Søster, hvor er du…?
