Jeg og mannen min overlot leiligheten vår til sønnen vår og pakket koffertene for å flytte ut på landet. Sønnen min tok med seg svigermor og flyttet inn hos henne. Vår gamle leilighet leide han nå ut.
Vi giftet oss da vi var 23 år gamle. For å si det sånn jeg hadde allerede en bolle i ovnen til bryllupet. Vi var begge ferdig utdannet lærerutdanning, så klart, vi ville jo hjelpe landet med kunnskap! Ikke hadde vi noen rik onkel heller, bare en god porsjon arbeidsmoral.
Vi måtte ut i jobb tidlig. Allerede nesten fra fødselen av fikk sønnen vår morsmelkerstatning. Enten var det stresset, eller all grøten (det står tross alt ikke storfe og beiter i bøkene), men jeg produserte ingenting som kunne mettes med. Da han var rundt 11 måneder, startet han i barnehagen. Der lærte han å spise grøt med egen skje, sitte på potte og sove uten å bli bysset i søvn. Og der satt vi på lærerværelset og så på bilder av andres barn.
Først bodde vi på en rimelig leilighet på Sagene, så kjøpte vi oss inn i en ettroms på Rodeløkka, og til slutt klarte vi å skrape sammen til en toroms på Torshov. Men gamle trøndere som vi er, lengtet vi alltid etter skogluft, så for noen år siden kjøpte vi oss en liten tomt ikke langt fra Lillehammer. Mannen begynte å legge murstein på murstein til en liten hytte med to rom. Vi fikk inn vedovn, planerte bakken, og kjøpte inn solide norske møbler.
Så plutselig var alt bra. Bare å leve, kose seg og nyte friåret, vi var bare 46 år og klare for å leve for oss selv. Men gener går aldri ut på dato. Sønnen vår, også 23 år, bestemte seg for å gifte seg. Svigerdatteren min kommer fra en familie mange hakk oppover på stigen. Begge hadde gått jussen. De fant hverandre på lesesalen og bestemte seg for at kjærlighet trumfer alt. Familien hennes gikk bananas: restaurant på Aker Brygge, langstrakt limousin, bryllupsreise til Maldivene og ikke minst: eget krypinn.
Fra den dagen han ble født, hadde jeg ofte følelsen av at han fikk for lite kjærlighet hos oss først tidlig i barnehagen, så tidlig på skolen. Vi jobbet jo hele tiden, som lærere flest, og passet mest andres barn. Han fikk mye tid for seg selv, og besteforeldrene bodde helt oppe i Finnmark. For å kompensere ga vi ham alt vi kunne materielt: dyre leker, den beste ryggsekken, fine klær, privatskolepå, til og med bil til konfirmasjonen.
Så nå tok vi helt av: Alle sparte kroner, hver eneste krone gikk inn i bryllupet. Etter å ha grublet nøye, bestemte vi å gi ham leiligheten i bryllupsgave. Han skulle ikke plages som oss. Hennes Foreldre? De la også penger i potten men på klær, smykker, og hun fikk nytt møblement på dagen. Badehus ved sjøen med boblebad hadde de fra før. Vi snakker ikke IKEA, men Ekeberg-marmorgulv.
Og så gradvis glapp han ut av hendene våre. Til slutt kom han bare hjem én gang i måneden, og ringte aldri. Svogeren hans fikset ham jobb i et digert oljeselskap.
Så, her om dagen, traff vi en nabo på loppemarkedet som lurte på om vi leide ut leiligheten på Finnsnes. Leier ut? svarte jeg, Sønnen vår bor jo der! Nei, da, han og kona bodde med svigermoren sin i en tomannsbolig på Bekkestua. Leiligheten vår hadde de leid ut for 17.000 kroner i måneden i over et år! Mannen min ble grønn. Jeg holdt ham oppe. Jeg ringte sporenstreks. Sønnen svarte og la ikke fingrene imellom. Dere ga oss leiligheten selv. Dessuten har dere aldri hatt penger. Han ropte at han alltid hadde vært svarteper, at han syntes det var flaut å være snylter hjemme hos svigermor, mens vi bare var lærere to stykker med et smålig liv.
Vi bestemte oss for å gjøre opprør mot urettferdigheten. Vi kontaktet en advokat. Han lo nesten og sa: Dersom dere ikke har skrevet under på noen gavepapirer, så er fortsatt DERE eiere. Eier er den med skjøtet. Basta.
Vi gadd ikke saksøke sønnen vår, men forklarte situasjonen til leietakerne og ga dem én måned til å finne nytt sted. De takket for at vi ikke kastet dem på dør. Noen mennesker finnes. Vi flyttet tilbake til leiligheten vår. Men sønnen vår har vi ikke sett snurten av. Mannen min griner på nesen, det gjør jeg også. Kanskje vi tilgir ham en dag, det gjenstår å se nordmenn er tålmodige, men glemmer aldri helt.
