Et foreldrehjerte. En novelle Takk for støtte, likes, engasjement og tilbakemeldinger på novellene, for følgere og et STORT takk fra meg og mine fem kattelusker for alle donasjoner. Del gjerne de novellene du liker i sosiale medier – det gleder forfatteren! – Hvorfor er du så mutt i dag tidlig? Ikke smiler du engang, la oss spise frokost. Mannen min kom søvnig inn på kjøkkenet; endelig helg. På komfyren freste egg og bacon, og kona helte opp te. Hun slo det meste av eggerøren på asjetten hans og la ved brød, – Spis, bare ta for deg! – Skjønner ikke, har jeg gjort noe galt, Natalia? – spurte Arkadij forsiktig. – Ja, vi har begge gjort det, vi har oppdratt barna våre feil, – Natalia satte seg likegyldig ned og spiste uten matlyst. – Datteren og sønnen har blitt voksne, vi har forsaket mye for å oppdra dem – det var tøffe tider. Vi støttet dem, men hvem støtter oss, bare med ord en gang? De har alltid problemer: kjeder seg, har ikke penger. Både Svetlana og Dima – bare klaging. – Hvor har du det fra? Arkadij hadde allerede spist opp eggerøren og smurte ivrig smør og syltetøy på en fersk brødskive. – Lett for deg, det er jo meg de skriver til, mora deres. Dima ville dra i bowling med familien i går, ba om penger fram til lønningsdag, men jeg ble sint og ga ham ikke. Ble såret, og Svetlana ringte før det – sangkarrieren går dårlig, humøret elendig. Hun synger fordi hun liker det, men hun må jo ha en jobb! Men hun vil leve av sangen – ikke alle får det til, hun burde innse det og få seg en vanlig jobb! Og de var så gode venner som barn, nå virker det som om de ikke har kontakt i det hele tatt! Natalia skjøv bort eggerøren, drakk te. – Ikke ta det så tungt, det ordner seg, vi har jo også vært unge, husker du ikke? – prøvde Arkadij å berolige henne, men hun ble bare mer opprørt. – Hva sier du, Arkasha, nå får du huske! Vi levde enkelt og satte pris på alt! Da Dima ble født – for en glede. Barnevogn og sprinkelseng fikk jeg av en venninne, klær fra søstera til sønnen hennes. Alt brukt, men nesten som nytt – barna vokser raskt. Vi var lykkelige, og da vi kjøpte bruktbil, følte vi oss rike! Men våre barn – hvis de ikke har vært utenlands, er livet mislykket! Har vi lært dem det? – Tiden er annerledes nå, Natalia, mange fristelser, de er unge ennå. Vent, de kommer til å skjønne det. – Håper bare det ikke er for sent – de kommer til å jage etter rikdom, og livet bare flyr, Arkadij. Når jeg ser meg i speilet – kan det være meg, bestemor alt. Og du er bestefar… Da ringte telefonen, det var sønnen Dima. – Nå er det vel noe igjen, – Natalia tok telefonen, øynene ble store, hun spratt opp. – Arkadij, kle på deg, Dima har havnet på sykehus, naboen på rommet ringte. – Hva har skjedd? – Arkadij spratt også opp og gjorde seg klar i en fart. – Skjønte ikke alt – skar seg med vinkelsliper, hånda nesten av. De prøver å redde den, bare hånda berger! Kom, la oss skynde oss. Begge kledde seg hektisk, ikke gamle, men heller ikke unge foreldre, med engstelige øyne. Og løp, glemte alt – til sykehuset til sønnen… På veien ringte Svetlana: – Mamma, jeg kommer til dere i lunsjen, greit? – Kom, jenta mi, vi er nok hjemme igjen da, – ropte Natalia andpusten, og løp videre til bussholdeplassen… På sykehuset fikk de beskjed om at hånden ble reddet, men de kunne ikke få treffe ham ennå. – Jeg går ikke før jeg får se ham, – sa Natalia bestemt og satte seg i korridoren. Arkadij satte seg ved siden av. Plutselig kom Svetlana løpende inn, kastet seg rundt dem: – Mamma, hvorfor ser dere så fortvilte ut? Alt har gått bra – Dima tok ekstravakt i går, hjalp noen med bilen. Noe satt fast, han kuttet bolter og skar seg. Han har våknet, alt er sydd, fingrene virker. Mamma, det har gått bra! – Hvordan vet du det? – Natalia klarte knapt å puste ut. – Vi har alltid kontakt, Dima og jeg, og med kona hans, Lena, også. Vi hjelper hverandre, hva så? – Vi trodde dere ikke snakket sammen, hvorfor sa dere ingenting? – spurte Arkadij. – Pappa, dere er så sterke og klarer alt, så vi vil ikke bekymre dere i unødvendig. – Svetlana smilte. – Dessuten ser dere unge ut begge to, la oss være litt i fred så dere kan leve for dere selv nå. – Jeg trodde dere ikke brydde dere om oss, – lo Natalia gjennom tårene. – Mamma, vi prøver bare å være som dere, men det er ikke alltid lett, pappa, men vi prøver virkelig! Foreldrene smilte, uroen i blikket lettet. – Mamma, pappa, ville fortelle: Jeg har fått jobb! Og de inviterer meg til å synge på ulike arrangementer. I barnehagen, og i går sang jeg på sykehjemmet – de klappet så mye! En av damene gråt – datteren hennes er kjent sangerinne, men alltid bortreist, så hun har plassert mora der, forferdelig! Svetlana kastet armene rundt foreldrene, – Vi er veldig glade i dere, både broren min og jeg, tro ikke noe annet… Da fikk de lov til å gå inn til sønnen. Natalia var nær ved å gråte, men Dima sa rolig, – Ikke bekymre deg, mamma, det verste er over. Pappa, du har jo selv fortalt om den gang det var et vepsebol i garasjen. Du ble stukket, havnet på sykehus, nesten døde – sånt skjer. Nå, kom dere til oss og feir nyttår når jeg kommer hjem igjen – vi ses for sjelden! Og Svetlana vil presentere kjæresten sin for oss, har ikke rekke å si det ennå… Hjemover gikk Natalia og Arkadij. De hadde bestemt seg for å gå – få seg litt frisk luft. Ikke gamle, men heller ikke unge foreldre Dette foreldrehjertet, det bekymrer seg alltid for barna sine. Det virker som om alle andres barn er perfekte, og man ønsker sine egne skal bli enda bedre, gjøre det rette, høre på foreldrene. Men barna har sin egen vei, uansett hvilken. Og barna våre er gode – for de er våre.

Du, jeg må bare fortelle deg om noe jeg tenkte mye på i det siste om foreldrehjertet, vet du. Takk for at du alltid heier på meg, for alle fine tilbakemeldinger, hjerter og støtte, det betyr så mye! Og tusen takk for alle hyggelige bidrag fra meg og mine fem kattelusker. Del gjerne denne historien videre om du liker den det blir jeg ekstra glad for!

Hvorfor ser du så alvorlig ut i dag tidlig? Du smiler jo aldri lenger, kom nå, skal vi ikke spise frokost?

Magne kom inn på kjøkkenet og strakk seg trøtt; endelig lørdag, endelig fri.

Eggene freste sammen med baconet i stekepanna, mens kona hans, Inger, helte opp te. Hun slang over mesteparten av eggerøren til ham og la ved en skive brød. Spis opp, nå.

Er det noe galt, Inger? Har jeg gjort noe? spurte Magne forsiktig.

Det er ikke bare du og jeg, det er oss begge, svarte Inger og satte seg uten særlig matlyst. Vi har ikke oppdratt barna riktig, tror jeg.

Barna er voksne nå, og vi ga dem jo alt vi hadde, slet for å hjelpe dem, husker du? Men hvem støtter oss egentlig, bortsett fra kanskje noen ord innimellom? De klager bestandig enten har de det kjedelig, eller de savner penger. Både Silje og Eirik, det samme gnålet.

Hvor får du dette fra?

Magne smurte smør på en fersk brødskive og la jordbærsyltetøy over. Han hadde allerede spist opp eggerøren.

Du får ikke alle disse meldingene, Magne, det er jeg som får dem. Eirik ville ut og bowle med familien i går, spurte meg om noen kroner før lønninga kommer. Jeg ble irritert og sa nei. Da ble han lei seg. Så ringte Silje før det, og var helt ute av seg fordi sangkarrieren ikke går på skinner. Det blir for mye. Liker hun å synge, så får hun synge for gøy! Man må jo jobbe også, ikke bare drømme om sang som levebrød. Ikke alle kan bli stjerner burde hun skjønne for lengst. Og før i tiden lekte hun og Eirik så godt sammen, nå tror jeg ikke de snakker sammen i det hele tatt.

Inger skjøv den kalde eggerøren vekk og drakk heller teen i små slurker.

Ikke ta det så tungt, Inger, ting løser seg etter hvert. Vi var ikke så annerledes da vi var unge du husker vel? prøvde Magne å berolige henne, men det gjorde henne bare mer oppgitt.

Magne, husker du egentlig hvordan vi hadde det? Vi var fornøyde med det vi hadde, uansett hvor lite det var! Da Eirik ble født var det glede, vogn og sprinkelseng fikk jeg av veninna mi, og søsteren min gav oss klær fra barna sine. Brukt, men som nytt de vokser jo så fort. Vi var lykkelige for det lille. Og den gangen vi endelig kjøpte en brukt Volvo, da følte vi oss nærmest rike satte opp garasje under blokka, stolte som bare det. Men våre barn syns alt er mislykket om de ikke har reist til utlandet! Hvor plukker de opp slik misnøye? Lærer de det virkelig av oss?

Det er andre tider, Inger. Det er så mye fristelser nå, de er unge ennå, og skjønner det nok bedre etter hvert.

Håper bare det ikke blir for sent. De jager etter penger og får ikke med seg livet i farta. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker: Er det virkelig meg en bestemor allerede? Og du er jo bestefar…

Samtalen ble brutt av telefonen, det var Eirik.

Nå er det sikkert noe igjen, mumlet Inger og tok telefonen. Øynene hennes ble store mens hun lyttet, så spratt hun opp.

Magne, kle på deg, Eirik har havnet på sykehuset! Det er naboen hans fra rommet som ringer.

Hva har skjedd? spurte Magne, og begynte febrilsk å kle på seg.

Jeg skjønte ikke alt, men han har kuttet seg stygt på håndleddet med vinkelsliperen og de prøver visst å sy fingrene på plass igjen. Bare han klarer seg! Kom, vi må dra til sykehuset, Magne!

De kledde på seg i full fart, ikke gamle, men heller ikke lenger unge foreldre, fulle av bekymringer.

Så løp de av gårde, glemte alt annet, rett til sønnen sin på legevakta…

Mens de hastet av gårde, ringte Silje. Mamma, kan jeg stikke innom i lunsjen?

Ja, kom innom, jenta mi, vi er kanskje tilbake til da, svarte Inger andpustent, før hun la på og løp videre til bussholdeplassen med Magne.

På sykehuset fikk de straks beskjed om at hånden var reddet, men de fikk ikke komme inn til ham ennå.

Vi går ikke herfra før vi får se ham, sa Inger bestemt, og satte seg i venterommet sammen med Magne.

Plutselig løp Silje inn døren på sykehuset og kastet seg mot foreldrene.

Mamma, hvorfor ser dere så bekymret ut? Det gikk jo bra! Eirik tok en ekstra jobb i går, fikset bil. Skulle sage av noen bolter, men så glapp det visst. De har sydd sammen hånden og han er ved bevissthet, så ikke vær så urolig.

Hvordan vet du det? fikk Inger så vidt hvisket.

Eirik og jeg chatter hele tiden, og jeg har kontakt med Lena, kona hans også. Vi hjelper hverandre, vet du.

Vi trodde dere nesten aldri snakket sammen lenger, forklarte Magne.

Dere er jo så flinke og sterke, vi prøver bare å ikke gi dere for mye å bekymre dere over, smilte Silje. Dessuten ser dere jo overraskende unge ut! Kanskje vi lar dere leve litt for deres egen del nå?

Er det det dere tror? Jeg tenkte jo nesten at dere ikke tenkte på oss lenger, smilte Inger tilbake.

Nei, mamma! Deres generasjon… dere er liksom de mest utholdende menneskene som finnes. Vi prøver å være som dere, skjønner du, men det er ikke alltid så lett. Men vi gjør vårt beste, det lover jeg.

Foreldrene smilte med ett litt roligere øyne.

Mamma, pappa, ville bare si at jeg har fått meg jobb nå. Og nå blir jeg også hyret inn som sanger på små eventer. Var i en barnehage, og i går sang jeg på eldresenteret de klappa sånn etterpå. En eldre frue begynte å gråte, fortalte om datteren som er kjent artist, men alltid på reisefot og aldri hjemme. Det er ikke rart man kan føle seg glemt!

Silje slang plutselig armene rundt foreldrene. Og vi er kjempeglad i dere, ikke tro noe annet…

Da kom sykepleieren endelig og lot dem gå inn til Eirik. Inger holdt nesten ikke tårene tilbake, men Eirik var veldig rolig.

Ta det med ro, mamma det verste er bak oss. Det går bra! Pappa, du husker vel da du fikk vepsebol i garasjen og ble stukket så stygt at du nesten strøk med? Rare ting skjer, altså. Når jeg kommer hjem fra sykehuset, skal dere komme til oss på nyttårsaften! Vi ser hverandre altfor lite og prater altfor sjeldent, ok? Og Silje skal endelig introdusere oss for kjæresten også hun rakk visst ikke fortelle det?

På vei hjem igjen gikk Inger og Magne sammen gjennom gatene. De bestemte seg for å ta beina fatt; de hadde behov for frisk luft.

Ikke unge lenger, men heller ikke helt gamle foreldre.

Åh, dette foreldrehjertet altså… Det bekymrer seg alltid for barna, og man føler ofte at andre barn er “vanligere”, og at man skulle ønske ens egne alltid fulgte “den rette vei” og hørte på foreldrene. Men så har de jo sin egen vei å gå, uansett og barna våre, de er jo bra, de. Våre egne, tross alt…

Rate article
Intigue Life
Et foreldrehjerte. En novelle Takk for støtte, likes, engasjement og tilbakemeldinger på novellene, for følgere og et STORT takk fra meg og mine fem kattelusker for alle donasjoner. Del gjerne de novellene du liker i sosiale medier – det gleder forfatteren! – Hvorfor er du så mutt i dag tidlig? Ikke smiler du engang, la oss spise frokost. Mannen min kom søvnig inn på kjøkkenet; endelig helg. På komfyren freste egg og bacon, og kona helte opp te. Hun slo det meste av eggerøren på asjetten hans og la ved brød, – Spis, bare ta for deg! – Skjønner ikke, har jeg gjort noe galt, Natalia? – spurte Arkadij forsiktig. – Ja, vi har begge gjort det, vi har oppdratt barna våre feil, – Natalia satte seg likegyldig ned og spiste uten matlyst. – Datteren og sønnen har blitt voksne, vi har forsaket mye for å oppdra dem – det var tøffe tider. Vi støttet dem, men hvem støtter oss, bare med ord en gang? De har alltid problemer: kjeder seg, har ikke penger. Både Svetlana og Dima – bare klaging. – Hvor har du det fra? Arkadij hadde allerede spist opp eggerøren og smurte ivrig smør og syltetøy på en fersk brødskive. – Lett for deg, det er jo meg de skriver til, mora deres. Dima ville dra i bowling med familien i går, ba om penger fram til lønningsdag, men jeg ble sint og ga ham ikke. Ble såret, og Svetlana ringte før det – sangkarrieren går dårlig, humøret elendig. Hun synger fordi hun liker det, men hun må jo ha en jobb! Men hun vil leve av sangen – ikke alle får det til, hun burde innse det og få seg en vanlig jobb! Og de var så gode venner som barn, nå virker det som om de ikke har kontakt i det hele tatt! Natalia skjøv bort eggerøren, drakk te. – Ikke ta det så tungt, det ordner seg, vi har jo også vært unge, husker du ikke? – prøvde Arkadij å berolige henne, men hun ble bare mer opprørt. – Hva sier du, Arkasha, nå får du huske! Vi levde enkelt og satte pris på alt! Da Dima ble født – for en glede. Barnevogn og sprinkelseng fikk jeg av en venninne, klær fra søstera til sønnen hennes. Alt brukt, men nesten som nytt – barna vokser raskt. Vi var lykkelige, og da vi kjøpte bruktbil, følte vi oss rike! Men våre barn – hvis de ikke har vært utenlands, er livet mislykket! Har vi lært dem det? – Tiden er annerledes nå, Natalia, mange fristelser, de er unge ennå. Vent, de kommer til å skjønne det. – Håper bare det ikke er for sent – de kommer til å jage etter rikdom, og livet bare flyr, Arkadij. Når jeg ser meg i speilet – kan det være meg, bestemor alt. Og du er bestefar… Da ringte telefonen, det var sønnen Dima. – Nå er det vel noe igjen, – Natalia tok telefonen, øynene ble store, hun spratt opp. – Arkadij, kle på deg, Dima har havnet på sykehus, naboen på rommet ringte. – Hva har skjedd? – Arkadij spratt også opp og gjorde seg klar i en fart. – Skjønte ikke alt – skar seg med vinkelsliper, hånda nesten av. De prøver å redde den, bare hånda berger! Kom, la oss skynde oss. Begge kledde seg hektisk, ikke gamle, men heller ikke unge foreldre, med engstelige øyne. Og løp, glemte alt – til sykehuset til sønnen… På veien ringte Svetlana: – Mamma, jeg kommer til dere i lunsjen, greit? – Kom, jenta mi, vi er nok hjemme igjen da, – ropte Natalia andpusten, og løp videre til bussholdeplassen… På sykehuset fikk de beskjed om at hånden ble reddet, men de kunne ikke få treffe ham ennå. – Jeg går ikke før jeg får se ham, – sa Natalia bestemt og satte seg i korridoren. Arkadij satte seg ved siden av. Plutselig kom Svetlana løpende inn, kastet seg rundt dem: – Mamma, hvorfor ser dere så fortvilte ut? Alt har gått bra – Dima tok ekstravakt i går, hjalp noen med bilen. Noe satt fast, han kuttet bolter og skar seg. Han har våknet, alt er sydd, fingrene virker. Mamma, det har gått bra! – Hvordan vet du det? – Natalia klarte knapt å puste ut. – Vi har alltid kontakt, Dima og jeg, og med kona hans, Lena, også. Vi hjelper hverandre, hva så? – Vi trodde dere ikke snakket sammen, hvorfor sa dere ingenting? – spurte Arkadij. – Pappa, dere er så sterke og klarer alt, så vi vil ikke bekymre dere i unødvendig. – Svetlana smilte. – Dessuten ser dere unge ut begge to, la oss være litt i fred så dere kan leve for dere selv nå. – Jeg trodde dere ikke brydde dere om oss, – lo Natalia gjennom tårene. – Mamma, vi prøver bare å være som dere, men det er ikke alltid lett, pappa, men vi prøver virkelig! Foreldrene smilte, uroen i blikket lettet. – Mamma, pappa, ville fortelle: Jeg har fått jobb! Og de inviterer meg til å synge på ulike arrangementer. I barnehagen, og i går sang jeg på sykehjemmet – de klappet så mye! En av damene gråt – datteren hennes er kjent sangerinne, men alltid bortreist, så hun har plassert mora der, forferdelig! Svetlana kastet armene rundt foreldrene, – Vi er veldig glade i dere, både broren min og jeg, tro ikke noe annet… Da fikk de lov til å gå inn til sønnen. Natalia var nær ved å gråte, men Dima sa rolig, – Ikke bekymre deg, mamma, det verste er over. Pappa, du har jo selv fortalt om den gang det var et vepsebol i garasjen. Du ble stukket, havnet på sykehus, nesten døde – sånt skjer. Nå, kom dere til oss og feir nyttår når jeg kommer hjem igjen – vi ses for sjelden! Og Svetlana vil presentere kjæresten sin for oss, har ikke rekke å si det ennå… Hjemover gikk Natalia og Arkadij. De hadde bestemt seg for å gå – få seg litt frisk luft. Ikke gamle, men heller ikke unge foreldre Dette foreldrehjertet, det bekymrer seg alltid for barna sine. Det virker som om alle andres barn er perfekte, og man ønsker sine egne skal bli enda bedre, gjøre det rette, høre på foreldrene. Men barna har sin egen vei, uansett hvilken. Og barna våre er gode – for de er våre.