Svigerdatteren min, Ida, ble sint på meg på grunn av leiligheten og har begynt å sette sønnen min opp mot meg.
Sønnen min har havnet sammen med ei jente som styrer ham etter egen vilje. I det siste har hun begynt å vende ham mot meg også. Hun påstår at jeg ikke bryr meg om deres lykke, at jeg bare tenker på meg selv. Hun har konkludert med dette fordi jeg nektet å bytte leilighet med dem.
Mannen min gikk bort for noen år siden, og sønnen min er det eneste barnet jeg har. Jeg har oppdratt ham med kjærlighet og omsorg og sørget for at han fikk en god utdannelse. Før han giftet seg, bodde han sammen med oss. Han begynte å jobbe allerede mens han studerte, og etter å ha tatt eksamen fikk han raskt en bra jobb.
Sønnen min er min stolthet. Han er en fantastisk gutt som klarer seg godt i yrkeslivet. Jeg og mannen min har aldri hatt råd til å kjøpe leilighet til sønnen vår; vi har alltid levd enkelt. Først da vi ble førti fikk vi kjøpt oss en egen liten leilighet, før det leide vi, så vi hadde aldri mulighet til å kjøpe enda en bolig til sønnen. Men han klarer seg jo selv, akkurat slik vi gjorde.
Da Henrik fortalte at han hadde funnet seg ei jente, ble jeg veldig glad. Jeg gjorde alt for å få et godt forhold til svigerdatteren min: jeg har aldri irettesatt eller kjeftet på henne. Hvem som ble svigerdatter var egentlig ikke så viktig for meg, det viktigste var at sønnen min var lykkelig med henne. I starten likte jeg virkelig Ida hun virket høflig og beskjeden. Men det var først etter bryllupet Ida viste sitt sanne jeg.
Etter bryllupsreisen sa Ida opp jobben sin. Hun hevdet at sjefene behandlet henne dårlig og at hun ville finne noe bedre. Men det ble ikke til mer enn prat. Nå har hun i snart to år parasittert på Henrik uten noen tanke om å jobbe.
Henrik og Ida bor i hennes ettromsleilighet. Den ligger langt ute i utkanten av Oslo. Siden Ida bare er hjemme og bruker alle pengene på hudpleie og klær, har ikke Henrik mulighet til å kjøpe noe nytt. Det går akkurat rundt for dem.
Jeg forstår ikke hvordan man ikke kan få seg en jobb på to år i Norge. Jeg begynner nesten å tro hun bare later som hun går på intervjuer. Hun ser ut til å like å leve på bekostning av mannen sin.
En gang spurte jeg henne om de tenkte å få barn.
Hvordan kan vi få barn når vi bor så trangt? svarte hun.
Kanskje det går an å spare litt til egenkapital til en ny leilighet, sa jeg.
Vi har ingenting å spare, vi klarer oss så vidt hver måned, svarte Ida.
Jeg sa ikke at hvis hun hadde jobbet, kunne de ha spart opp til bolig for lengst. Hadde de virkelig forsøkt å spare, ville jeg selvfølgelig hjulpet til, for jeg har allerede satt av en god sum. Men nå har jeg ingen lyst til å gi dem penger, fordi jeg vet alt vil forsvinne på unødvendige ting.
Nylig begynte Ida å nevne barn igjen og klage over at tiden går og de må tenke på familie. Nå har også sønnen min begynt å si seg enig med henne.
«Mamma, hør nå her,» sa Henrik. «Ida og jeg har tenkt litt, hvorfor kan du ikke bytte leilighet med oss? Vi gjør det bare mellom oss, uten papirarbeid. Da slipper vi å bekymre oss for boliglån, og du får nok plass likevel.»
Det Henrik sa, gjorde vondt. Han ville aldri kommet på noe slikt selv. Jeg sa til ham at jeg ville ende opp langt unna alt og alle, og at gamle trær ikke burde flyttes.
Snart går du av med pensjon, og da kan vi gi deg barnebarn, sa Ida smilende.
Jeg takket nei til det «gode tilbudet» jeg liker ikke tanken på å måtte gi fra meg hjemmet mitt.
Etter dette har sønnen min forsøkt å ta det opp igjen flere ganger, og hver gang har det såret meg dypere. Henrik har aldri vært typen til å utnytte andre, men nå lar han seg presse av kona.
Kom igjen da, la oss bare gå. Sa jo at moren din ikke bryr seg om vi får barn eller ikke. Hun gidder ikke strekke ut en hånd for oss! hørte jeg Ida si til Henrik da de var på besøk sist.
Siden den dagen har ikke sønnen min tatt kontakt. Han svarer verken på telefon eller meldinger. Jeg forstår ikke hvorfor han oppfører seg slik han er ikke dum. Men når Ida er i nærheten, virker det som all fornuft forsvinner.
