I morgen skal svigermoren min feire bursdagen sin i leiligheten vår.
Babyen min er fire og en halv måned gammel. Først inviterte hun oss til seg, og vi bestemte at min mor skulle sitte barnevakt. Men så ombestemte svigermoren min seg, og ville komme hit sammen med svigerfaren min og datteren hennes for å feire sammen med oss. Jeg har ikke råd til å ta alle med ut på restaurant til middag, mannen min er enig, og de avslo uansett. De er svært nøysomme mennesker.
Jeg skjønner ikke hvorfor hun har bestemt seg for å holde bursdagen sin hjemme hos oss. Vil hun glede meg, sette meg på prøve som vertinne, samle familien rundt samme bord? Helt siden vi ble kjent har forholdet vårt vært anstrengt, og det ble bare verre etter at jeg fikk barn. Jeg tror egentlig hun forsøker å løse denne konflikten, men det er ikke riktig måte. Det er ikke det at hun har sagt noe stygt, men hun har virkelig såret meg. De siste restene av varme følelser jeg hadde for henne, er fullstendig borte. For nå vet jeg, uansett hvordan hun smiler til meg, hva hun egentlig tenker.
Jeg nekter henne ikke å se barnet sitt det er hun selv som ikke viser noen interesse. Hver helg spør jeg mannen min om farmor vil møte barnebarnet sitt. Jeg har virkelig ingen innvendinger mot det. Egentlig vil jeg slippe å se henne igjen; vi blir klossete og stive begge to. Hun er sikkert flau over ting hun har sagt, og jeg kjenner det samme.
Ja, jeg kommer fra en litt vanskelig bakgrunn, faren min og søsteren min drikker. Så hva, er jeg ikke et menneske likevel? Hun trenger ikke respektere at jeg vil sove litt lenger i helgene, så lenge babyen lar meg. Helgene er hellige for meg nå, da slipper jeg å stå opp klokken halv sju for å lage frokost til mannen min (på den tiden vil jeg bare sove, babyen sover og jeg må opp). Den ene øyeblikket sier hun de kommer, det neste avlyser hun. Hver gang jeg hører nøkkelen i låsen, får jeg lyst til å stikke av.
Og hver gang minner hun meg om at det er hennes leilighet. Hennes regler. Det er sant det er hennes leilighet, men jeg bor i den, og da må jeg vel ha lov til å tasse rundt som jeg vil, i joggebukse og bustete hår. Høflighet og normal folkeskikk. Hvilke utleiere låser seg egentlig inn uten å ringe på først? Det føles nærmest som hun vil påminne meg hvem som egentlig eier dette stedet.
Vi har et kjølig forhold fordi hun aldri i det hele tatt prøvde å bli kjent med meg, selv ikke da hun fikk vite at sønnen hennes skulle fri. Da vi forlovet oss, ringte hun ti ganger for å forsikre seg om at hun ikke hørte feil om at vi hadde vært på rådhuset. Hun ville aldri se meg, verken hjemme i leiligheten eller på kafé. Hun vet ikke at sønnen hennes var den første for meg.
Vi møttes helt tilfeldig, etter at jeg og mannen hadde kjent hverandre i fem måneder og hun viste seg fra sin verste side, ærlig talt. Da han tok meg med hjem for å presentere meg, oppførte hun seg ufint. Svigerfaren min så jeg bare i bryllupet. Kanskje er det derfor jeg har fått en slags motvilje mot henne.
Jeg hater å late som selv om jeg sikkert hadde klart det, hvis jeg måtte. Men det er ikke aktuelt. Jeg har ikke engang lyst til å prøve å gi inntrykk av at jeg liker henne. Jeg vet at vi bor i leiligheten hennes, men hvorfor skulle det bry meg? Hun fikk jo leiligheten til sønnen sin. Allerede andre dag etter at jeg kom hjem fra sykehuset, gikk hun til angrep. Hun slengte i ansiktet på meg hvilken familie jeg kom fra, og mente jeg bare utnyttet sønnen hennes. Hvordan kan en dame på 55 år tillate seg slike kommentarer til svigerdatteren sin, som bare har gjort én ting: elske sønnen hennes og nå få barn med ham?
Jeg har egentlig ikke noe imot gjester, men jeg vil ikke være vertskap for nettopp henne. Jeg må dekke på bordet for en kvinne jeg ikke har varme følelser for, løpe mellom babyen og stuen, vente på at folk skal forlate oss. Men jeg har det i alle fall greit jeg har til og med kjøpt gave til henne.
