Mannen min forlot meg for søsteren min. Han flyttet inn hos henne. Og tre år senere forlot han også henne denne gangen for hennes beste venninne.
Vi var gift i syv år. Ekteskapet vårt var ikke perfekt, men heller ikke dårlig. Vi hadde et helt vanlig liv: jobb, hjem, familie, søndagsmiddager. Søsteren min var ofte på besøk. Hun har alltid vært nær oss. Jeg la aldri merke til noe rart, tvert imot det virket helt naturlig at de kom godt overens. Av og til ble hun igjen til lunsj, andre ganger ringte jeg henne for å be om hjelp, spesielt siden jeg hadde lange arbeidsdager. Aldri falt det meg inn at noe skulle være galt.
Så, en vanlig torsdag, dro han tidlig av gårde og sa han skulle på jobb. Han kom ikke hjem til lunsj. Ikke til middag heller. Ikke dagen etter. På den tredje dagen, da han endelig svarte på telefonen, unnskyldte han seg ikke og forklarte ingenting. Han sa bare: «Jeg kommer ikke tilbake. Jeg trenger avstand.» Jeg trodde det var en slags krise, at han hadde dratt til en kamerat. Men allerede samme uke kom noen i familien min med sannheten ingen hadde villet fortelle: Han bodde nå sammen med søsteren min.
Ryktet ble fort til virkelighet. Foreldrene mine fikk vite det, onkler, naboer. Søsteren min tok ikke telefonen lenger. Han holdt seg også borte fra huset vårt. Noen dager senere hentet hun tingene sine mens jeg var borte. Ingen ga noen forklaring. Folk bare aksepterte at det ikke var mer å si.
De begynte å bo sammen i en annen bydel. Etter hvert dukket de opp på familiesammenkomster, der jeg sluttet å møte opp. Søsteren min sa at «kjærlighet kan man ikke styre», at ting bare skjer. Han hevdet han ikke lengre var lykkelig med meg. Jeg satt igjen alene med skam og sorg. Heldigvis hadde vi ingen barn, ellers ville smerten vært enda større.
Tre år gikk. Jeg levde videre så godt jeg kunne. De var fortsatt sammen sånn det så ut. Inntil jeg en dag, via bekjente, fikk høre at de ikke bodde sammen lenger. Han hadde gått. Og ikke alene: Nå var han sammen med søsterens beste venninne hun som hadde vært der fra begynnelsen, som kjente hele historien, som hadde vært betrodd, støtte og vitne til alt.
Søsteren min var knust. Han hadde igjen flyttet, endret forklaring, hadde nye unnskyldninger. Denne gangen sa han at han heller ikke hadde vært lykkelig med søsteren min, at det var hennes skyld, at hun var forvirret. Men nå var det ingen som trodde på ham.
Familien vår er fortsatt splittet den dag i dag. Jeg har ikke kontakt med søsteren min. Hun har ikke kontakt med sin tidligere beste venninne. Og han har aldri sagt unnskyld. Aldri tatt ansvar.
Er dette skjebnen?
