Tanten til min ektefelle har arvet en liten leilighet til ham, som ligger midt i sentrum av Oslo. Mannen min og jeg har tre barn. Vår eldste datter er nå nitten år gammel og studerer. Vår eldste sønn er tolv, og den yngste sønnen vår er fem år. Vi bor i en romslig treromsleilighet, så alle barna har god plass.
Det har oppstått diskusjon mellom meg og mannen min om denne leiligheten. Jeg foreslo at datteren vår kunne bo der selv, ettersom hun har blitt voksen og kanskje kommer til å gifte seg om ikke så lenge. Mannen min mener derimot at det ville være urettferdig mot sønnene våre, og foreslår heller at vi bør selge leiligheten og dele pengene rundt fem millioner kroner likt mellom barna. Jeg synes det er en dårlig idé, fordi jeg tviler på at barna får mye ut av noen sparepenger når de er voksne.
Selv hvis vi gjør som mannen min foreslår, vil pengene bare bli stående på kontoene deres til guttene er voksne, og eldstejenta får kanskje nok til å kjøpe seg en rimelig bil. Jeg mener det er bedre å ha noe konkret, så vi burde i hvert fall gi ett av barna en trygg boplass. Når guttene blir voksne, finner vi nok en løsning for dem også.
Mannen min er helt sikker på at hvis vi lar datteren vår få leiligheten, vil det ødelegge forholdet hennes til brødrene, og han frykter at hun aldri vil få ro i hjemmet. Jeg tenker at det kommer til å gå fint, siden guttene uansett ikke skjønner hele situasjonen ennå, så vi har tid til å finne ut av deres fremtid også.
Vi har ikke sagt noe til datteren vår ennå, fordi vi vil tenke gjennom det ferdig selv først. Leiligheten etter tanten hans trenger dessuten full oppussing og er uegnet til å bo i nå, og vi har heller ikke økonomi til å sette den i stand med det første.
Jeg lurer på hvem som har rett i denne situasjonen meg eller mannen min. Bør jeg stå på mitt, eller er det kanskje mest fornuftig å støtte mannen min, eller finnes det en tredje løsning som jeg og han ikke har sett?
