Jeg var sammen med kjæresten min i fem år. Vi bodde i forskjellige byer på grunn av jobb, men vi snakket sammen hver dag. Vi hadde planer for framtiden. Jeg tenkte seriøst på å fri til henne, slik at vi endelig kunne slippe avstanden mellom oss. Jeg stolte på henne. Hun ga meg aldri noen åpenbare grunner til å tvile.
En dag ble jeg oppringt fra et ukjent nummer. Jeg tok telefonen. I andre enden var det en rolig, høflig mann som presenterte seg, før han rett fram sa:
Jeg ønsker ikke å skape problemer. Men jeg synes du bør vite noe.
Han forklarte at han var systemingeniør og nylig hadde begynt å treffe ei jente. Ingenting alvorlig ennå bare meldinger, noen kaffekopper, litt flørting Det stadiet hvor man begynner å bli kjent. Hun hadde aldri nevnt at hun hadde kjæreste. Alt virket normalt, men etter hvert begynte han å merke at noe ikke stemte.
Han hadde snakket med en kamerat, som også traff ei dame. Han nevnte navnet hennes. Vennen ble stille, ba om å få se et bilde. Da han fikk se det, sa han noe som frøs blodet i årene hans:
Hold deg unna henne. Hun har hatt samme kjæreste i fem år.
Vennens informasjon var ikke bare rykter. Det var noe alle rundt visste. Han beskrev meg at jeg bodde i en annen by, at hun jobbet der, og at hun derfor «kunne gjøre som hun ville». Det ble verre han fortalte også at hun datet en annen mann, også ingeniør mannen var bare en bekjent for ham, men for vennen hans var han nær. Og denne ingeniøren visste godt at hun hadde kjæreste men brydde seg ikke.
Da skjønte han at dette ikke var noen misforståelse. Dette handlet om en kvinne som klarte å holde tre forhold gående samtidig: meg, den andre ingeniøren som visste om meg, og ham selv som var uvitende om alt.
Han sa at da han skjønte dette, bestemte han seg for å finne meg, for dersom det finnes kvinnelig solidaritet, må det også finnes mannlig solidaritet. Han ville ikke være med på dette. Han fant nummeret mitt via sosiale medier og valgte å ringe meg istedenfor å skrive. Så sa han:
Hvis du trenger bevis, si ifra, så sender jeg det til deg. Jeg har ikke noe å skjule.
Jeg sa ja. La på. Noen minutter senere fikk jeg alt lagt foran meg: meldinger, lydopptak, bilder, avtalte møter. Den måten hun snakket til ham på var til forveksling lik den hun brukte med meg. Samme setninger. Samme komplimenter. Samme tomme løfter.
Jeg kjente en trykkende smerte i brystet var sikker på at jeg skulle møte min skaper. Jeg elsket henne, og nå holdt jeg på å bygge livet mitt rundt henne. Jeg vurderte å flytte, å fri, å begynne på nytt sammen.
Jeg ringte henne og konfronterte henne. Hun nektet ikke. Først prøvde hun å bagatellisere alt. Så ble hun sint, fordi «noen hadde blandet seg inn». Til slutt begynte hun å gråte. Hun sa hun var forvirret. At hun ikke visste hva hun ville. At hun ikke trodde jeg skulle finne ut av det på denne måten.
Jeg la på.
Det var da jeg innså noe jeg aldri hadde tenkt over før: det er ikke bare menn som er utro. Det finnes også kvinner som lyver strategisk, holder flere forhold gående samtidig og vet nøyaktig hva de driver med.
Ja, jeg mistet et forhold. Men jeg er takknemlig for den mannen som uten å kjenne meg hadde ryggrad nok til å advare meg. For ellers ville jeg kanskje i dag vært forlovet med en kvinne som lever et dobbelt eller trippelt liv uten dårlig samvittighet.
