Under morens vinge
Liv, kan du egentlig gjøre sånn? Mads elsker deg, han har laget planer, dere skulle allerede ha begynt å bo sammen.
Du kaster alt på én spøk, og du gir ham ikke engang en sjanse til.
Kari, jeg har jo allerede gitt ham en sjanse. Hørte du ikke hva han sa til meg den gangen? Han snakket til meg her foran deg
Bip, bip, bip
«Abonnenten er slått av eller utenfor nett», melder den nøytrale kvinnelige stemmen i røret. Liv trykker på legghengeren igjen, holder den svake nervøse skjelven i sjakk og slår opp et annet nummer.
Det er selvfølgelig ikke den beste idé å forstyrre en eldre dame, men når en ung mann som aldri er ute på fest eller uventede sammenkomster er savnet hjemme nesten tre timer etter midnatt, er det et tydelig tegn på at noe er galt.
Hvis noe har skjedd, er det kun familie som kan ta seg av saken og Liv har foreløpig ikke sett på noen av dem som sin egen familie.
Hun og Mads hadde nettopp flyttet sammen for en måned siden, de hadde ikke skrevet under på noen formaliteter, så hvordan skulle hun kontakte noen myndigheter for å lete etter ham?
Hva skulle hun få vite? Riktig, at hun ikke er hans kone, og dermed har hun i praksis ingen myndighet til å gripe inn.
Hvis moren begynte å grave i jorda med nesen, da var det en helt annen historie.
Hallo? løftet hun røret med en gang.
Før Liv rakk å si noe, kom Mads stemme fra den andre siden.
Han snakket med sin mor, og hun, oppmerksom for et øyeblikk på telefonen, svarte sønnen før hun vendte blikket tilbake mot den unge kvinnen som ringte.
Hvem er det?
Kari? Det er Liv, Mads kjæreste. Er han hjemme?
Kan du sette ham på røret? Det er tre timer om natten, og han er ikke hjemme. Jeg begynner å tro at noe er skjedd
Mads, er du der? en lyd brøt gjennom stillheten, og noen sekunder senere kom en rolig stemme i røret. Jeg hører. Hvem er det?
Det er meg. Hva skjer, Mads? Du kunne i det minste ha sagt fra om du skulle overnatte hos moren eller skrudd av telefonen.
Jeg har ingen plass her lenger, jeg var redd for at du hadde fått deg i alvorlige problemer.
Ingenting er skjedd med meg. Jeg blir bare lei av deg. Jeg drar. Jeg flytter til en annen by, så slutt å ringe.
Jeg har tatt med meg alle eiendelene mine; hva du vil gjøre med leiligheten, er opp til deg.
De la på. Liv satt på sengen med gapende munn, fortsatt med den uheldige telefonen presset mot øret, og prøvde å forstå hva som nettopp hadde skjedd.
Hun ble dumpet, sånn var det. Alt pekte på at det faktisk sånn var. Det var verken uvant eller ubehagelig.
Etter at de bare hadde bodd sammen i én måned, var Liv i underbevissthet klar for at partneren en dag kunne komme med en linje som:
Vet du, jeg har innsett at vi ikke passer for hverandre, så unnskyld.
Hun var også klar til å si noe lignende selv. For hvem vet, kanskje man etter en måned oppdager at kjæresten legger skitne sokker under puten, eller har en bisarr fascinasjon for grønne slanger?
Eller at han gjør helt andre merkelige ting.
Selv om han kanskje ikke gjør noe farlig, hadde hun i tidligere forhold brutt opp på grunn av temperamentforskjeller han trengte mindre, hun mer og de hadde latt hverandre gå uten drama.
Alle de tidligere bruddene hadde skjedd på en høflig måte: en samtale, en tydelig avslutning, et klart signal om at man kunne gå videre.
Men å bli dumpet over telefon, på en annens telefon, uten noen advarsel, var første gang for Liv. Hun prøvde å fordøye det de neste tre ukene sammen med sin beste venninne, som forsøkte å lage teorier om hva som hadde skjedd.
Kanskje han var redd for at du skulle eller slåss?
Hvem? Jeg? spurte Liv forvirret.
Med kallenavnet «halvedobbelt» og en vekt på 45 kilo, var de eneste tingene hun kunne tenke seg å gjøre, å slåss.
Spesielt mot gutter som veide dobbelt så mye og var minst 30 cm høyere.
Selv om han hadde gjort det, kunne han ha avtalt å møtes på et offentlig sted, eller i det minste tatt telefonen sin.
Eller i det minste ringt. Sendt en melding, eller om han var sparsom med smspenger, skrevet i en av de tre messengerappene vi alle har.
Å avslutte via meldinger er jo helt umannlig, knirket Katrine, som alltid var kritisk til slike greier.
Sånn som det ble gjort umannlig, helt uten forklaring, uten en ordentlig samtale, bare sånn
Det var ingen ord, bare uttrykk som manglet. Og hun skjønte ikke engang hva hun eventuelt hadde gjort galt.
Uansett hvor hardt du prøver, kan du ikke slå naturen, sukket venninnen.
Hun ga et oppriktig råd:
Kast han ut av hodet ditt. Tenk på hvor lite du faktisk har brukt på ham. Hvor lenge var dere sammen?
Én måned, og før det hadde vi møtt hverandre en måned.
Det er jo egentlig ingenting. En søppelmann var så snill at han selv ryddet bort seg fra leiligheten din.
Den er ikke min, den er leilighet på korttidsleie.
Men du likte den uansett. Du skrøt av den da dere flyttet inn.
Hvis du ikke hadde disse «halvforholdene», ville du fortsatt ha hengt rundt i leiligheten til kjenningene, men med samme penger, selv om du betalte selv, klarte du å finne en bedre leie.
Ja, uten en god grunn for å flytte ut, ville jeg aldri ha turt å gå videre. Jeg hadde heller ikke klart å forlate den leiligheten mentalt.
Ser du, noe bra kan komme ut av et brudd. Vi skal finne en ny fyr til deg, ikke bekymre deg. Årene våre er kortere enn du tror!
Katrine holdt ordet sitt. En uke senere gikk Liv på en date med broren til en bekjent. Han var ikke nødvendigvis noen hun så for seg et ekteskap med, men han var et greit alternativ for å holde kontakten i live.
Da hun kom tilbake med en bunt blomster, hørte hun et skrik av overraskelse i trappeoppgangen Mads hoppet frem fra bak postkassene.
Buu! Bli du redd?
Hva i all verden gjør du her?
Jeg forsto ikke Forresten, hva er den kosten?
Blomster. En ny kjæreste ga dem. Du kastet meg, men du husker ikke hva jeg sa til moren på telefonen?
Liv, er du helt gal? Jeg bare spøkte! Jeg måtte bare tilbringe noen uker hos familien.
Kunne du ikke sagt det på en annen måte? La en lapp, send en melding?
Forsto du ikke at om du forteller noen at du slutter, så vil de ikke lenger vente eller håpe?
Om jeg bare hadde dratt, ville du ha ringt meg hver dag de to ukene. Jeg trengte bare ro.
Moren pleide å fortelle hvordan hun rømte hjemmefra da hun var tretten, og bodde hos bestemor. Det var den samme historien.
Liv var ikke Mads mor, og hun syntes at en adferd som i det minste er akseptabel for en trettenåring, ikke passer for en voksen på over tjue.
Derfor sendte hun Mads av gårde med et farvel, og la ham i en avsidesliggende peruansk landsby. Senere kom hans mor for å konfrontere henne.
Liv, kan du egentlig gjøre sånn? Mads elsker deg, har planlagt alt, dere skulle allerede bo sammen.
Du ødeler alt på grunn av en spøk, og gir ham ingen sjanse.
Kari, jeg har allerede gitt ham en sjanse. Hørte du ikke hva han sa til meg da? Han snakket til deg også…
Han sa det han sa. Spøkte feil. Han har sine særegenheter, men det gjør ham ikke til en dårlig person, gjør det vel?
Jeg sorterer ikke folk, jeg lever mitt liv. Jeg vil ikke ha noen som gjør så uakseptabel oppførsel.
Jeg vil ikke stadig måtte finne ut om noe var alvorlig eller bare en spøk.
Jeg forstår at du ser ham som den beste gutten, men de fleste kvinner jeg kjenner, og jeg selv, vil ikke tolerere sånt.
En kjærlig kvinne aksepterer partneren slik han er, med alle styrker og svakheter.
Vel, lykke til for Mads i søken etter en ny.
Liv, men han elsker deg. Tenk på følelsene hans.
Det så ut som om Liv begynte å forstå hvorfor Mads var så fastlåst. Med en slik retorikk fra moren, ble han vant til å tro at han var sentrum av verden, og alle andre måtte tilpasse seg ham som en lydig mengde.
Men livet fungerer på en annen måte, og Mads vil nok lære det på den harde måten, om og om igjen, og kanskje trekke noen konklusjoner. Eller han vil fortsette å leve under morens vinge.
Uansett, Liv ville ikke påta seg hans problemer, og hun formidlet dette til den potensielle svigermoren med de mest rå ordene, og sendte ham videre til den peruanske landsbyen.
Om han ble fanget der eller ikke, vet ingen. Men siden de ikke kom tilbake til Liv, har veien de valgte vist seg riktig.
Fem år senere, da hun hadde giftet seg med Ståle, hørte hun fra felles bekjente at Mads fortsatt bodde hos moren, hadde ikke funnet en passende jente, og stadig skyldet på alle andre enn seg selv.
Det viser at han aldri lærte av sine feil. Kanskje det er best slike folk burde aldri starte en familie eller få barn.
