«Vi solgte dere huset vårt. Vi har rett til å bo her en uke», sa de tidligere eierne. I 1975 flyttet vi fra bygda til byen. Vi kjøpte et hus i utkanten og fikk oss litt av en overraskelse… På bygda hjalp folk alltid hverandre, slik var også foreldrene mine. Derfor takket de ja da de tidligere eierne spurte om de kunne bo et par uker i vårt allerede nye hus mens de ordnet noen formaliteter. Disse folka hadde en svært stor og aggressiv hund. Vi ville ikke ta den med oss siden den ikke hørte på oss. Jeg husker fortsatt denne hunden. En uke gikk, så to, så tre – og de tidligere eierne bodde fremdeles i vårt hus, sov til langt utpå dagen, gikk sjelden ut, og hadde åpenbart ingen planer om å flytte ut. Men det verste var hvordan de oppførte seg, akkurat som om de fortsatt var eierne – spesielt moren til den forrige eieren. Foreldrene mine minnet dem stadig på avtalen, men utflyttingen ble hele tiden utsatt. De slapp hunden ut og fulgte ikke med på den. Ikke bare gjorde den fra seg i hagen vår, men vi turte ikke gå ut fordi hunden gikk løs på enhver. Foreldrene mine ba dem flere ganger om å holde hunden inne. Men straks pappa dro på jobb, og broren og søsteren min gikk på skolen, var hunden ute i hagen igjen. Slik hjalp hunden faren min med å bli kvitt disse frekke folkene. Søsteren min kom hjem fra skolen og åpnet porten uten å tenke på hunden. Det svarte beistet slo henne i bakken, og heldigvis ble hun ikke mer skadet enn litt opprevet tøy. Hunden ble fanget og lenket fast, og søsteren min fikk skylden for å ha kommet for tidlig hjem. Og så tok det helt av! Pappa kom hjem fra jobb og kastet, uten å ta av seg frakken, den gamle damen ut på gata i bare klærne. Bak henne løp datteren og mannen ut. Alt pikkpakket til de frekke beboerne fløy over gjerdet og ned i søla og pyttene. De prøvde å hisse opp hunden mot pappa, men da han så hva som skjedde, la hunden halen mellom beina og gjemte seg i skuret. Han ville på ingen måte bli med ut. En time senere var alt pikkpakket ute, porten låst, og hunden satt sammen med sine eiere på utsiden av gjerdet.

«Vi har solgt dere huset. Vi har rett til å bo her i en uke til», sa de tidligere eierne.

Vi flyttet fra bygda til byen i 1975. Vi kjøpte et hus i utkanten av Oslo og oppdaget raskt at vi hadde en uventet utfordring foran oss…

Folk på landet pleide alltid å hjelpe hverandre, og foreldrene mine var ikke annerledes.

Derfor sa de også ja da de forrige eierne ba om å få bo noen uker i det som nå var vårt hus, mens de ordnet noen papirer.

Disse menneskene hadde en stor, aggressiv hund vi ikke ville ha, fordi den hørte ikke etter på oss. Jeg husker ennå denne hunden veldig godt.

Det gikk en uke, to uker, tre uker, men de tidligere eierne bodde fortsatt i huset vårt, sov til langt utpå ettermiddagen og virket ikke som om de hadde planer om å flytte. Det verste var hvordan de oppførte seg, nesten som om de fortsatt var eiere. Moren til tidligere eier var verst av alle.

Foreldrene mine minte dem stadig på avtalen, men utflyttingen deres ble bare utsatt igjen og igjen.

De slapp hunden sin ut og lot den gå fritt omkring, uten å ha tilsyn med den. Ikke bare gjorde den fra seg i vår hage, men vi var også redde for å gå ut. Hunden kastet seg på alle som kom nær. Foreldrene mine ba dem flere ganger om å holde hunden i bånd, men straks pappa dro på jobb om morgenen, og broren min og søsteren min gikk til skolen, var hunden ute i hagen.

Til slutt var det hunden som hjalp pappa med å få disse uforskammede folkene ut.

Søsteren min, Ingrid, kom hjem fra skolen og åpnet porten uten å tenke på hunden. Den svarte bikkja la henne rett i bakken, og mirakuløst gikk det heldigvis brahun fikk bare rifter i klærne. Hunden ble til slutt tatt og satt i bånd. De skyldte på min lillesøster fordi hun kom hjem for tidlig.

Samme kveld brast det for pappa. Han kom hjem fra jobb, tok ikke engang av seg jakken, men dro den gamle damen ut i oppkjørselen, som hun var, i bare stakken og tøflene. Etter henne stormet dattera og mannen ut. Alle sakene deres ble lempet over gjerdet, rett i gjørma og søledammene.

De prøvde å få hunden til å angripe pappa, men da den så hva som skjedde, krøp den sammen i hundehuset sitt og ville ikke rikke seg. En time senere var alle sakene deres ute, porten var låst, og hunden satt bak gjerdet sammen med sine eiere.

Vi lærte at man ikke skal utnytte andres godhet. En avtale skal holdes, og respekt for andres hjem og trygghet er ikke noe man skal behøve å be om. Til syvende og sist er det viktigere å være medmenneske enn å prøve å utnytte det som ikke lenger er ditt.