Lillepus den lille grå katteungen ble gitt til Solveig av en god venninne. Den unge kvinnen falt umiddelbart for den søte skapningen.
«Jeg skal kalle deg Lillepus», bestemte Solveig. «Lillepus», sa hun, mens hun strøk kattens myke hode. Kattungen likte det nye navnet, selv om hun tidligere bare ble kalt «pus». Lillepus vandret rolig rundt i det nye hjemmet, likt alt hun så, men
Hver morgen møtte hun på kjøkkenet den sinte mannen, Einar, som tydeligvis ikke likte katten. Han mumlet stadig i retning av Lillepus og jaget henne fra stolen hun hadde gjort til sitt favorittsted. Når Einar forlot huset, jublet Lillepus, lekte med Solveig og de små leketøysfigurene Solveig hadde gitt henne. Katten lurte på hvorfor den snille, vakre eieren ikke hadde en liten gutt eller jente. Livet ville vært så mye rikere med barn, og Lillepus kunne lekt med dem men de var ikke tilstede. Hun skjønte til slutt hvorfor. Med en så irritabel ektemann kunne man ikke få barn; han elsket kun seg selv.
«Solveig, den katten din har sittet på buksa mi igjen, og den er helt full av hår! Rengjør den, ellers blir jeg flau på jobben!» bråkte Einar.
«Greit, jeg vasker, men ikke la den bli på stolen. Legg den i skapet», svarte Solveig mens hun rullet opp buksen på en rullegardin.
Våren kom. En dag fortalte Solveig Lillepus at de skulle til hytta på Østlandet.
«Der vil du trives. Du får ligge i gresset, høre fuglesang og spise modne jordbær hver dag», sa hun.
Solveig gledet seg i forventning om noe bra. På hytta var alt virkelig nydelig. Lillepus sprang mellom blomsterbedene, snuste på de første vårblomstene de duftet så deilig! Katten nøs litt, rullet i gresset og jaget en spurv som plutselig hadde dukket opp fra ingensteds. Den fløy fra gren til gren, lekte med Lillepus, som sprang, hoppet og prøvde å fange den uten hell.
«Lillepus, kom og spis», ropte Solveig.
På verandaen stod en kopp med melk og et stykke pølse. Lillepus hadde knapt begynt å spise da den sinte Einar dukket opp på verandaen.
«Stikk av, ikke stå i veien for meg», knurrede han og dyttet katten av verandaen.
Lillepus tok det ikke personlig; hun hadde blitt vant til Einars brutale måte. Ikke langt unna lå en liten lysthus, og katten krøp inn på benken. Solveig så henne, tok på seg en gammel, varm genser og la den over Lillepus.
«Den er din nå, legg deg i den, så blir du varm», sa hun og gikk.
Den dagen hadde hun mye å gjøre, og Lillepus tilbrakte mesteparten av dagen alene. Ikke helt alene, for spurven hun hadde møtt, kom tilbake igjen. Selv om den hadde en stor familie, foretrakk den å holde selskap med katten.
Tiden fløy på hytta. Før de visste ordet av det, var august kommet høstens fruktbare måned. Hver dag smilte lykken til Lillepus, og Solveig ga henne de beste modne jordbær (ja, sånn skjer det) og friske grønne agurker fra hagen.
Det eneste som var dårlig, var at Einar stadig mumlet og kalte Lillepus en lat høne.
«Musene kommer snart til å marsjere gjennom huset, men du gjør ingenting. Gå og fang dem!» beordret han.
Lillepus, som fortsatt var en liten katt, prøvde å fange mus, men klarte ikke. På én dag fanget hun to mus og la dem på verandaen, så Einar måtte innrømme at hun ikke var så lat likevel.
Høsten kom, og en dag ble Solveig syk og ble tatt med til Oslo. Lillepus ble igjen på hytta alene. Hun følte seg trist og visste ikke hva som hadde skjedd med eieren sin.
Ingen brydde seg om katten lenger; hun måtte skaffe mat selv. Einar kom av og til, samlet den siste innhøstingen, droppet tørrfôr i lysthuset og dro. For Lillepus ble dagene harde, kun spurven holdt henne med selskap.
I begynnelsen av november falt snøen, og kulden satte inn. Lillepus søkte stadig tilflukt i lysthuset, men maten var knapt. Hun hadde tapt så mye vekt at hun ikke lenger håpet på bedre dager.
En dag kom Einar tilbake, men han hadde med seg en ukjent mann. De inspiserte området, så inn i lysthuset, og den fremmede spurte:
«Hva gjør denne lille katten her? Den vil dø av sult og kulde».
«Jeg har ingen steder å ta den. Konen er på sykehuset, og jeg er på jobb fra morgen til kveld», svarte Einar.
Den fremmede, som så overrasket ut, spurte:
«Hva med den stakkars skapningen? Skader det deg?»
«Den blir her. Hvis du vil, kan du ta den», mumlet Einar og ga ham nøklene til hytta.
Den nye mannen, Morten, dro med seg nøklene, og Lillepus ble igjen alene. Morten etterlot et stykke tørrpølse og litt brød til katten. Hun overlevde noen dager på dette. Spurven kom innom og kvitret for trøst, men Lillepus hadde mistet lysten på livet.
Morten, som hadde kjøpt hytta gjennom borettslaget, bestemte seg en helg for å dra på hytta med ski og sin kone Ingrid. Han tenkte stadig på den uheldige katten som ble forlatt i lysthuset. «Hvordan har den det, den stakkars? Jeg håper den holder ut», tenkte han.
Vinterveien til hytta var ikke ryddet; ingen bodde der om vinteren. Morten parkerte bilen ved veikanten, tok skiene og begav seg mot hytta. Snøen hadde lagt seg tungt over taket, men lysthuset var fortsatt synlig.
Han gravde seg frem med føttene, åpnet døren og ropte:
«Katt, hvor er du? Er du i live, min lille venn?»
Bak en gammel ullgenser lå et grått, slitent kattehalekropp. Morten løftet genseren og så den utslitte katten ligge ubemerket. Lillepus var stille, uten kraft til å lage lyder. Plutselig hørte hun spurvens kvitrende sang fra døråpningen. Øynene hennes åpnet seg sakte.
«Du lever, min perle», sa Morten med tårer i øynene. «Jeg kom i tide».
Han la forsiktig en liten kjøttboller foran henne og helte vann i et lite glass. Katten snuste på den deilige lukten og begynte forsiktig å spise.
Spurven satt på dørkarmen og kvitrte fornøyd. Morten rev av et stykke brød til den og ropte:
«Kom, venn, også du får noe».
Spurven fløy inn, satte seg på benken og begynte å plukke brødet. Da måltidet var over, pakket Morten Lillepus inn i et lite, mykt håndkle det samme han hadde tatt med fra Oslo og holdt henne tett inntil seg.
«Farvel for nå, lille venn», vinket han til spurven, som fløy ut for å sikre at katten var i trygge hender.
Morten kjørte straks til veterinæren. Legen sa at katten var sterkt svekket og måtte bli på sykehus en uke. Etter en uke med pleie ble hun frisk nok til å dra hjem.
Ingrid, Mortens kone, hadde kjøpt et koselig kattetårn og leker til Lillepus. Katten fikk endelig sin egen familie, som elsket henne.
En uke etter at de flyttet inn, ringte Solveig fra Oslo Morten og spurte om katten var i live. Hun hadde nettopp fått vite at den grusomme ektemannen hennes hadde forlatt den på hytta. Morten fortalte om den triste historien og den lykkelige redningen. Solveig ble lettet, men ba ikke om å få katten tilbake. Hun tenkte: «Nå har den funnet nye og gode eiere, og det viktigste er at den ble reddet».
I selv de mørkeste stundene finnes det mennesker med store hjerter som er villige til å hjelpe de som trenger det. Historien minner oss om at ekte godhet alltid finner sin vei.
Tror du på det?
