Faren min forlot oss og etterlot moren min med store gjeldsproblemer. Siden den gang mistet jeg retten til en bekymringsløs barndom.
Jeg var ti år gammel, og lillebroren min bare tre, da far dro sin vei. Han hadde funnet seg en annen kvinne, penere enn vår mor, hevdet han. Faren min lot oss bli igjen med leiligheten, som foreldrene mine hadde kjøpt på lån før alt gikk galt. Da de fremdeles var sammen, gikk jeg på en god skole i Oslo, var med på ulike konkurranser og klubber, og spilte basketball. Men etter skilsmissen ble alt forandret. Moren min måtte ta to jobber på samme tid.
Om dagen vasket hun hos folk, og om kvelden hastet hun av gårde for å stelle en syk, eldre dame på Majorstuen. Jeg måtte bytte skole og begynte på en som lå nærmere hjemmet vårt. Basketballen var det slutt med, for moren min lot alltid lillebroren min være hos meg i hennes få ledige timer. Livet var plutselig noe helt annet. Jeg fullførte videregående, kom inn på universitetet og fant etter hvert en jobb. Den glade barndommen min var borte.
Den tiden ble tatt fra meg. Faren min, som ville leve fritt, og moren min, som ofte overlot lillebroren min til meg. Nylig klarte vi endelig å betale ned hele boliglånet. Nå er jeg 22, og har bestemt meg for å spare til min egen bolig i norske kroner, for første gang følte jeg at livet ble litt lettere å bære. Men så, med lånet endelig gjort opp, kom far plutselig tilbake inn i livene våre. Han var tydelig lei av sitt eventyrlige liv, og bestemte seg for å vende hjem igjen. Mor er så lykkelig at hun nesten skinner. Men jeg forstår det ikke. Han tok aldri vare på oss, hjalp aldri til, og etterlot oss med all gjelden nå handler det plutselig om å være familie igjen. Hvem har sagt at noen her gleder seg over det? Moren min er selvfølgelig glad, men jeg orker ikke å se dem sammen…
