Man henter barn fra barnehjem, men jeg bestemte meg for å hente bestemoren min hjem fra sykehjemmet.
Ingen av vennene eller naboene mine kunne forstå hva jeg drev med. De pekte på meg og sa: “Tiden er tøff, og du har sånn en å bo med! Men jeg er sikker, nei, jeg vet det! Jeg gjør det som er riktig!”
Vi har alltid vært en liten familie på fire: meg selv, mine to døtre og moren min. Dessverre døde mamma for åtte måneder siden, og vi satt igjen, bare oss tre. I løpet av disse månedene merket jentene og jeg at vi fortsatt hadde overskudd og tid til å gi noen en hjelpende hånd. En god venninne fra ungdomstiden valgte aldri å stifte familie eller bygge karriere, men drakk seg langsomt i hjel. Det verste var at hun drakk opp morens pensjon. Da moren sluttet å gi henne penger, satte hun henne bare på et eldrehjem, solgte leiligheten hennes og drakk videre.
Jeg har kjent denne kvinnen siden jeg var barn, og hun kjenner meg like godt. En gang i måneden har døtrene mine og jeg besøkt henne på hjemmet, alltid med noe godt å spise. Da jeg fortalte jentene mine ideen min, jublet de høyt, og den yngstelille Ingrid på fire og et halvtropte av glede: “Nå får vi bestemor igjen!”
Du kan ikke ane hvor glad denne damen ble for forslaget mitt! Hun gråt av lykke så lenge at jeg måtte holde rundt henne og roe henne ned. Nå har vi bodd sammen med bestemoren vår i snart to måneder. Hun elsker oss, og vi elsker henne.
Det mest utrolige er at vi ikke kan fatte hvor bestemor får all energien sin fra. Selv om hun er godt over sytti, står hun opp før seks hver morgen, og vi våkner til lukten av nystekte pannekaker eller vaflerdag etter dag.




