Å forbli et medmenneske
Midten av desember i Drammen var sur og vindfull. Det lå et tynt lag slaps over den frosne bakken, bare nok til å dekke de mest skitne hjørnene av fortauet. Bussterminalen, kjent for sine kalde gjennomtrekksvinder, føltes som en plass hvor tiden nærmest sto stille. Lukten av billig kaffe, rengjøringsmiddel og slitenhet hang tungt i luften. Skyvedørene smalt i vinden og slapp inn kulda og folk med røde kinn og stive føtter.
Ingrid hastet gjennom venterommet og kastet blikket på den store veggklokken. Hun var her på grunn av en mellomlanding. En kort jobbtur til Tønsberg hadde blitt ferdig tidligere enn planlagt, og nå måtte hun komme seg hjem til Oslo, med to bytter. Denne terminalen var det første, og mest deprimerende, stoppet på veien.
Billetten hennes var til kveldsbussen. Tre timer måtte slås i hjel, mens den iskalde tristheten fra stedet krøp inn selv gjennom foringen i den dyre kåpen. Hun hadde ikke vært i slike trakter på over ti år. Alt her virket mindre, matt, tregere, og på utrolig mange måter så fjernt fra hennes eget liv i dag.
Hælene på støvlettene klang tydelig mot flisene. Hun var et fremmed, påfallende element altafor prydelig sandfarget ullkåpe, håret fortsatt pent etter reisen, dyr lærveske over skulderen.
Blikket hennes, vant til å sile ut og vurdere, gled over lokalet: kioskdamen som satt og bladde på mobilen, et eldre ektepar som delte en bolle i stillhet, en mann i sliten vinterjakke som stirret ut i ingenting.
Hun kjente blikk vendt mot seg ikke fiendtlige, mer konstaterende: hun var ikke herfra. Og hun innrømmet det like mye for seg selv. Det var bare å holde ut, la tiden gå, som et dårlig mareritt. Neste morgen ville hun være i leiligheten sin i byen, varm, opplyst, uten denne gjennomfrysende følelsen av norsk utkant-tristesse.
Akkurat idet hun vurderte hvor det var best å sette seg, ble hun stoppet.
En eldre mann. Sikkert litt over seksti. Et værbitt, ordinært fjes, slik man glemmer umiddelbart. Han hadde på seg en gammel, men nyrøstet boblejakke og en lubben lue han nå holdt av i hendene. Han stilte seg ikke i veien, han bare dukket opp, nesten som han vokste ut fra vinterlyset i terminalen, og begynte å snakke. Stemma hans var lav, monoton, nesten flat.
Unnskyld… Frøken… Kan du si meg hvor man kan få litt vann her?
Det ble nesten litt stille. Spørsmålet hørtes ut som det kom fra en annen tid. Ingrid viftet ubevisst mot kiosken der kioskdamen fortsatt satt og glodde på mobilen, bak hyller av plastflasker.
Der borte, sa hun og begynte å gå forbi ham. Et øyeblikks irritasjon stakk. «Få slukke tørsten» slike ord. Og hvorfor ikke bare se selv? Det syntes jo.
Han nikket, mumlet et svakt «takk skal du ha…», men ble stående. Som om det å ta noen skritt var et prosjekt i seg selv. Dette nølende, hjelpeløse i det helt enkle, gjorde at Ingrid, nesten uten å tenke, snudde seg og så skikkelig på ham.
Da så hun ikke klærne, ikke alderen, men svetteperler på tinningen, som langsomt rant, tross kulden. Hun så fingrene som klemte luen krampaktig. Hun så det bleke draget rundt munnen, det matte blikket vendt mot gulvet.
Noe inni henne ga etter. Irritasjonen, hastverket, følelsen av å være overlegen alt dette ble knust med ett, som om verden innenfor henne fikk en sprekk. Ikke tid til å tenke. Noe urinstinkt slo inn.
Er det noe galt? spurte hun, stemmen hørtes mykere ut enn hun var vant til, fri for kald klang. Nå gikk hun ikke utenom hun gikk mot ham.
Han hevet blikket. Ikke bønnfallende bare forvirret.
Trykket, kanskje… Svimmel… fikk han stotret, øyelokkene flakket som om det krevde alt han hadde å stå på beina.
Ingrid handlet ren refleks. Tok ham støtt under albuen.
Du skal ikke stå. Bli med meg. Her hun snakket lavt, men ikke spørrende. Nå var hun føreren. Hun ledet ham mot nærmeste benk, akkurat den hun hadde tenkt å gå forbi selv.
Da han satt, gikk hun ned på huk foran ham, uten tanke på hva det måtte bety for kåpen eller sveisen.
Len deg bakover. Pust. Ta det med ro.
Hun spratt opp til kiosken, returnerte lynraskt med en vannflaske og et plastkrus.
Her, ta noen slurker.
Med den andre hånden famlet hun i kåpelommen etter papirlommetørkle, som hun brukte til å tørke svetten vekk fra pannen hans. Hele oppmerksomheten var nå på ham på det ujevne åndedraget, på den svake pulsen under håndleddet hans.
Hjelp! stemmen hennes skar gjennom terminalens bedagelige stillhet. Ingen panikk, mer en ordre. Det er noen som trenger ambulanse!
Som om noe slo over i terminalen. Den gamle damen i ekteparet var den første til å komme med valiumtablett, en ung mann i hjørnet ringte straks 113 med mobilen. Kioskdamen kom ut fra skranken, noen flere nærmet seg, de som før var bakgrunn ble nå en levende sirkel av folk rundt ham.
Ingrid satt tett ved, holdt hans kalde hender, og pratet med jevn, beroligende stemme. I dette øyeblikket var hun ikke lenger en fremmed, ikke «den vellykkede fra byen». Hun var bare et medmenneske. Og det var mer enn nok, innså hun.
Så, midt i den underlige stillheten, lød sirener fra gata. Døra slamret, to i blå uniformer med rødt kors på ryggen kom inn, trakk med seg desemberkulde.
Ambulansen virket å beina selve fasiten på situasjonen. Alle vek tilbake, laget korridor. Ingrid, fortsatt ved siden av, møtte blikket til en slitne, vennlig sykepleier.
Hva har skjedd? spurte den kvinnelige ambulansearbeideren idet hun knelet. Hun jobbet raskt, økonomisk.
Ingrid rapporterte, så nøyaktig som hun alltid oppsummerer på møter, men stemmen bar nå bare tretthet og lettelse.
Han fikk det dårlig. Svimmel, svak, mye svette. Sa det var blodtrykket. Vi ga vann og valium. Han er stabil nå.
Den andre medisinske teknikeren målte blodtrykk og lyste i øynene hans. Mannen kom seg nok til at han mumlet navn, alder, medisiner.
Ambulansesykepleieren nikket til Ingrid.
Dere reagerte helt riktig. Vann var viktig. Vi tar ham ned til legevakta, får ham under kontroll.
Da den eldre mannen reiste seg, støttet av ambulansefolket, snudde han seg plutselig, lette etter Ingrid i mengden. Blikket fant henne.
Takk, jenta mi, sa han hest, og i øynene lå en slik oppriktig takknemlighet at det sved bak hennes egne. Du… Du redda livet mitt, kanskje.
Hun visste ikke hva hun skulle si. Bare nikket, tom inni seg, der adrenalinet tidligere pulserte. Så hun de to hjelpe ham ut mot den åpne døra, mot ambulansen. En kjølig trekk føk inn, og noen av de andre passasjerene mumlet: «Lukk døra, det trekker!»
Døra smalt, ambulansen dro av gårde med et hyl. Terminalen sank sakte tilbake til sitt vante, henslengte ventemodus. Folk spredte seg, takten i bevegelsene ned igjen til det trege.
Ingrid ble stående på samme sted, så snart røde striper etter veska i håndflaten. Sveis og klær alt var blitt ustelt og flekkete. Hun gikk sakte til vasken på do. Det iskalde vannet sved i huden. Hun så ansiktet sitt i det sprukne speilet: sminken på glid, mørke ringer under øynene, frisyrens disiplin brutt. Et ansikt hun ikke hadde sett på lenge. Et ekte menneskeansikt, ikke polert, bare fult av følelser uro, omsorg, tomhet.
Hun tørket ansiktet, og, uten å se mer i speilet, gikk hun rolig ut i venterommet igjen. Det var fortsatt over en time til hennes buss.
I kiosken kjøpte Ingrid en vannflaske til seg selv. En slurk, kaldt, helt vanlig vann men det føltes som det livsviktigste i verden akkurat da. Fordi det handlet om kontakt. Om den enkle, nakne forbindelsen som oppstår når man ser et annet menneske og møter det, i stedet for å bare se forbi.
Og ansiktene til mannen, til de som kom til var ikke pene, men engstelige, røde, bekymret. Men hun hadde aldri sett mer virkelige, ærlige ansikter. De levde.
Hun så på sitt eget speilbilde i det skitne glasset, dårlig stelt hår, bekymret blikk. Og for første gang på lenge føltes det som henne selv. Ikke en utstilling. Bare et menneske som kunne lytte til andres stillhet og svare.
Hun satt seg på benken igjen, satte fra seg vannet. Rundt henne vendte roen tilbake, men noe var endret. Blikket lette ikke lenger etter feil og irritasjonsmomenter. Hun så detaljene hvordan kioskdamen ga te til en gammel dame med stokk, hvordan en mann hjalp ei ung mor med barnevogn. Småting, men de dannet et nytt bilde: ikke et dystert, men et stille, hjelpsomt fellesskap.
Telefonen hennes lyste: jobbchat om et avvik i regnskapet. For noen timer siden ville det vært toppsak. Nå skrev hun bare: «Flytt til i morgen. Vi fikser det.» Så slo hun av lyden.
I dag husket jeg på en nesten glemt sannhet. Vi har mange masker profesjonell, vellykket, uoppnåelig rollene verden ber oss ta. Det er ikke feil å bruke dem. Men det er farlig hvis huden under ikke lenger får puste, hvis man selv tror masken er alt.
I dag, i trekken her, sprakk min maske litt. Og gjennom det lille hullet slapp det virkelige ut evnen til å bekymre seg for andre, å ikke bry seg om eget ytre, å være bare en «jente» som hjelper, ikke «fru Solberg», avdelingsleder.
Å forbli menneske er ikke å gi opp alle masker. Det er å huske hvem vi er under. Og iblant, som i dag la det virkelige få slippe ut i lyset. Bare for å strekke ut en hånd.
