Et hus fullt av uinviterte gjester – Kan ikke disse hyggelige menneskene bo et annet sted? – spurte kona. – Det finnes da nok av hoteller! – De har jo ikke kommet hit bare for å plage oss. De har problemer de må løse, så reiser de videre! – Og da kommer det straks nye i stedet! Jeg hørte i går at Nikolai Nikolajevitsj – aner ikke hvem det er – har bodd her i to år allerede! – Ja, hvor lenge skal dette vare! – utbrøt Julia. – Det er til å bli gal av! – Hva skjer der ute? – spurte Pål, godt innpakket i dyna. – Der! – Julia pekte energisk mot vinduet. – Nå starter volleyballturneringen! – Så kult! – Pål strakte seg. – Er du seriøs? – Julia trakk for gardinene. – Ikke si du skal bli med! – Nei, jeg blir heller her litt til, – lo han. – Det kan du også gjøre! Julia satte seg på senga: – Hvem i all verden arrangerer volleyballturnering ute i begynnelsen av desember? – Hvorfor ikke? – Pål trakk på skuldrene. – Det er jo verken snø eller kulde. Tørt er det også. Klart man kan spille ball. – De kommer til å knuse alle vinduene, – klaget Julia. – Ingen av dem er proffe, så ballen flyr som den vil! – Vi bytter bare glasset, – gjespet Pål. Julia ristet på hodet. Før hun rakk å si mer, lød det nedenfra: – Mine kjære! Frokosten er klar! Jeg har stekt ostekaker! Spar kosen til senere – skynd dere mens de er varme! – Tante Maja er seg selv lik! – smilte Pål. – Det er jo konas privilegium å lage frokost til mannen! – fnøs Julia. – Du kan lage kaffe! – lo Pål. – Mine kjære! Kaffen blir kald! – ropte det igjen nedenfra. – Ser du! – sa Julia og pekte på døra. – Blir det til at tante Maja skal overta i senga også? – Ikke overdriv! – svarte Pål med et smil. – Plassen din i senga er alltid din! Kom, la oss spise – det blir kaldt! Julia sukket oppgitt og tok på seg morgenkåpen. På vei til kjøkkenet var huset overraskende stille. – Utrolig, – mumlet Julia, – jeg trodde aldri vi skulle få være alene innenfor våre egne vegger! – Et lite mirakel, – humret Pål. – Men her er det jo liv og røre! Frokost, så kan vi se volleyballkampen, og siden griller Steinar shashlik! – Røyk, svidde grillspyd og brannvarsleren på fullt kjør, – mumlet Julia og begynte på ostekakene. – Du mener i gjestehuset? – lo Pål. – Det er jo nytt nå! Større og bedre enn før! – Jepp, så det kan komme enda flere gjester! – Julia var oppriktig misfornøyd. – Jeg klarer ikke huske halvparten av navnene! Hadde vært greit med navnelapp – og et slektskart så vi skjønner hvem vi har med å gjøre! – Uansett roter vi oss bort. Slekta grenser jo til… – Pål tenkte seg om. – Ektemannen til din manns brors kone, og Gud vet resten! Julia regnet i hodet. – Man klikker jo før man er halvveis! De ga seg der, for ostekakene var nydelige. Litt senere, i bedre humør, spurte Julia: – Pål, hvor lenge skal dette vare? – Hva da? – Pål skjønte hvor det bar, men ville være sikker. – Disse evindelige gjestene. Jeg skjønner vi skal være gjestfrie – men til hvilken pris? I går prøvde jeg for moro skyld å telle. Jeg kom ut av det på tredje ti! Tretti mennesker på besøk, som ikke planlegger å reise! Det var ikke sånn jeg så for meg familielivet! – Men det er jo familieliv! Og disse menneskene er på et vis også familie, – svarte Pål. – Ja, via Kuskes mor og treledds slektskap! – mumlet Julia. – Ikke engang broren din, som vi kan takke for dette, er i slekt med dem! Bare via kona hans! – Om man skal splitte hår, finnes det vel navn på de slektsbåndene. Men hyggelige folk uansett! – svarte Pål. – Kan de hyggelige folk bo et annet sted? – lurte Julia. – Det vrimler jo av hoteller! – De kom ikke hit for å plage oss. De har problemer, løser dem og reiser! – Og straks tyter det inn nye folk. Og så hørte jeg at Nikolai Nikolajevitsj (jeg aner ikke hvem det er!) har bodd her i to år! Han jobber i butikken som regnskapsfører! Og tante Maja, som lager frokost til oss, rengjør nå tre nabohus som hushjelp! – Strålende! – smilte Pål. – Folk ordner seg! – Pål, hvis det fortsetter slik, flytter jeg tilbake til byen! Leiligheten min er der ennå! Vi bor heller der – bare oss to! *** Det var en risiko, det med Julia og Pål. Han var ti år eldre, og Julia var heller ingen jentunge. Hun var 25 da de møttes. Folk spurte: – Hvorfor har Pål aldri giftet seg før? Er det noe galt? Det gikk an å spørre det samme om Julia. Men hun visste hvorfor. Hun utdannet seg til arkitekt, men det holder ikke med papir! Hun ville bygge praksis og rykte – og på sikt kunne velge selv, ikke bare ta det første og beste. Først jobbet hun i en statlig etat, så gikk hun over i privat sektor – mer spennende og mye bedre betalt, men mer krevende. Kjærligheten ble nedprioritert. Pål hadde det nesten likedan, bare hakket mer festlig. Broren startet firma rett etter studiene, giftet seg straks, og dumpet alt av ansvar på Pål, som akkurat hadde gjort verneplikten. Pål måtte ta utdanning samtidig som han styrte firmaet – og klarte det. Men privatlivet led. Da brorens sønn ble født, var det knapt Pål kom hjem mellom slagene. – Skal du ikke jobbe mer, bror? – spurte Pål. – Nei, Pål, jeg har fått nok! – unnskyldte bror. – Vil jobbe med hendene! Skift, og hjem til kone og unge på kvelden! – Kan du leve av det? – Vi har tenkt å flytte til Finnmark, – trakk broren fram papirer. – Firma og alt er ditt! Du får det til! Bare kjør på! – La meg få en konto så jeg kan sende deg overskudd! – fikk Pål stotret frem. Så Pål fikk det ganske så fritt og greit. Da han ble 35, så han at alt var stabilt, og kunne tenke på familie. Kjemien med Julia oppsto med det samme. Så snart alle røde flagg var sjekket, kom kjærligheten. Seks måneder og de giftet seg. De bodde i Julias leilighet. – Elsker deg – men jeg har det enklere her, – innrømte Julia. – Fem minutter å gå til jobben! Jeg er håpløs om morgenen. – Null stress, – Pål trakk på skuldrene. – Jeg har aldri eid noe sted. Foretrakk å leie. Hadde råd til å kjøpe, men visste ikke hvor eller hva. Nå kan du velge! Du er kona mi. Du bestemmer! – Egentlig ville jeg bo på landet, – sa Julia. – Men jeg får nok ikke jobbe hjemmefra. – Du får ta et standpunkt: gir de deg hjemmekontor, eller så går du til konkurrenten! – smilte Pål. – Eller vi starter eget firma og konkurrerer! – Jeg får ta en prat først! – smilte Julia. – Jeg har et hus på landet, – sa Pål. – Men… Eneste brorens bønn var: – Pål, kona mi har slekt! Kommer de på besøk og må bo her til de har ordnet ting, ikke si nei! Ta dem inn – men ikke la dem klatre på nakken! – Men hvor skal jeg gjøre av dem? I hoteller? – Å ja! Jeg kjøpte jo et hus i fjor men vi har aldri bodd der! Det er ditt nå! – sa broren og vinket farvel med familien til Finnmark. – Der bor noen slektninger av brorens kones familie. Men huset er stort, og det er eget gjestehus på tomta! Vi kommer ikke til å plage hverandre! Da Julia flyttet inn i sin manns hus på landet, ante hun ikke hvor mange “gjester” det var. Hun ble møtt av en hel folkemengde, noen som om hun flyttet inn i et vandrerhjem. Alle smilte, ville hjelpe og inkludere henne. På én måned lærte Julia flere triste bakhistorier enn hun kunne telle – samlivsbrudd, tvangsflytting, rot i oppussingen, svindel eller studier – alt samlet under samme tak. Gjestene var av alle yrker, aldre og personligheter. Til og med en professor, som etter å ha blitt forlatt av en student, ventet på å få solgt leiligheten. I det store og hele var det god stemning. Men Julia måtte også jobbe, og en vanskelig kunde testet tålmodigheten hennes. Da grep Igor Vadimovitsj inn: – Med all respekt – dine innvendinger viser at du ikke forstår deg på faget! Jenta har gjort en flott jobb! Ta det fra meg! Blir du ikke fornøyd, og huset ramler sammen, ikke kom løpende! Kunden godtok rådet, og Julia lo: – Hvor vet du alt dette fra? – Kjære deg, jeg har jobbet som arkitekt i 36 år! – smilte han. – Bare spør om du lurer på noe! Uansett hvor hjelpsomme gjestene var, ga folkemengden og alt oppstyret Julia følelsen av å bo på et evigvarende intrikat pensjonat – ikke i drømmehuset utenfor byen. Et aldri så lite kaos! *** – Kjære, vi kan flytte tilbake til byen om du vil, – sa Pål. – Men du har ikke fått hele bildet med gjestene våre. – Hva da? – spurte Julia. – Gjestehuset som brant er allerede gjenoppbygd, – smilte Pål. – Vet du hvor mye det kostet oss? – Masse, sikkert? – Null! – Pål laget ring med fingrene. – Gjestene betalte og bygget det selv! Julia så forskrekket ut. – De betaler alt, for alle! Egen mat, strøm, husleie, ja til og med våre utgifter! De ordner, lager mat, vasker og reparerer. Strengt tatt bor vi i dette huset på deres regning! Noen har jobb, andre gjør småjobber. Og hjelpen enkelte gir oss er uvurderlig! Her samles alle mulige yrker: ingeniører, regnskapsførere, jurister, økonomer, rørleggere, elektrikere, til og med en biologiprofessor! – Og en arkitekt, – tilføyde Julia og tenkte på Igor Vadimovitsj. Han delte tips som ble gull i Julias jobb. – Jeg har doblet vinnsten i bedriften min takket være rådene våre gjester har gitt! – sa Pål. – Jeg kunne ansatt dem på flekken! Og det rareste av alt? – sa Pål. – De krever ingenting! De bare bor her, sammen med oss, som en stor, merkelig familie! Akkurat da for et glassruten sammen av en volleyball. Tolik stormet inn: – Vaska drar til byen for nytt glass! Ikke bekymre dere! Om to timer er alt bedre enn før! Unnskyld! – han grep ballen og forsvant. – Slik går det, – smilte Pål. – Jeg vender meg vel til det, – sa Julia spørrende. En måned senere syntes hun det egentlig ikke var så ille å ha huset fullt av folk. De føltes ikke lenger som gjester – men som én stor familie.

Ubudne gjester i hele huset

Kan ikke disse hyggelige menneskene bo et annet sted? spurte kona mi. Hoteller finnes det jo nok av!
De er jo ikke her for å plage oss! De har noen problemer, og når de er løst reiser de videre, forklarte jeg.
Jada, og så kommer det noen nye! Forresten, jeg hørte i går at Karl Ludvig, aner ikke hvem det er, har bodd her i to år allerede!
Ja, hvor lenge skal dette vare! utbrøt Ingrid. Det er jo helt ufattelig!

Hva skjer nå da? spurte jeg mens jeg nøt morgenen i senga.

Der ute! Ingrid pekte engasjert mot vinduet. Nå starter volleyballturneringen!

Så artig, jeg strakk meg lattermildt.
Er det mulig? Ingrid dro for gardinene. Si meg at du ikke skal ut du også!
Nei, jeg blir heller liggende litt til, smilte jeg. Det burde du også!
Ingrid satte seg på sengekanten.
Si meg, hvilket oppegående menneske setter i gang volleyball ute i desember?
Hvorfor ikke, trakk jeg på skuldrene. Det er jo ikke snø eller frost. Tørt og fint, bare å kaste ball.
De knuser jo alle vinduene, sukket Ingrid. Ingen er profesjonelle, så den ballen lever sitt eget liv!
Knuser de vinduet, så setter vi inn nytt, sa jeg med et gjesp.

Ingrid ristet oppgitt på hodet. Hun skulle til å si noe mer, men fra første etasje ropte det:

Elsklinger! Frokosten er klar! Jeg har laget stekte ostekaker! Kyss og klem senere, kom nå mens det er varmt!
Tante Mette er i slaget, lo jeg.

Egentlig er det kona sin privilegium å lage frokost til mannen! fnyste Ingrid.
Du får lage kaffe da! lo jeg.
Elsklinger! Kaffeen blir kald! hørtes det igjen nedenfra.
Der ser du! Ingrid pekte mot døren. Skal tante Mette overta her i senga etter hvert også?
Nå overdriver du! svarte jeg spøkefullt. Senga di er det ingen som tar fra deg. Kom igjen, la oss spise! Det blir kaldt!

Ingrid sukket og tok på seg morgenkåpen.

På vei til kjøkkenet så vi ingen, ikke der heller.

Utrolig, mumlet Ingrid, jeg trodde aldri vi skulle få være alene i dette huset.
Slike overraskelser kan skje, smilte jeg. Men altså, så gøy vi har det! Frokost nå, så kan vi se på volleyballkampen. Og senere sa Jørn at han tenkte å grille!
Røyk, os, og noe blir svidd mumlet Ingrid mens hun spiste ostekakene.

Tenker du på gjestehuset? lo jeg. Det er jo allerede bygd nytt! Tre ganger så stort og mye finere!
Ja vel, bare for å få inn enda flere folk! Ingrid var tydelig misfornøyd. Jeg klarer ikke å huske halvparten av navnene.
Kanskje vi burde gi dem navneskilt! Og si hvem som er familie og hvem som bare er venner!

Vi roter oss bare bort uansett, for slekta grenser langt utover både onkler og tremenninger, funderte jeg.
Innen jeg har lest ferdig de familiebåndene, har jeg gått fra vettet, sa Ingrid.

Snakket stilnet, for ostekakene var virkelig nydelige. Siden, litt mildere stemt, spurte Ingrid:
Tror du dette vil fortsette lenge?
Hva da? Jeg skjønte hva hun mente, men lot henne si det.
Disse endeløse gjestene… Jeg vet, man skal være gjestfri, men det får da være grenser!

I går prøvde jeg å telle hvor mange som faktisk bor her. Peter, jeg mistet tellingen ved tretti!
Men tretti folk boende her, uten planer om å reise!
Sånn hadde jeg ikke sett for meg vårt ekteskap!

Men vitsen med ekteskapet er jo familie, og alle her er jo på sett og vis familie! sa jeg.
Joda, men via Gunda sin mors eksmannen til din brors kone, eller hva det nå er! sutret Ingrid. Ikke engang din bror, som har dratt inn alt dette, har slekt til disse!

Går vi inn i slektsbegreper, finnes det nok navn på disse relasjonene, men jeg har aldri lært dem! lo jeg. De fleste er veldig hyggelige!
Men kunne de ikke bo et annet sted? spurte Ingrid. Hotell finnes jo!
De er jo bare her midlertidig, fordi de har problemer. Løser dem og reiser.
Men så kommer det jo bare noen nye! Og Karl Ludvig, han har bodd her i to år! Og fått seg jobb som regnskapsfører på prixen! Og tante Mette, hvis ostekaker vi nettopp spiste, vasker tre nabohus som rengjøringshjelp!

Men det er jo bra de får seg jobb, smilte jeg.
Peter, fortsetter dette drar jeg tilbake til byen! Leiligheten min står der fortsatt. Jeg bor heller der alene med deg enn med et halvt nabolag!

***

Det var selvsagt en viss sjanse jeg tok da jeg innledet forholdet til Ingrid. Jeg er ti år eldre enn henne, og hun er ikke noen tenåring. Hun var tjuifem da vi møttes.

Det slo meg: Hvorfor hadde hun ikke giftet seg før? Var det noe galt?
Men hun kunne tenkt det samme om meg.

Ingrid hadde studert arkitektur, men det er jo ikke nok med en grad! Hun ville ha praksis, opparbeide seg rykte, og helst tjene nok til å forsørge seg selv slik at hun kunne velge ektefelle etter hjertet og ikke lommeboka.

Hun jobbet først offentlig, så i privat sektor for en entreprenør. Det var mer interessant og bedre betalt, men krevde mye kontakt med krevende kunder. Tiden strakk ikke til for kjærlighet.

Jeg hadde det nesten likt. Min bror, Anders, startet et firma rett etter studiene. Og giftet seg med én gang! For å slippe å jobbe døgnet rundt tok han meg inn som partner. Jeg, fersk etter førstegangstjenesten, ble kastet rett inn og måtte ta utdannelse mens jeg styrte driften. Men jeg klarte det, selv om privatlivet led. Da Anders fikk barn, var jeg knapt hjemme.

Skal du aldri jobbe selv, Anders? spurte jeg en dag.
Peter, jeg orker ikke dette lenger, jeg vil jobbe med hendene! Begynne på null igjen, og komme hjem til kone og barn! betrodde han meg.
Kommer du til å klare deg med inntekta?
Vi har bestemt oss for å flytte til Nord-Norge! Forresten, jeg overfører firmaet og alt til deg! Det går jo som smurt, sa han, og etterlot hele greia til meg før han dro nordover.

Så, i en alder av 35 så jeg at alt gikk sin gang. Da først våget jeg tenke på familie.

Spenningen og kjærligheten mellom Ingrid og meg kom umiddelbart. Vi tok opp alt som kunne være røde flagg, og fant ut at vi ville hverandre. Seks måneder og vi giftet oss. Bodde først i Ingrids leilighet.

Elsker deg, men det er jo så nært jobben her! Jeg er ikke akkurat morgenmenneske, innrømmet hun.
Helt greit, jeg eier ikke leilighet, det har vært enklere å leie. Jeg kan kjøpe et sted hvor du vil du bestemmer.

Jeg har alltid hatt lyst til å bo på landet, sa Ingrid. Men usikker på om jeg får lov til å jobbe hjemmefra…
Da får du sette hardt mot hardt! lo jeg. Eller så starter vi eget firma!
Jeg får ta en prat med sjefen først, lo Ingrid.

Forresten, jeg har faktisk et hus på landet, sa jeg litt nølende.
Anders hadde bare bedt meg om én ting før han reiste:
Peter, hvis slekta til kona mi trenger et sted å være, håper jeg du kan ta dem imot. De er gode folk, men ikke la dem gå deg for mye på nervene!

Hvor skal jeg gjøre av dem? På hotell? spurte jeg, forfjamset.
Jeg kjøpte forresten et hus for et år siden, og det får du nå også! sa han, og overlot enda et hus til meg før han dro.

Men du skal vite, det bor noen av slekta til broren min sin kone der, men det er jo et kjempestort hus og et eget gjestehus! Bare koselig med folk rundt!

Da Ingrid flyttet inn på landet, skjønte hun fort hvor mange som faktisk bodde der. De møtte henne som en hel hær. Men alle var blide og hjelpsomme, tilbød seg å hjelpe med alt.

På en måned fikk hun servert et utall triste skjebner som hadde ført folk til dette huset. Skilsmisser. Voldelig ektefelle. Barn som hadde kastet foreldre ut. Ukjent slekt. Noen hadde mistet bolig, andre var studenter, atter andre bare på gjennomreise.

Gjengen var i alle aldre, alle yrker. Til og med en professor, dumpet av sin student, var der for å vente på leilighetsbytte.
Stemningen i huset var likevel vennlig.

Ingrid skulle jo også jobbe. En dag kranglet en kunde, og da stakk Ove, en eldre herre, hodet frem og sa til kunden på videosamtale:
Med all respekt, dine innvendinger tyder på at du ikke forstår saken! Alt er gjort riktig, og du kommer til å bli fornøyd!
Hvis du absolutt vil ha det på din måte, så får du tåle konsekvensene om huset ditt kollapser som et korthus!

Kunden ga seg, og Ingrid spurte Ove hvor han visste alt dette fra.
Jeg har jobbet som arkitekt i 36 år! Kom til meg om du trenger råd, smilte han.

Selv om hjelpen fra Ove var gull verdt, var det likevel krevende med kaos og mange mennesker rundt seg. Dette var ikke slik Ingrid hadde sett for seg livet på landet.

***

Kjære, vi kan dra tilbake til byen hvis du vil, sa jeg men du har kanskje ikke skjønt alt om gjestene våre.

Hva mer er det? spurte Ingrid.
Du var jo irritert på at gjestehuset brant ned, men vet du hvem som bygde det opp igjen? smilte jeg. Og hva det kostet?

Det må ha vært dyrt, svarte Ingrid usikker.
Null kroner! sa jeg, og laget sirkel med fingrene. De gjorde alt selv! Betalte, bygde, og ordnet papirer!

Ingrid så ut som hun falt av stolen.

Alt av regninger og innkjøp deler de på. De handler inn, lager mat, rydder til og med fikser ting som går i stykker! I bunn og grunn lever vi gratis her på deres regning!
Noen jobber. Noen gjør småjobber. Og visste du hvor mange råd og tjenester jeg har fått av folkene her? Advokater, ingeniører, økonomer, elektrikere, rørleggere, til og med en professor i biologi!

Og en arkitekt! sa Ingrid, og nikket til Ove.

Ove hadde delt uvurderlig yrkesvisdom. Selv firmaet mitt har doblet inntekten etter jeg lyttet til råd fra gjestene.
Det beste? Ingen ber om noe igjen! Vi har bare blitt en rar, men fin, storfamilie.

I det samme kom en volleyball i gjennom kjøkkenvinduet glasset knustes, og Sigurd kom inn:
Lars dro til byen for nytt glass! Ingen grunn til bekymring, om to timer er det bedre enn før! Og forresten, beklager! sa han, og forsvant ut igjen med ballen.

Sånn er det altså, smilte jeg.
Jeg blir nok vant med det, mumlet Ingrid litt hvileløst.

En måned senere følte hun ikke lenger at huset var overfylt folk føltes ikke som gjester, men som en stor familie.

—

I løpet av dette siste året har jeg lært hvor mye rikere livet blir når man åpner opp og gir plass til andre. Man får så mye tilbake, både hjelp, kunnskap og fellesskap. Familie er ikke bare slekt det kan også være alle dem som livet fører inn i ditt hjem.