For seks år siden kjøpte jeg og mannen min en liten hytte ute på landet. Alt av oppussing tok vi på egen hånd, vi la nytt gulv, malte vegger og ryddet hagen for stein og kvist. Vi gjorde det om til et sted hvor vi kunne puste og være litt borte fra byen. Hver helg, eller minst annenhver, reiste vi dit for å kjenne stillheten.
Vi anla ingen stor kjøkkenhage, kun noen rader med agurk, tomater, urter, løk, squash og paprika. Det holdt lenge for oss, litt av alt vi trengte.
Hytta sto allerede med gamle ripsbusker, solbær, stikkelsbær og bringebær som nesten vokste vilt. Rundt hjørnet klatret jordbærplantene, og når høsten kom hadde vi alltid mer enn nok bær. Jeg tok ofte med en kurv på jobben, satte dem på pauserommet og lot kollegaene få smake. Alle smilte, og det ble en hyggelig tradisjon.
I år kom en ny kvinne inn på avdelingen, hun het Åse. Hun var opprinnelig fra Tromsø, snakket mildt og lo ofte. Første dag hun kom, hadde jeg nettopp med noen jordbær fra hytta, og selvfølgelig fikk hun også.
Hun smattet og roste smaken, og snart ville hun vite hvor hytta lå, hvordan den så ut, og hvem som egentlig bodde der. Jeg fortalte henne gjerne om helgene våre der ute blant bjørk og røsslyng.
Så, bare noen dager senere, kom Åse bort til meg ved kaffemaskinen med et spørsmål: Kunne hun låne nøkkelen til hytta vår noen uker, for datteren hennes hadde fått baby og trengte roen på landet kunne ikke barna få puste bergluft mens vi ikke brukte stedet selv? De skulle ikke være der lenge, bare et par uker mens hun hadde permisjon.
Jeg ble bare stående. Jeg forklarte henne høflig at det ikke gikk, at jeg ikke pleide å låne ut hytta vår. Hun så litt fornærmet ut, men sa ikke mer.
Uka etter kom en annen fra avdelingen, Siri, bort til meg og spurte hvordan hun kom seg til «den koselige hytta vår». Jeg så rart på henne, og hun lo: Åse hadde invitert henne og flere kollegaer til bursdagsfeiring der! Det var bare å møte opp, men adresse og kjørerute manglet.
Alt føltes plutselig snudd på hodet. Som i en drøm hvor alle snakker baklengs, og gresset har fått blå blomster. Jeg gikk rett bort til Åse:
Hva er det du driver med? spurte jeg.
Hun smilte, nesten som en katt: Hva da? Det gjør vel ingenting om vi feirer bursdagen min der en kveld? Det blir bare et par timer med latter og vafler! Er det så farlig?
Jo, det var det. Jeg sa jeg ikke ville at folk løp rundt på plenen og i blomsterbedene, at alt vi hadde bygd opp kunne forsvinne i et øyeblikk. Jeg ville ikke ha uvedkommende i huset mitt.
Hun ristet på hodet, og jeg så at hun ble fornærmet. Men sånn måtte det bare være. Jeg har delt bær og gode smaker i årevis med mine kollegaer, men ingen har noen gang vært så innpåsliten.
Slik var denne underlige, norske drømmen med ripsrøde netter, gule kurver og en følelse av at hagen plutselig kunne tilhøre hvem som helst.
