Min tidligere svigermor følger etter familien vår.
Min tidligere svigermor er 52 år gammel og mor til min avdøde kone, Ingrid.
Jeg giftet meg som 23-åring. Ingrid ble gravid rett før vi giftet oss, og vi fikk en datter, Liv.
Etter to år raste livet vårt sammen: kona mi ble svært syk og gikk bort i løpet av kort tid.
Plutselig sto jeg igjen alene med Liv. Jeg bestemte meg for å flytte hjem til foreldrene mine i Bergen. Det var praktisk jeg jobbet ti timers dager, og de kunne hjelpe til med Liv. Det var avtalen.
Etter en stund fikk jeg opprykk på jobben og kjøpte et hus en halvtime fra foreldrene mine. Fra da av var det enten mamma og pappa eller ei barnevakt som passet Liv (jeg maste på at foreldrene mine måtte få fri iblant, jeg ville ikke legge for mye på dem). Nå er Liv åtte år.
Svigermoren min tok plutselig avgjørelsen om å flytte til byen hvor jeg bor. Hun ville være nær barnebarnet sitt. Jeg skal innrømme at det var overraskende ikke på grunn av motivene hennes (jeg skjønner godt hvorfor!), men fordi det er snakk om flere hundre mil mellom oss!
“Javel,” tenkte jeg. “Kona mi var hennes eneste barn, og Liv er hennes eneste barnebarn. Hun vil vel ikke være alene.”
Men problemene begynte straks hun flyttet hit …
For det første er hun i huset mitt stort sett hele dagen. Virkelig hele dagen, til og med når jeg kommer hjem fra jobb. Som om ikke det var nok, begynte hun å dukke opp i helgene også … Å kalle det “besøk” er ganske mildt hun er der fra morgen til kveld.
Svigermor er hos meg selv når Liv er på skolen. Hun har alltid en unnskyldning:
«Det er ingen andre til å rydde her, så jeg må bli. Det støver hver dag. Du klarer deg ikke uten en kvinnes hånd i huset.»
«Blomstene dine holder på å visne, om noen dager må de kastes.»
«I går snek det seg noen rundt i hagene, men de torde ikke gå inn her fordi jeg var til stede.»
«Ikke bekymre deg, jeg tar ikke pengene dine.»
Noen ganger får jeg inntrykk av at hun tror datterens ånd fortsatt bor hjemme hos meg, og at hun må passe på. Jeg har flere ganger hørt henne snakke med noen selv om det ikke er andre i rommet …
Etter mange samtaler opplevde jeg oppførselen hennes som pinlig og en grov invadering av privatlivet mitt. Hun innrømmet aldri at hun gjorde noe feil. Men.
Forrige uke fikk jeg nok. Jeg har vært sammen med en jente, Astrid, i halvannet år. Denne helgen hadde vi endelig mulighet til å ha henne hjemme hos meg. Liv var hos foreldrene mine, og jeg … inviterte Astrid hjem.
Vi hadde middag, så film, koste oss i sofaen. Plutselig hører jeg lyder ute i gangen. Jeg snur meg forskrekket og får øye på en uklar skikkelse der står svigermor! Hun hadde bare låst seg inn, uten å ringe på eller gi beskjed.
Blomstene hadde altså visnet igjen?
Men det var ikke jeg som reagerte høyest. Det var henne hun ble rasende og, før jeg rakk å si noe, beskyldte hun meg for å svikte og vise mangel på respekt for min avdøde kone.
Jeg ble helt satt ut av frekkheten. Jeg gikk bort til henne, forklarte situasjonen min, tok nøkkelen hennes og ba henne om å gå:
Du er ikke lenger velkommen her!
Min tidligere svigermor har ingen andre, og flere, blant annet foreldrene mine, mener jeg burde tenke meg litt om. Anstendighet? Jeg innser at jeg nok må la Liv besøke henne oftere; det er tross alt barnebarnet hennes. Men vårt hjem skal forbli vår private borg. Slik er det, og slik må det være.
