Dagbok, 5. juni
Datteren vår, Ingrid, giftet seg nylig med en hyggelig gutt som heter Anders. Han kommer fra en helt vanlig familie, ikke de rikeste akkurat, men en jordnær type. Verken kona mi eller jeg var helt begeistret til å begynne med, men Ingrid stod på sitt, og det var hennes valg.
Som gave i anledning bryllupet bestemte jeg meg for å gi henne en leilighet i Oslo, slik at de unge slapp å kaste bort penger på å leie. Både Ingrid og Anders ble veldig glade for gaven, særlig svigerforeldrene til Ingrid. Hver gang de fikk anledning til det, skrøt de av leiligheten og kom ofte på besøk.
Etter hvert begynte Ingrid å klage til oss over at svigermoren, Elin, nesten bodde hos dem. Hun følte ikke at hun hadde et privat liv lenger, og kunne ikke en gang ringe venninnene sine i fred. For noen uker siden fikk Elin den fikse ideen å foreslå at hun og familien hennes skulle melde folkeregistrert adresse hos Ingrid og Anders, slik at hun kunne selge sin egen leilighet og slå pengene sammen med de unges, for så å kjøpe en større leilighet til dem alle. Og da mente hun selvsagt at den nye leiligheten skulle deles av hele storfamilien, fordi slik gjør man jo i en familie.
Ingrid syntes dette var merkelig, og avslo høflig forslaget. Men Elin ga ikke opp hun ringte nesten daglig, kom med hint og forslag, og etter hvert også småtrusler og beskyldninger om at Ingrid ikke elsket sønnen hennes dersom hun ikke ville dele. Hun truet med at Anders burde be om skilsmisse og kreve leiligheten. Anders prøvde så godt han kunne å roe ned moren sin, men hun lyttet ikke.
Jeg og kona mi ønsket i utgangspunktet å holde oss utenfor og la de unge ordne opp selv. Men da Ingrid ringte oss gråtende flere ganger, forstod vi at det var nok. Jeg tok på meg dressen og dro på besøk til Elin for å ta en prat. Jeg forklarte rolig og bestemt at Ingrid trengte fred, og at hvis ikke Elin ga seg, kom vi til å anmelde henne for trakassering.
Da roet Elin seg ned med én gang. Plutselig var alt bare en misforståelse, og hun ville bare alles beste, påstod hun. Siden den dagen har Ingrid fått være i fred, og endelig får hun og Anders mulighet til å bygge sitt eget liv sammen. Jeg har lært at det å trekke grenser, selv innen familien, ofte er nødvendig, og at det å stå opp for barna våre noen ganger er det beste vi kan gjøre.
