Hvordan ser du for deg dette, mamma? spurte Synnøve oppbrakt. Skal jeg bo to uker sammen med en helt fremmed mann?
Hvorfor er han fremmed? Det er jo Eirik, sønn av min kusine Liv, vår slektning!
Husker du da dere lekte sammen som barn? protesterte mamma. Da bodde vi jo hos dem!
Mamma, jeg er snart tretti! Hvor er jeg da, og hvor er barndommen? prøvde Synnøve å få gjennomslag. Eller vil du igjen sette meg i ekteskapsbryllup?
Ikke tull, han er slektning! Så vent på gjesten ingenting skal skje med deg! avsluttet moren bestemt og la på.
Moren holdt alltid slektens bånd hellige: familie er jo hellig! Så da hun plutselig påla datteren å ta imot den eldre Eirik, som hadde bestemt seg for å flytte til hovedstaden Oslo, mulighetenes by.
Ta ham inn som slekt: du kan jo ikke be ham flytte ut igjen, hvis slekt skal bo i Oslo!
Den velbeleste unge kvinnen, som underviser i norsk og litteratur på videregående, husket godt at adverbialet «som slekt» var en favoritt hos den beryktede forfatteren Jørn Guttormsen.
Han, som ble kjent for både dårlige gjerninger og for å være like elskverdig som den gamle spøkefuglen Hanne, hadde foreslått moren selv å ta inn sin kusinebarn, siden hun var så søt. Men mamma bodde med faren i en liten leilighet fra Khrusjtsjov-æraen med en knakende, latterlig liten kjøkkenkrok så liten at selv en sammenleggbart stol ikke ville få plass. Så skulle hun egentlig ha plass til Eirik? Du er vel ikke så spøkefull, Synnøve!
Synnøves humør ble dårlig: hun hadde lenge levd alene et kortvarig ekteskap var ikke aktuelt.
Ekteskapet var kun et studentforhold de gikk fra hverandre etter et halvt år, og så viste det seg at det ikke var noe å holde fast på.
Heldigvis hadde de ikke fått barn ennå! Synnøve ville ikke ha noen av den første ektemannen som viste seg å være en fullstendig «ballade».
Alderen hennes nærmet seg tretti, men en mann manglet fortsatt. Det skremte nok foreldrene mer enn henne: for Synnøve var alt i orden!
Hun hadde en solid, gammel leilighet fra Stalins tid, arvet av bestemor. Ja, den var full av utdaterte møbler, men alt fungerte som det skulle: vaskemaskinen vasket, kjøleskapet holdt kaldt, TV-en viste hva mer kunne man begjære?
Synnøve hadde en god stilling med en anstendig lønn: på jobben ble hun verdsatt.
Hun hadde ingen mangel på venner. Hjemmesoloen fylte hun opp med katten Misse ja, den het likt som jakthunden i den kjente boken om «Den lille Nils».
Synnøve gjorde klar et gjesterom og ventet med forsiktige forventninger på Eiriks ankomst. Til tross for morens forsikringer: han vil like deg!
Slektningen viste seg å være helt greit! Han gikk grundig rundt leiligheten, undersøkte alle fellesområder, som folk pleide å si.
Hva leter du etter, jeg er litt sjenert til å spørre? spurte vertinnen. Gull og diamanter? Tror du jeg har satt opp et gulltoalett til ditt ankomst?
Jeg vil bare vite hvor jeg skal bo! svarte mannen.
Og hvis du ikke liker noe, dropper du å bo hos meg? spurte Synnøve, nysgjerrig.
Jeg blir, men
Men hva?
Ja, altså ingenting!
De satte seg og drakk te og ble bedre kjent. Forresten hadde Eirik med seg en kake som Liv hadde sendt, og han hadde kjøpt en liten, velsmakende paierull: han var ikke den påtrengende tyveren man frykter.
I praktisk forstand var mannen over all ros: uten påminnelse vasket han opp både for seg selv og for Synnøve. Han kunne lage mat som en normal menneske, og lot ikke badeværelset bli en gjørmelekeplass. Kort sagt, han var «vanedyrket på kassen».
Takk til tante Liv og Eiriks første kone hvem som er mest takknemlig, er uklart: mannen var også skilt.
Seriøst? utbrøt vennen Laila da Synnøve fortalte om sin nye leieboer. En helt komplett mann, du må ta ham!
Laila visste hva hun snakket om: hun hadde også slått seg fri fra sin Lev, nettopp på grunn av dette.
Men vi er jo slekt! Dessuten liker jeg ham ikke! svarte Synnøve.
Hvilken slekt? Det er som syv vann på gelé! Hvordan kan du ikke like ham? Er han en ?
Ja, liksom, nei! Eirik var ganske pen, men ikke Synnøves type.
Likevel falt han ikke i god jord for henne: de hadde ingen felles interesser. De var som en ugler og en sangfugl hun var nattugle, han var morgenfugl.
Synnøve foretrakk et rolig, jevnt tempo, styrt av østlig visdom: «Skynd deg sakte».
Gjesten var hyperaktiv og kreativ: han måtte hele tiden bevege seg, alltid fremover! Istedenfor et hjerte hadde han en brennende motor det passet ham perfekt.
På første dag dro han Synnøve med til et teater og hadde kjøpt billetter på forhånd via nettet. Synnøve syntes det var vanskelig å avvise ham på første dag, så hun gikk, selv om teater ikke var hennes greie.
Ja, slike folk finnes. De er faktisk ikke få, selv om mange ikke innrømmer det.
Synnøve elsket bare gamle forestillinger hun så på internett. Moderne tolkninger av klassikere traff henne aldri.
Hun likte verken fraværet av gardiner, moderne kostymer eller den uklare dialogen. Dessuten handlet stykket om en annen tid! Regissøren så det på en annen måte. Takk for at du ikke viste noen organisk del på scenen!
Eirik var i ekstase og prøvde på vei hjem å overbevise Synnøve om at hun tok feil, med stor iver.
Han klarte det ikke, men fikk Synnøve til å bli irritert: for første gang på lenge ble hun pålagt en mening som ikke var hennes egen!
Så du forstår ikke? Det er jo ny, progressiv innsikt! heiet Eirik.
Hvorfor skal jeg ha noe nytt? svarte Synnøve rolig. Jeg er fornøyd med det gamle!
Sånn? undret mannen. Det er jo en fremdrift!
Han begynte å preke om fremgang og selvfølgelige mulighetsbyen Oslo, mens han skildret sine store planer: de var enorme!
Synnøve hadde imidlertid sin ufedre Misse som lå under sengen, akkurat som den alltid gjør når noe eller noen irriterer ham. Den kjekke mannen falt altså også av med katten.
Den 30 år gamle gjesten begynte også å delta i familielivet og ikke bare med husarbeid!
På andre dag kjøpte han et nytt teppe og kastet det gamle som lå på trappen. Synnøve svelget dette nyhetssprøket, siden det ble gjort i stillhet: ingen trengte å forklare, han kjøpte og kjøpte.
Senere dukket en ny kjele opp på kjøkkenet: den gamle var dårlig til å koke grøt den brant seg fast i bunnen!
Synnøve holdt kjelet for seg selv: hun drakk kaffe med smørbrød om morgenen. Det virket som om kjelet var kjøpt for ham selv: han foretrakk solid frokost, ikke den slengen. Hun reagerte ikke.
Så foreslo gjesten å betale for strøm og vann: «Jeg bruker jo vannet og lyset! Jeg er jo en drøm av en mann!»
Synnøve takket nei, fordi hun så noe mistenkelig: et inntrengende krav på hennes eget rom.
Fra når, unnskyld, skal en gjest betale for leiligheten? Med mindre han allerede har lekt seg til en andres tak!
Derfor, la oss klare oss uten dine penger, Eirik Magnusson!
Ikke tro at han bare lå på sofa hele dagen: han søkte aktivt etter jobb! Han sendte ut utallige CVer og deltok på et hav av intervjuer noe lyste opp horisonten!
Da toukersperioden hans hos slektningen nærmet seg slutten, begynte han å hoste, nyse og få utslett i ansiktet.
Ingen dro ennå, men gjesten ble mer dristig. Han ropte på Synnøve: «Hvorfor gikk du inn på kjøkkenet med støvlene på? Er du så tung i føttene?»
Eller: «Hvorfor kjøpte du dette vaskepulveret? Du får det aldri ut av klærne!»
Synnøve følte seg som en rund, dum jente. Det virket som om hun ikke lenger var husets hersker, men Eirik var hun og Misse var bare midlertidige gjester.
Katten fortsatte å ignorere sjefen og kom kun frem fra under sengen når han var borte.
Endelig ringte noen og sa at Eirik hadde fått jobb: «Endelig har de tatt meg, Irina!»
Dette skjedde på den attende dagen av «gjesteoppholdet»: Synnøve begynte å telle dagene Eirik begynte å bli kjedelig.
Ja, han var pen og ryddig, men helt fremmed med sine vaner.
Jobben var faktisk bra, også i hovedstadens målestokk, og han delte den gode nyheten med vertinnen, men holdt igjen med å si at han skulle flytte ut.
Synnøve, som satte bort sin høflighet, spurte den oppblåste slektningen: «Er du lei av meg, kjære mann?»
Møtet ble satt til neste dag. Eirik hadde en medisinsk undersøkelse neste dag uten den kunne han ikke begynne i jobben.
Dagen etter kom Synnøve hjem fra jobb og fant et festlig dekket bord.
«Er dette en avskjedsmiddag? Å, takk, Gud! tenkte hun. Så slipper jeg den ubehagelige samtalen!» Humøret løftet seg…
Eirik var alltid i godt humør! Så stemningen ved bordet var festlig fra starten.
Mannen helte vin i glassene og begynte å snakke.
Plutselig avbrøt han: han hadde bestemt seg for å fri! Ja! Ikke en forretning, men et ekte frieri! Til tross for deres slektskap.
Jeg tror vi kan bli et godt par! erklærte han, tydelig oppspilt. Jeg er ikke en pest for deg! Du er også sympatisk! I vår alder bør man gå inn i ekteskapet med forstand!
Vi har alt: bolig og god jobb! Kjærligheten i et ekteskap kan bare være i veien alt skal bygges på respekt! Og vi respekterer hverandre!
Synnøve lyttet til dette tullet med åpen munn, da Misse plutselig hoppet fram fra under sengen. Enten var han lei av å sitte der, eller han hadde endelig akseptert Eirik som sin egen.
Så du har en katt? undret gjesten.
Ja! svarte Synnøve overrasket. Og du ser det første gang?
Ja, første gang! Au, jeg er allergisk mot kattehår! Jeg fikk diagnosen på medisinsk undersøkelse i dag! Hvorfor?
Du så ikke at det stod en kattedo på badet? Du ser jo alt rundt deg!
Du forstår ikke, du så ingenting! Men, Synnøve, vi må gjøre noe med det!
Men har legen ikke foreskrevet noe? Begynn å ta medisinen!
Legen skrev at man skal behandle årsaken, ikke bare symptomene! Ja, så sa legen!
Hva mener du med «behandle årsaken»? spurte vertinnen.
Jeg kan ikke bo i samme leilighet som en katt!
Hvem tvinger deg? Ikke bo!
Så du mener jeg ikke skal bo? Som i et bryllup?
Hvilken bryllup, Eirik? Har du ikke fått allergien din i hjernen?
Vår! erklærte han bestemt. Katten vil stå i veien!
Du vil liksom drepe den! ropte Synnøve rasende. Jeg kan også betale for det!
Jeg kan også betale for å få den gjort! foreslo han.
Jeg vil heller gi deg en dose! svarte hun etter et kort stille øyeblikk. Deg! Og slutte å stirre på meg. Stikk av, du! Det er jeg som sier det, ikke Misse!
Eirik drakk vinen og reiste seg fra bordet, og ropte: Jeg trodde aldri du var så primitiv!
Ha det! svarte Synnøve lettet.
Etter at han gikk, forsvant kjelen fra kjøkkenet. Det nye teppet lå igjen: trolig var det upraktisk å bære det med seg.
Moren ringte: hvordan kunne du kaste ham ut nevøen har allerede klaget!
Han ville at jeg skulle gifte meg med ham! Hvis du er så snill, gå selv! Jeg synes han er ekkelt! ropte Synnøve før hun hang på.
Ingen ringte tilbake; saken var tydelig avsluttet.
Det var rettferdig: kanskje en annen slektning en dag får allergi mot henne, Synnøve!
Det finnes historier der en mann er allergisk mot kona sin sin flass. Det endte aldri bra.
Så, mamma, neste gang du vil hjelpe, ta inn slektningene hos deg: den som tenker på det, er den som styrer. Og for Synnøve og Misse er livet helt i orden.
