«Flytt til ditt territorium», sa mannen med en dyp, knust stemme.
Samtalen med ektemannen, Øyvind, startet ved middagsbordet. Det var ingen tid til å utsette den.
Åse, sitt ned ba han lavt.
Åse skrudde av gassblusseren og snudde sakte.
Hva er det som skjer? spurte hun bekymret.
Øyvind unngikk blikket hennes; han følte en skam brenne i brystet.
Jeg drar. Jeg har en annen kvinne, Elise. Vi jobber sammen. Dette er ikke bare et kort flirt, Åse. Det er ekte, dyp kjærlighet. Jeg kan ikke lenger lyve verken for deg eller meg selv.
Åse møtte nyheten om ektemannens utroskap med en stille verdighet.
Hun gråt ikke, knuste ikke tallerkener, og ba ham ikke om å bli. Hun aksepterte hans valg.
Det eneste hun hadde vanskelig for, var at han nå ville at hun skulle ta med barna datteren fra hans første ekteskap og deres felles sønn og flytte til «sitt territorium».
Han trengte tross alt et sted å bygge sitt nye liv.
Den natten holdt Åse seg våken og tenkte.
Sytten kvadratmeter, to barn, en lønn som kontorassistent på omtrent 45000kr i måneden akkurat nok til å holde hodet over vannet. Og så «hjelp om mulig» fra mannen som nettopp hadde sviktet dem.
Hvordan skulle hun klare seg?
Hvorfor måtte hun bli ofret? Hvorfor måtte hun knuse seg selv og barna for hans komfort og nye kjærlighet?
«Nok er nok!»
Om morgenen vendte Åse seg til Øyvind.
Greit, Øyvind. Jeg er villig til å flytte.
Øyvind smilte.
Sånn er du smart. Jeg visste at du er en klok kvinne, og
Men jeg har ett vilkår avbrøt Åse.
Hva da? spurte han forsiktig.
Du har forelsket deg i en annen, og jeg protesterer ikke. Hjertet ditt kan du ikke tvinge. Jeg beholder leiligheten, selv om loven gir meg rett til halvparten. Den får du beholde.
Virkelig? jublet Øyvind. Tusen takk!
Ja. Jeg og Eira flytter inn i min lille ettromsleilighet; der får vi plass.
Vi omorganiserer, kjøper en katteseng, finner en løsning.
Hva med Emil? spurte Øyvind, forvirret.
Åse så ham rett i ansiktet.
Sønnen blir hos deg.
Hva mener du hos meg? lo Øyvind nervøst. Du tuller! Han er så liten! Han trenger mor!
I Norge har foreldre like rettigheter og plikter, Øyvind gjentok Åse bestemt. Du er far. Du ønsket ham. Du ba meg om å føde ham, husker du?
«Jeg vil ha en arving, så vi kan spille fotball sammen», har du sagt. Så spill da.
Jeg betaler barnebidrag som loven krever, og henter ham i helgene så langt det lar seg gjøre.
Du kan ikke gjøre sånn! ropte Øyvind. Du er mor! Hvilken mor skulle forlate sitt barn?!
Jeg forlater ham ikke, jeg leverer ham til sin egen far.
I den romslige leiligheten, i et kjent nabolag ved barnehagen, skal han bo. Hvorfor skulle jeg presse ham inn i trangt rom, bytte barnehage og frata ham komfort?
Du sa selv at forholdene der er dårlige. La ham bo i gode rammer, med deg og Elise. La henne lære å være stebarnsmor, siden hun vil bygge et liv med deg.
Jeg har jobb! skrek Øyvind. Jeg er opptatt hele dagen! Hvem skal ta ham til barnehagen? Hvem skal hente ham? Hvem skal mate, vaske, legge ham til sengs?!
Jeg har også jobb svarte Åse rolig. Jeg er også opptatt. Jeg hadde ikke tid før, men klarte det i fire år. Nå er det din tur. Gutten trenger mannlig oppdragelse. Du har alltid sagt at jeg skjermer ham for mye. Så gjør det. Gjør ham til en mann.
Øyvind ristet på hodet og løp rundt i soverommet.
Det er tull! Elise vil ikke godta det! Hun er 25 år, hvorfor skulle hun ville ha et barn som ikke er hennes?!
Det er ditt problem, kjære la Åse armene i kors. Du er husholderen. Ta avgjørelsen.
Dobbeltmoral har jeg fått nok av. Ønsker du et nytt liv, ta ansvaret.
***
Det tok to dager å pakke. Øyvind vandret rundt som en skygge, vekslet mellom å spille på medlidenhet, true og påkalle samvittigheten.
Åse, tenk på hva folk vil si! knurret han mens hun pakket Eiras klær i esker. Dine foreldre, mine foreldre
De vil kvele deg, tror du?
La dem snakke svarte Åse mens hun tapet esken med plastfolie. Jeg bryr meg ikke. Jeg klarer ikke å forsørge to på én lønn i ett rom.
Vil du ha dette? At moren til dine barn blir sykemeldt?
Det vanskeligste var samtalen med moren hennes hun ringte tre ganger den kvelden og gråt i telefonen.
Å, kjære, kom deg inn! Hvordan kan du legge Emil hos far? Han er jo din !
Ta ham! Vi hjelper, vi finner plass!
Mamma svarte Åse trøtt. Du bor i en annen by. Hva kan du gjøre? Send penger?
Du har pensjon, men den er som en kattes tåke.
Jeg har bestemt meg. Øyvind er far. La ham være far, ikke bare på ord.
Den avreisedagen løp Emil rundt i leiligheten, som om det var en lek.
Åse satte seg på huk foran ham, strøk håret hans på toppen. Hjertet hennes rev seg i to; hun ville holde ham tett inntil seg og løpe bort, hvor enn hun så.
Men hun visste: hvis hun ga etter nå, ville Øyvind kvele henne, og hun ville stå igjen alene med to barn, uten penger, i en skuff, mens han nøt livet.
Gutten, sa hun og så inn i de klare barnøynene. Mamma og Eira skal bo et annet sted en liten stund. Du blir med pappa. Dere skal leke, gå turer. Pappa elsker deg så høyt.
Kommer du tilbake? spurte Emil mens han klemte sin tøykanin.
Selvsagt. På lørdag kommer jeg. Vi drar i parken og spiser iskrem. Lytt til pappa.
Åse reiste seg, tok vesken. Eira sto allerede ved døren, mørk, med hodetelefoner rundt halsen. Hun forsto alt og støttet moren, selv om hun holdt munnen lukket.
Øyvind stod i gangen, blek som en vegg.
Så du virkelig skal gå? Så enkelt?
Nøkler på nattbordet kastet Åse. Medisinlisten på kjøleskapet, han har litt rød hals, må gurgles.
Barnehagesamlingen er på torsdag, ikke glem det.
Og hun gikk.
***
Den første uken i eget liv kastet Øyvind ut av balansen. Morgenene startet ikke med kaffe og kyss fra Elise, men med rop: «Pappa, jeg vil ha mat!»
Deretter fulgte jag etter sokker som forsvant på mystisk vis.
Havregrøten brant, melken rant bort.
Emil nektet å spise, spyttet, krevde tegnefilm.
Spis, jeg sa! ropte Øyvind, sent til jobb.
Emil begynte å gråte.
Øyvind følte seg som en klovn, trakk i beltet, slapp det, kastet sjokolade til gutten for å få ham til å tie.
I barnehagen fikk han sideblikk. Barnehagelæreren bemerket stadig:
Pappa, hvorfor er barnet i en skitten t-skjorte?
Du har glemt ekstraklær.
Du må betale for gardiner.
På jobben falt alt fra hverandre. Øyvind var konstant på telefonen, løste familieproblemer.
Sjefen hadde allerede kalt ham inn to ganger for å minne om at privatlivet ikke skulle påvirke arbeidet.
Kveldene startet med en ny akt: hente fra barnehagen, løpe til butikken, rydde, lage mat.
Emil kastet leker rundt på gulvet like etter at Øyvind hadde samlet dem.
Den tredje dagen dukket Elise opp. Hun gikk inn i leiligheten og rynket på nesen.
Øyvind, vi skulle se en film protesterte hun, uten å ta av seg skoene.
Hvilken film, Elise? sa Øyvind, med bare én sokk på foten. Jeg har ingen som kan passe på Emil.
La oss ansette en barnepasser!
Til hvilken pris? Har du sett prisene? Jeg bruker halv lønn på lån!
Emil styrte inn i gangen, dekket i fargestifter, og kolliderte med Elise, grep tak i de lyse buksene med skitne hender.
Tante! Se, jeg er en tiger!
Å! skrek Elise, hoppet bakover. Hva gjør du?! Øyvind, få ham ned! Det er min nye sofa, den er dyr!
Han er et barn, Elise! brølte Øyvind. Slutt med å få panikk! Hjelp meg heller!
Jeg? Hjelpe? Øynene hennes ble store. Jeg ble ikke ansatt som barnepasser! Jeg er en kvinne, jeg vil ha oppmerksomhet!
Du har jo en eks! ropte Øyvind. Din eks har ordnet dette i fire år mens jeg har jobbet!
Elise fnøs, snudde seg og gikk, dørsmellen rungende. Hun kom aldri tilbake.
Til lørdag var Øyvind en skygge. Han hadde gått ned i vekt, hatt skjeggstubb, mørke ringer under øynene. Leiligheten lignet en slagmark.
Da noen banket på døra, løp han for å åpne, snublet over lekekjeks.
På dørstokken stod Åse, med Eira ved sin side.
Mamma! løp Emil mot henne.
Åse løftet gutten opp, kysset begge kinnene.
Hei, mine små. Hvordan har dere det? Er dere i live?
Øyvind lente seg mot veggen, knoklene hans dirret. Han så på Åse som om han så henne for første gang. Han innså plutselig den enorme byrden hun hadde båret i årevis, smilende, uten klage.
Han hadde kalt det å «sitte hjemme».
Åse stammet han.
Hun hevet et skeptisk øyenbryn.
Ta ham med deg. Vær så snill. Jeg klarer det ikke. Jeg mister jobben. Elise er borte. Jeg jeg
Åse la Emil på gulvet.
Gå, gutten, vis Eira de nye tegningene dine.
Barna løp inn på rommet.
Åse gikk inn på kjøkkenet, så på haugen av oppvask, den tørkede grøten på komfyren.
Hun satte seg på den samme krukken hun hadde brukt en uke før.
Jeg kommer aldri tilbake, Øyvind sa hun rolig. Etter alt du har gjort, vil jeg ikke bo med deg lenger.
Til helvete med Elise! gestikulerte Øyvind, satte seg foran og dekket ansiktet med hendene. Jeg forstår. Jeg forstår alt. Jeg hadde feil, alt rundt meg.
Men Emil jeg kan ikke være med ham. Jeg er en dårlig far, Åse
Lær, sa Åse hardt. Men jeg skjønner at barnet ikke skal lide. Så jeg har et forslag.
Øyvind løftet hodet, så på henne med håp som en knust hund.
Hva? Jeg er enig i alt.
Jeg tar Emil, vi bor i denne leiligheten med barna. Du flytter ut.
Hvor? spurte han forvirret.
Til min ettromsleilighet, de sytten kvadratmeterne. Bo der, ta med deg hvem du vil.
Leiligheten skal overføres til barna i like deler, så jeg har sikkerhet for at du ikke kan kaste oss ut igjen for en ny kjærlighet.
Øyvind åpnet munnen for å protestere, for å si at dette var et ran, at dette også var hans leilighet
Men så husket han den uken. Nattens gråt, feber, bortkastede dager, den tomme leiligheten, den totale hjelpeløsheten.
Han så på Åse. Hun bluffet ikke.
Hvis han nektet, ville hun snu seg og gå. Han ville bli alene med et ansvar han ikke kunne bære.
Barnebidraget er fast, fortsatte Åse, så han vakle. Du betaler også halvparten av aktiviteter og kurs.
Du kan se Emil når du vil, jeg vil ikke hindre deg.
Men vi bor her, uten deg.
Øyvind var stille et øyeblikk, så pustet han ut.
Greit. Jeg er enig.
Åse nikket.
Pakk sammen, Øyvind. Studioen er ledig. Nøklene får du nå.
Han reiste seg, gikk inn på soverommet, hentet kofferten.
Han hadde mistet alt: familien, sønnen, stoltheten.
Men da han lukket glidelåsen på vesken, følte han at dette var den eneste rette beslutningen etter syv år.
