Jeg vil fortelle hvorfor jeg ikke ønsker å overlate barna mine til bestemødrene deres.
Jeg er 31 år gammel og har to døtre på 3 og 1 år. Jeg jobber ikke utenfor hjemmet, men har valgt å være fulltidsmamma det er mitt bevisste valg!
Da jeg fikk mitt første barn, trodde jeg naivt at bestemødrene kommer til å hjelpe til i starten. Men det viste seg at de heller ble en utfordring enn en hjelp, og jeg måtte faktisk klare det meste alene.
La meg forklare nærmere:
Etter fødselen av min første datter, og særlig etter at vi kom hjem fra sykehuset, følte jeg meg så hjelpeløs jeg visste ikke hvordan jeg egentlig skulle gå frem med et lite barn. Det som nå, etter to barn, føles helt selvfølgelig, var for tre år siden uoverkommelig for hele familien.
Selvsagt hadde jeg ingen instruksjonsbok i hodet for hvordan man skulle ta vare på et spedbarn.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde forestilt meg at den eldre generasjonen, med erfaring, selvsagt visste hvordan man bytter bleier, bader, mater, klipper negler og hva slags behandling barn trenger. Men det ble fort klart at de var uenige med hverandre om selv de enkleste ting til og med hvordan barna skulle bades!
Etter hvert lærte jeg heldigvis å bytte bleier og alle de andre tingene med selvsikkerhet.
Jeg har dyp respekt og er takknemlig overfor både min egen mor og svigermor, men noen av rådene får meg bare til å trekke på smilebåndet:
Bestemor 1 (min svigermor):
Du må lese en bønn over vannet før barnet drikker det.
Etter et halvt år kjøpte jeg et vanlig vannfilter.
Kjøp grå såpe det er den eneste riktige til å vaske barn med. Og dersom de får utslett, skal du bruke den da også.
Du oppdrar barna dine feil derfor blir de syke (uten noen forklaring).
Skal barna slutte å skrike, må du ta dem til ei kloke kone hun kan hjelpe.
Bestemor 2 (min egen mamma):
Skriking? Det går over av seg selv ikke noe å bekymre seg for. Litt feber? Gå på apoteket, gi dem en tablett, det ordner seg.
Dere kjøper for mange leker til barna de trenger ikke så mye.
Jeg kommer lørdag klokken 13 for å passe barnebarna, men jeg må dra til kinoen klokken 16. Dette gjelder hver helg.
Søtt og salt kan barn få fra seks måneders-alderen. Ber barnet om det, må vi la dem smake.
Jeg er glad i mamma, men jeg har nå mange spørsmål rundt hvordan hun oppdro oss!
Hvordan jeg selv ble matet og stelt, eller mangelen på det. Vi ble ofte overlatt til bestemoren min, og jeg husker nesten bare at vi spiste makaroni hele dagen, mens det hjemme var mye fet og tung mat. Flere ganger ble min hoste ignorert, og jeg endte opp med kikhoste. Nå skjønner jeg kanskje hvorfor jeg har slitt med magen og hvorfor leveren har fått kjørt seg mer enn den burde.
Konklusjonen min er: Jeg har et godt forhold til begge bestemødrene, men jeg klarer ikke å stole nok på dem til å la dem passe barna flere dager alene. Under tilsyn, ja. Jeg er ikke overbeskyttende, men jeg blir rett og slett urolig.
Livet har lært meg at det ikke er noen fasit. Tidene og råd endrer seg, akkurat som vi gjør og det viktigste er å finne sin egen vei og lytte til både kjærlighet og sunn fornuft når man skal oppdra sine egne barn.
