– Ingenting, kjære mamma! Du har ditt eget hjem, det er der du bor. Ikke kom hit før vi inviterer deg. Min mor bor i en liten, koselig norsk bygd ved elvebredden, med et skogholt som begynner rett bak hagen, hvor det bugner av bær og sopp hver sesong. Siden barndommen har jeg løpt med kurv på engene og frydet meg over naturen. Jeg giftet meg med en skolekamerat, foreldrene hans bor rett over veien fra moren min, men de har ikke tilgang til elva eller skogen. Derfor bor vi alltid hos mamma når vi kommer fra byen. Moren min har endret seg mye de siste årene, kanskje på grunn av alderen eller sjalusi mot svigersønnen, og feriene våre har ofte endt i krangler. Det ble stadig vanskeligere å løse ting i fred. Da vi noen ganger bodde hos svigerforeldrene mine, klarte moren min snart å starte en krangel med dem også, denne gangen om småting. Svigermor ble så sint at hun skrek; hele nabolaget hørte dem lufte gamle nag. En måned senere, da alle var rolige, fikk mannen min og jeg en god idé – bygge vårt eget hus, så ingen blir såret, og så vi kan ha et sted å være hvor det føles som hjemme. Tomtespørsmålet tok tid å løse, men det ordnet seg til slutt. Svigerforeldrene mine hjalp entusiastisk til med byggingen, og svigerfar var stadig på tomta. Men moren min var alltid vanskelig. Hun kom, ga råd, kritiserte det som allerede var gjort – kort sagt, hun ga oss aldri fred. Slik bygget vi huset. Det var et mareritt. Et år senere stod huset ferdig. Vi håpet endelig å få puste, men slik ble det ikke! Mamma nektet å gi opp besøkene, beskyldte oss for egoisme og sa hun ikke lenger ville ha vår hjelp, selv om mannen min alltid gjorde småjobbene på hennes tomt – slo gresset, reparerte taket, osv. En dag sa moren min: – Hvorfor kommer du hit? Bo i byen din, og når du er her, skryter du bare av alt du har fått til. Det var siste dråpen for mannen min. Han nærmet seg rolig svigermor, men det var noe med roen hans som gjorde at hun rygget mot døra: – Hva driver du med, svigersønn…? – Ingenting, kjære mamma! Du har ditt eget hjem, det er der du bor. Ikke kom hit før vi inviterer deg. Gi oss en helg fri innimellom. Hvis du trenger hjelp, så ring, er det brann, kommer vi! – Hva sier du? Hvilken brann! Ved de ordene holdt mamma nesten på å løpe ut døra. Jeg måtte anstrenge meg for ikke å le da jeg så henne, skynde seg ut porten og se seg bekymret rundt. Mannen min roet seg og løftet hendene: – Vel, beklager, kanskje jeg overdrev med brann-tingen. – Nei, helt på sin plass. Vi lo sammen og mimret om ansiktsuttrykket til mamma. Siden har det vært ro i vårt nye hjem. Mamma kommer ikke på besøk, tar imot hjelp fra mannen min, men snakker bare i ja/nei. Hun husker nok fortsatt den brannen.

Ingenting, kjære mor! Du har ditt eget hus. Du bor der. Ikke kom hit med mindre vi inviterer deg.

Moren min bor i en liten, koselig bygd ved elvebredden. Rett bak tomten hennes strekker det seg en stripe med skog, og om sommeren bugner det av ville bær og sopp. Fra jeg var liten har jeg løpt rundt på de samme engene med kurven, og gledet meg over naturen. Jeg giftet meg med en klassekamerat, og hans foreldre bor ikke så langt fra min mor, men på motsatt side av veien. Fra deres hage har man ikke direkte adgang til verken elven eller skogen. Derfor, når vi kommer fra Oslo, pleier vi å bo hos min mor.

Men mamma har forandret seg mye den siste tiden, enten på grunn av alderen, eller kanskje hun er litt sjalu på svigerforeldrene mine. Ferien vår har ofte endt med krangling. Det ble stadig vanskeligere å finne fredelige løsninger. Da vi for en periode bodde hos svigerforeldrene mine, klarte moren min likevel å starte en krangel denne gangen med svigerinnen min og det over småting. Svigermoren min ble rasende og ropte så alle i bygda kunne høre lange, gamle klager de kastet mot hverandre.

Etter en måned, da alle hadde roet seg, fikk mannen min og jeg en idé vi skulle bygge vårt eget hus, så ingen trengte å bli fornærmet, og vi kunne ha vårt eget sted å komme til, og føle oss hjemme.

Det tok sin tid å skaffe tomt, men til slutt gikk det i orden. Svigerfaren og svigermoren min var ivrige etter å hjelpe til, og svigerfaren min var stadig å se på byggeplassen.

Mamma var den eneste som lagde trøbbel. Hun kom og ga råd, kritiserte det vi allerede hadde gjort kort sagt, hun gav oss aldri fred her heller. Så vi bygde huset med henne susende rundt oss. Det var et mareritt.

Året etter stod huset ferdig. Vi håpet vi endelig kunne puste lettet ut, men det var ikke så enkelt! Mamma ville ikke gi slipp på besøkene, hun beskyldte oss nå for egoisme, og sa hun ikke lenger ville hjelpe til. Hun tok ikke hensyn til at mannen min alltid hadde gjort småjobber for henne slått gresset, reparert taket og sånt.

En dag sa hun:
Hvorfor kommer du hit? Bo i byen deres, og når dere først kommer hit, stikker dere bare frem rikdommen deres.

Det ble dråpen for tålmodigheten til mannen min. Han gikk rolig bort til svigermoren, men det var noe i roen hans som fikk mamma til å trekke seg mot døra:
Hva er det du gjør, svigersønn?
Ingenting, kjære mor! Du har ditt eget hus, ikke sant? Bo der. Ikke kom hit med mindre vi inviterer deg. Gi oss en helg fri innimellom. Og trenger du hjelp, ring oss og om det brenner, kommer vi!
Hva? Brenner?

Med de ordene forsvant mamma nesten løpende ut døra. Jeg slet med å holde latteren tilbake mens jeg så henne skotte mot oss og skynde seg mot porten. Mannen min trakk på skuldrene etterpå:
Jaja, kanskje jeg overdrev litt med det der brenner-greiene.
Nei, det var ganske passende.

Vi lo sammen av mammas ansiktsuttrykk. Siden har det vært fredelig i det nye huset vårt. Mamma besøker oss ikke, tar imot hjelp fra mannen min, men snakker bare ja eller nei. Jeg tror hun husker det med brannen enda.

Jeg har lært at noen ganger må man sette klare grenser både for sin egen og familiens skyld. Stilletid kan faktisk være det beste for alle.