Den kloke kona
– Om hendelsen prøvde Nils å glemme den så godt han kunne. Lena holdt også kjeft: du vet at jeg vet, du vet at du vet!
Hun så mannen sin forvirret, og det var mer enn nok for henne: en person med skyldfølelse er enklere å styre.
Lena var nemlig veldig klok han kalte henne bare «Lena».
Hun hadde dype grønne øyne: ingen hadde sett så grønne øyne før, og ingen ville se dem etterpå. Ett blikk og du var fortapt! Dykket ned i den endeløse avgrunnen!
Nils forelsket seg i Synnøve ved første øyekast: helt og holdent han så henne og var gjort.
Synnøve kom for sent til forelesningen og trillet inn i auditoriet når den allerede var i gang. Senere viste det seg at de satt i samme gruppe.
Akkurat med Nils hadde det aldri skjedd før: verden forsvant i bakgrunnen, og Synnøve ga ham ingen oppmerksomhet i det hele tatt!
Om bare hun hadde gitt ham et kort, nysgjerrig blikk! Et spørsmål eller en spøk uten mening. Noe flørtete, men ingenting av det. Synnøve Fosse var simpelthen ikke interessert i Nils Timonsen.
Selv om Nils var pen etter moderne mannlige skjønnhetsstandarder, var dette første store skuffelsen i livet hans: på videregående var han «den første gutten på bygda», og jenter var aldri et problem.
Alt føltes likevel litt lettvint. Men den nye, sterke følelsen som tok tak i ham, var sannsynligvis ekte kjærlighet.
En liten trøst var at jenta overhodet ikke var interessert i noen av guttene i gruppen.
«Om dette skjer», tenkte Nils ofte, «vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med ham!»
Synnøve begynte å «mykne» i tredje semester: Nils følelser forble uforandret han elsket henne fortsatt!
Så kom våren og smeltet isen: jenta begynte å reagere på gruppekameratens vitser, og Nils fikk håp igjen.
Da de sammen tok hjemmetoget ja, bare tbanen! begynte Nils å drømme om et lykkelig liv sammen med henne.
Deretter spurte han henne om en date, og hun takket ja overraskende raskt. Synnøve oppdaget at hun også likte den kjekke Nils, med den lille busten som minnet om en animasjonsfigur.
Han inviterte henne på en kopp sterk kaffe den gang var «Coffee Break» på alles spilleliste. De hadde det kjempegøy, og deretter kysset de: drømmen hans begynte å gå i oppfyllelse.
Mot slutten av tredje semester var de allerede et par. Ved starten av nytt studieår oppdaget Synnøve at hun var gravid.
Ja, sånn går det! Jenta ble gravid på sin egen bursdag: Nils kom på besøk 9. juni, da foreldrene hennes var på hytta. I et øyeblikk av lidenskap glemte de prevensjon de tenkte at det bare ville gå over.
Det gikk imidlertid ikke. Snart forsto Synnøve at hun hadde fått en kongelig gave
De tilbrakte ferien med hver sin familie. Mobiltelefoner var ikke så vanlige, så «den unge faren» fikk beskjed først da han kom tilbake fra sør.
Dette skjedde i slutten av august. De møttes: Synnøve var svært bekymret to og et halvt, nesten tre måneder gravid, og det måtte tas avgjørelser.
Samtidig sto Nils i et lite dilemma, for han visste heller ikke helt hva han skulle gjøre.
Når de lå i sengen, virket alt som ren romantikk, men virkeligheten viste den harde sannheten: grønnøyde ulykker
Å gifte seg var for tidlig han var jo fortsatt en ung kar! Foreldrene ville aldri være fornøyde. Så hva? Abort? Synnøve ville ikke ha et barn uten far, og det var også tidlig for ham!
Abort krevde penger. Og igjen, samtykke fra jenta
Som en tåkelagt skygge var Synnøve klar for alle muligheter: ja, alt! Som i filmen: vilje eller ikke, gjør noe, Nils!
Nils lovte å gjøre noe, og så gjorde han det. Men det som overrasket alle, inkludert ham selv, var at han ikke dukket opp på skolen første september.
Hvordan kunne det skje? Bare sånn, han var en skikkelig feiging
Hvis noen hadde sagt at sånt kunne skje, ville han aldri ha trodd det.
Det viste seg at han hadde tatt med seg dokumentene. Hvor? Ingen visste! Kanskje til et annet universitet. Synnøve ble igjen alene med problemene sine.
Klassen lurte på Nils forsvinning: han ringte ingen, og foreldrene hevdet at han hadde flyttet til en leilighet uten telefon.
Kort sagt ble Synnøve krysset ut av livet: friheten hans ble viktigere enn den rene, høye kjærligheten
År gikk. Nils Timonsen var nå lykkelig gift; sønnen hans var nettopp blitt 22.
Han brydde seg ikke lenger om sin ekskjæreste: hun var død, så var det det. Han hadde aldri fått vite hvordan hun endte opp.
Med årene gnagde samvittigheten hans: kanskje hadde han gått for langt? Han hadde jo elsket Synnøve! Og barnet hun bar, ville han også ha elsket!
Han elsket også sin kone, men den kjærligheten var av et annet slag: mer som fyrverkeri og snøhopp etter oppvarming.
Nå var alt rolig og jevnt: de gifte seg året etter bruddet med Synnøve. Lena hadde også studert i samme gruppe på det andre universitetet Nils hadde rømt til.
Nils fortalte aldri sin kone om den pinlige episoden: kan en mann innrømme at han flyktet fra slagmarken? De hadde liksom en slags lignende historie.
Lena visste imidlertid alt: felles bekjente hadde røpet sannheten. Det finnes alltid «gode» folk i omgivelsene!
Lena var en vis kvinne, og hun sa ikke: jeg vet alt, du skamfulle mann!
Hun forsto at folk trengte hemmeligheter, spesielt når de handlet om noe svært ubehagelig man helst vil glemme.
Hun hintet bare at hun var klar over det, for det kunne såre bildet av den eksemplariske ektemannen som alltid løser alles problemer på et blunk.
Alt dette hadde sannsynligvis ikke styrket ekteskapet. Dessuten skjedde det før Lena alt var bra mellom Nils og henne!
Lørdag sa Sverre at han skulle introdusere en jente: «Sofie og jeg skal gifte oss!»
Selv om brudevalget for sønnen var tidlig, protesterte ikke foreldrene: han bodde allerede for seg selv i en liten leilighet fra bestemor, og hun var økonomisk uavhengig.
Da Nils åpnet døren for sønnen og jenta på lørdag, fikk han et sjokk: Synnøve stod på trappen! Ikke den gamle Synnøve fra årtier tilbake, men en nøyaktig kopi en slags klone.
Det var akkurat den samme kvelden i august da han møtte henne. Hun kom tilbake for å minne ham på at en boomerang alltid kommer tilbake!
Nils, som ikke var bløff, skjønte raskt at dette ikke var hans ekskjæreste, men hennes datter.
Med to pluss to tenkte han at hun kanskje også var hans egen datter. Så hun var Sverres halvsøster? Og kan man gifte seg med en halvsøster?
Den voksne mannen ble lamslått: dette var verre enn den uventede graviditeten
Han fikk hjertebank over hundre slag i minuttet, svetten rant, og han innså at dette var den guddommelige rettferdighetens dag.
Han burde ha opptrådt naturlig: smilte og holdt samtalen i gang.
Nils unngikk blikket mot jenta, redd for å se skyld i «datterens» øyne: hva om hun kom for å såre familien?
Ja, hun hadde hørt fra moren sin at faren hennes hadde forlatt dem, og nå ville hun hevne seg.
Hun hadde forelsket seg i gutten deres, og nå skulle hun påstå at hun var søster? Sånn er livet!
Nils følte seg elendig, og de rundt ham merket det.
Skal du ligge ned? spurte kona. Kom, jeg må måle blodtrykket!
Han gikk med på det; det var en god unnskyldning for å slippe fra bordet
Pappa, likte du ikke Sofie? spurte den nyankomne sønnen etter bryllupsfesten. Jeg så at du knapt så på henne! Er det blodtrykket?
Ja, blodtrykket hadde skutt i været: han måtte ta en pille.
Du kommer ikke gifte deg med henne! brøt faren ut i et rop.
Hvorfor da? spurte Sverre. Forklar i det minste hvorfor!
Hva kan man svare: denne jenta er din halvsøster? Jeg forlot moren hennes gravid i over tjue år siden?
Å innrømme dette var mer enn Nils klarte. Ingen andre tanker kom til ham.
Jeg gifter meg med henne uansett! sa Sverre og gikk sin vei.
Hva i all verden har skjedd med deg? spurte Lena. Hun er en fin jente, du ser det med en gang! Hun liker Sverre! Hvorfor ble du så gal, pappa?
«Det burde vært deg!» tenkte Nils Timonsen. «Hva skal jeg nå?»
To dager gikk i pinefullt lidelse: han måtte ta sykemelding med hypertensiv krise på jobb.
Ro deg ned, det er ikke hun! sa kona ved middagsbordet.
Ikke hun? spurte han, forvirret. Hva mener du, ikke hun? Så du…
Ja, jeg vet! Det er ikke Synnøves datter du tenker på; du ser bare en likhet, samme type!
Lena visste hva hun sa: en gang hadde «gode» folk vist et bilde Nils hadde tatt i sin lidenskapelige periode med Synnøve
Er sånt mulig?
Hvorfor ikke? Det finnes jo konkurranser for dobbeltganger! Moren hennes heter også Lena! Ja, på lørdag drar vi på besøk! Så, nå godkjenner du at sønnen din får gifte seg?
Lena? Virkelig Lena? Så Sofie er ikke hans datter?
Nils pustet lettet ut: nå ville han godkjenne bryllupet! Hvordan hadde Lena fått vite alt?
En ansiktslikhet, ikke sant? Men da han så nærmere, skjønte han at han tok feil
Hvor kom han med tanken om at Sofie så ut som Synnøve? Håret var en annen farge! Øynene var andre. Virkelig et mirakel i søpla.
Hva rørte ham så? Kanskje var det bare samvittigheten som våknet igjen?
Om hendelsen prøvde Nils å glemme. Lena holdt også kjeft: du vet at jeg vet, du vet at du vet!
Hun så mannen forvirret, og det var mer enn nok for henne: en skyldfølelsessyk person er lettere å manipulere.
Hun var den vise Lena.
Nils hadde endret seg: arroganse og selvsikkerhet hadde minka kraftig. Det viste seg også at han kanskje ikke var den skyldige i det hele tatt. Men dette holdt ekteparet fra å snakke om det; alt var fortsatt som før.
