Hun fikk vite sannheten altfor sent — Er det dette du leter etter? — Hun rakte ham brevet. Knut ble hvit i ansiktet. — Jenny, du… Ikke tro noe galt… Dette er… — Hva er det jeg ikke skal tro, Knut? At moren til min ektemann lever og sitter i fengsel? At dere begge tar meg for et naivt lite fnugg?! — Hva mener du – én måned? Jenny, vi ble jo enige om at vi kunne bli boende til høsten! Lillebror min har jo nettopp begynt i barnehagen, jeg har fått meg jobb i nærheten … Hva har skjedd? Vi betaler jo alltid i tide, lager ikke bråk … — Det handler ikke om dere …, — Jenny nølte. — Jeg må tilbake i min egen leilighet. — Hvorfor? Har du kranglet med mannen din? — Ikke still flere spørsmål, vær så snill. Akkurat én måned fra i dag! Jeg ordner opp i husleien, betaler tilbake depositum. Beklager … Jenny la på og skalv. Hun ville bare bli ferdig med alt dette … * Jenny klarte ikke ta blikket fra konvolutten som lå på kjøkkenbordet. En vanlig grå konvolutt hun hadde fisket opp fra postkassen sammen med reklame og regning på internett. Vanligvis var det Knut som hentet posten, men i dag gikk hun dit av en eller annen grunn … Stempel. Avsenderadresse. Kriminalomsorgen, Oslo fengsel. Og avsendernavnet: Suvorova Lydia Nikolajevna. Det navnet hadde Jenny hørt før fra mannen sin – det var hans mor. Svigermoren Jenny aldri hadde møtt. Hun ante ikke at kvinnen som ga mannen hennes livet i det hele tatt var i live. — Jeg har ingen, Jenny, — hadde Knut sagt på tredje daten deres, da de satt og varmet seg i en billig kafé etter en regnfull spasertur. — Faren min gikk før jeg ble født, jeg har aldri sett ham. Og mamma … mamma døde da jeg var tjue. Hjertet. Så jeg er alene, liksom. En slags rotløs. — Helt alene? — Jenny holdt nesten på å begynne å gråte. — Ingen tanter eller onkler? — Bare noe fjernt slektskap oppe i Finnmark, men vi har ingen kontakt. Du aner ikke så mye drama det sparer en for. Ingen familieselskap, ingen obligatoriske søndagsmiddager. Bare deg og meg. Jenny tenkte: “Herregud, for en sterk fyr. Han har vært gjennom så mye og er likevel ikke bitter …” Hun dusjet ham med omsorg, som om hun forsøkte å gi ham all den kjærligheten han manglet fra sin mor. Så ble det et lite bryllup ― bare nærmeste. Fra hennes side – foreldrene, et par venninner, fra hans – bare barndomsvennen Ola, som var påfallende stille og unngikk Jennys blikk hele kvelden. Hun tenkte han bare var sjenert. Nå skjønte hun at Ola var livredd for å si noe feil. — Hvor ligger graven hennes? — spurte Jenny et halvt år etter bryllupet. — Kanskje vi kan dra dit sammen. Det er jo din mor … Knut rykket til, snudde seg vekk og begynte å rette på kragen. — Det er langt unna, Jenny. Kunne vært hvor som helst. Et gammelt, nesten nedlagt kirkegård. Jeg tar turen alene en dag, ikke tenk på det. Jeg vil ikke dra deg med – det er tung energi der. La oss heller tenke på livet, ok? Og Jenny trodde ham. Tåpe! * Ytterdøra gikk opp, Jenny skvatt og stappet konvolutten ned i skuffen under noen matkuponger. — Hei, kjære! — Knuts stemme var like munter og varm som alltid. — Hvordan går det med vår lille helt? Har han vært rampete? Han kom inn på kjøkkenet, ville kysse henne på hodet ― men hun trakk seg unna. — Hva er det? Sliten? — Han så bekymret ut. — Har du ikke fått sove i natt igjen, kanskje? Jeg kan hente han, så kan du legge deg på sofaen. Jeg ordner resten av maten. — Det trengs ikke, jeg er ikke sulten. Knut, det kom noe post i dag … Han stivnet et øyeblikk, men Jenny la merke til det. — Gjorde det? Hva var det? Regninger igjen? — Regninger. Litt reklame. Ikke mer. Han pustet lettet ut og smilte. — Supert! Da vasker jeg hendene og hilser på poden. Har savna’n sånn. Jenny så etter ham. Mannen hun hadde delt hverdag og liv og barn med sto der og løy henne rett opp i ansiktet. “Liksom foreldreløs”, hadde han sagt. Men fra Oslo fengsel skrev Lydia Nikolajevna. Hva hadde hun gjort? Drept noen? Ranet? Drevet med svindel? Og hvor lenge igjen? Jenny så for seg at om et år eller to ringte det på døra, og der sto en kvinne med fangeskaps-blikk og bagasje fra soning bak seg. Og hun skulle si: “Gode dag, sønn … Hei, svigerdatter. Hvor er barnebarnet mitt? Nå skal jeg bo hos dere!” Jenny var ikke redd for seg selv – hun var redd for Niklas. Hvordan skulle han vokse opp med en bestemor som har sonet? Kan man i det hele tatt la en kriminell være i nærheten av et barn? — Jenny, vil du ha te? — ropte Knut fra stua. — Det er tilbud på bleier på Extra, jeg fant brosjyren i skuffen. Skal huske det i morgen. Hun svarte ikke. Hun åpnet allerede nettbanken og sjekket hvor mye hun hadde på sin private konto. Det skulle rekke en stund. Leiligheten på andre siden av byen var ledig om én måned. Hun måtte bare holde ut. * Knut dro på jobb, kysset Niklas på kinnet, lovet å komme hjem tidlig. Jenny tåler knapt å se på ham lenger. Hvordan kunne han lyve så lenge og holde på en sånn hemmelighet? Da han var gått, fant hun frem brevet igjen. Fingrene skalv etter å rive det opp – men hun torde ikke. Hva om hun ikke klarer å gå hvis hun leser det? Hva om det er noe … — Nei, — sa hun bestemt til seg selv. — Det spiller ingen rolle. Han har løyet for meg i to år! Det ringte på døren. Jenny skvatt. Hvem i all verden nå? Foreldrene sier alltid ifra. Venner? Hun kikket i dørkikkerten ― på trappa sto Ola. Han så nervøs ut og skottet mot heisen. Jenny åpnet. — Ola? Knut er på jobb. — Jeg vet, Jenny … — Ola stotret og stappet hendene i lommene. — Jeg var i nærheten … og Knut ville jeg skulle hente nøkkelen fra skuffen? Han sa den skulle ligge framme. — Nøkkel? — Hun hevet øyenbrynene. — Nei, ingen nøkkel der. Er du sikker på at han la den igjen? — Jo, han sa det … Men, eh, han ville jeg skulle hente noe fra postkassen også. Jeg sjekka, men den var tom. Du … hentet du posten i dag? — Ja. Hvorfor? Ola svelget. — Ikke noe egentlig. Vi venter bare på en pakke med reservedeler, Knut ville jeg skulle sjekke om det var hentemelding. Jenny gikk ut, tok den grå konvolutten fra bordet og kom tilbake til døra. — Er det denne du søker? — Hun rakte ham brevet. Ola ble likblek. — Jenny, ikke tro … Det er … Knut … Dette … — Hva skal jeg ikke tro, Ola? At mannen min har en mor som lever og sitter i fengsel? At jeg er en naiv idiot?! Har jeg fått barn med en mann hvis bakgrunn er mørk og skjult? — Jenny, han ville bare ditt beste! — Ola bablet fort og lavmælt. — Han ville ha et normalt liv – uten det der. Mora hans … hun er ikke enkel. Knut har fått gjennomgå mer enn du aner. Han gjorde det for at du ikke skulle bli redd. — Slette moren sin fra livet? — Jenny fnyste. — Ola, hvordan kan du slette en mor? Og så holde det skjult? Han tok fra meg muligheten til å velge hvem jeg stifter familie med! — Familie? — Ola lo oppgitt. — Hvilken familie? Bare henne og … ja, hennes greier. Jenny, kan jeg få brevet? Du har ikke lest det? Jeg gir det til Knut, så forteller han deg alt. — Gå, Ola! — sa hun lavt. — Og brevet gir jeg deg ikke. Det er til Knut Suvorov, han får det i egne hender. Hun lukket døren rett foran Olas forskremte ansikt. * Dagen gikk i tåke. Jenny matet sønnen, skiftet bleier, gikk tur på lekeplassen, men hele tiden kom tankene tilbake. Hva skulle pakkes først? Barnevogn, barneseng, papirer. Møbler … drit i møbler. I min gamle leilighet på Furuset er det en småslitt sovesofa og et klesskap. Det holder. Klokka seks følte hun seg helt rolig. Dekket bord, lagde middag, la sønnen. Satt og ventet. — Å, så godt det lukter! — Knut, hjemme fra jobb, anstrengte seg for å late som alt var normalt. — Se hva jeg kjøpte til Niklas! Musikk-mobil til senga. Jenny satt taus ved bordet med den forhatte grå konvolutten foran seg. Knut kikket inn på kjøkkenet og skjønte at han ikke kom unna. — Fant Ola brevet? — spurte han. — Nei. Jeg fant det. Ola var her for å hente det for deg, men jeg ga det ikke til ham. Knut sank tungt ned på stolen. — Hvorfor, Knut? Hvorfor sa du at hun var død? — Fordi hun er det for meg, — svarte han hest. Tårene sto i øynene hans. — Hun døde for meg for tolv år siden – første gangen hun havnet i fengsel. Hun kom ut, var hjemme et halvt år, så tilbake igjen. Jenny, du kommer fra en ordentlig familie, faren din er ingeniør, moren din lærer. Du ville aldri forstå. Hun er en bedrager. En profesjonell svindler. — Og da mente du at du hadde rett til å lyve for meg? I et år? – Jenny klarte ikke holde inne gråten. — Du ødela all tilliten vår, skjønner du det? — Jeg var redd for å miste deg! — Knut spratt opp. — Du hadde dratt! Sagt: “Nei takk, hans mor er kriminell – hvem vet hva han har i blodet?” Jeg ville bare at Niklas skulle få en normal oppvekst. Og ja, da valgte jeg “far uten foreldre” fremfor “tyvemor”. — Nå får han en far som er skilt, — svarte Jenny kaldt. Knut stivnet. — Hva? Hvorfor? Jenny, mener du virkelig … På grunn av brevet? At jeg holdt det hemmelig? — Fordi jeg ikke kjenner deg, Knut. Hvis du kan servere dødsfallet til moren din som løgn, hva mer skjuler du? Hvem er egentlig faren din? Sitter han også et sted i fengsel? — Jenny, ikke tull … — Jeg tuller ikke. Jeg har sagt opp leieboerne. Om en måned flytter jeg, og i morgen leverer jeg inn skilsmissepapirene. Knut tryglet henne. Han sto på kne, ba henne tenke seg om, sa løgnen var til hennes beste. Men Jenny var ferdig med ham. *** Leieboerne har flyttet ut, nå bor Jenny og sønnen i leiligheten på Furuset. Ekteskapet er slutt, men Knut gir ikke opp håpet om å vinne henne tilbake. Han forstår ikke hva han egentlig gjorde galt? Han ville jo bare beskytte familien … Han ser sønnen ofte, forsørger ham fullt ut. Men Jenny har ingen planer om å ta mannen tilbake.

Author Fame LovingViews 8

Er det dette du leter etter? Hun rakte ham brevet.

Knut bleknet.

Ingrid du må ikke Pål Dette er bare

Hva er det jeg ikke skal tro, Knut? At moren til mannen min faktisk lever og sitter i fengsel? At dere har holdt det skjult for meg hele tiden, som om jeg var verdens mest godtroende ruseblomst?!

Hva mener du, en måned? Ingrid, vi hadde jo avtalt i hvert fall til høsten!

Lillebror har akkurat begynt i barnehagen, jeg har fått meg jobb i nærheten

Hva har skjedd nå?

Vi betaler alltid i tide, vi bråker aldri

Det er ikke deres skyld Ingrid ble stille. Jeg må bare tilbake til min egen leilighet.

Har dere kranglet, du og mannen din?

Ikke still flere spørsmål, vær så snill.

Nøyaktig en måned fra i dag! Jeg ordner utregning, og depositumet får du tilbake.

Beklager

Hun trykket på røret og trakk jakka tettere rundt seg. Ville bare at dette skulle bli ferdig, snarest mulig

***

Ingrid klarte ikke rive blikket fra konvolutten som lå på kjøkkenbordet.

En helt vanlig konvolutt, som hun dro opp av postkassa for fem minutter siden sammen med reklame fra Coop og internettregningen.

Det var alltid Pål som hentet posten, men akkurat i dag hadde hun gjort det selv.

Stempel. Returadresse. Kriminalomsorgen Trondheim fengsel.

Og avsender: Sigrid Kristiansen.

Dette navnet hadde Ingrid bare hørt noen få ganger det var nemlig moren til Pål. Svigermor, som hun aldri hadde sett eller visst noe om.

Hun hadde alltid trodd at kvinnen som fødte mannen hennes, ikke lenger var i live.

«Jeg har ingen, Ingrid,» sa Pål på deres tredje date, da de satt på en litt sliten kafé og tørket regndråper av håret. «Faren min stakk av før jeg ble født, har aldri sett ham.»

Og mamma hun døde da jeg var tjue. Hjerteinfarkt. Så, egentlig er jeg ganske alene.

«Helt alene?» spurte Ingrid, og måtte svelge klumpen i halsen. «Ingen tante eller onkel engang?»

Det finnes noe slags fjerne slektninger nordpå, men vi har ikke kontakt.

Det er mye enklere! Ingen familieselskaper, ingen søndagsmiddag hos svigers eller svigermor. Bare du og jeg.

Hun tenkte: «For en sterk fyr. Har mistet så mye, men likevel så varm»

Hun pakket ham inn i kjærlighet, prøvde å gi ham all den omsorgen hun trodde manglet fra en mor.

Så ble det bryllup, enkelt og bare med de nærmeste.

Hennes familie foreldre og noen venninner. Han hadde bare kompisen Knut fra barndommen, som knapt sa et ord hele kvelden, og stirret mest ned i bordet.

Hun trodde bare det var beskjedenhet. Nå skjønte hun at Knut bare var livredd for å si noe galt.

«Du, hvor er hun begravet egentlig?» spurte Ingrid noen måneder etter bryllupet. «Kanskje vi skulle ta en tur? Holde det pent og sånt Det er jo tross alt mammaen din.»

Pål vred seg ukomfortabelt i stolen, begynte å fikle med skjortekragen.

«Langt unna, Ingrid. Det er et gammelt, nesten stengt kirkegård ute i distriktet. Jeg drar alene engang, ikke tenk på det. Liker ikke energien der.»

La oss heller fokusere på de levende, ok?

Og Ingrid trodde ham. Dumme meg!

***

Hoveddøra gikk opp, og Ingrid skvatt til. Hun skjøv konvolutten kjapt inn i skuffen under kuponger fra Rema 1000.

Hei, vennen! Påls stemme fra gangen var like blid som alltid. Hvordan har lille Eirik hatt det i dag? Vært vill igjen?

Han kom ut på kjøkkenet, lente seg mot henne, skulle kysse henne i håret, men hun rykket umerkelig unna.

Hva er det med deg? Utslitt? Han så bekymret på henne. Har Eirik holdt deg våken igjen?

Jeg kan ta ham litt, så kan du ta deg en lur. Fikser middag også.

Ikke nødvendig, jeg er ikke sulten. Pål, det kom post i dag

Han stivnet i et lite sekund, men Ingrid merket det.

Gjorde det? Hva da? Bare regninger igjen?

Regninger. Litt reklame. Ikke noe mer.

Han slappet synlig av og smilte.

Godt det da! Jeg stikker og vasker hendene, så skal jeg klemme gullet vårt. Har savnan så inderlig.

Ingrid så ham i ryggen. Mannen hun delte alt med; hverdager, netter, livet og han løy henne rett opp i ansiktet.

Løy så glatt at det gjorde vondt.

«Du kan regne meg som foreldreløs,» hadde han sagt.

Men fra Trondheim fengsel skrev Sigrid Kristiansen.

Hva har hun gjort? Tatt liv? Svindlet? Hvor mange år igjen har hun der?

Ingrid så for seg hvordan det en dag banket på døren, og der stod en ukjent, mørk kvinne med dyster fortid.

Og hun sier:

«Hei, sønnen min. Hei, svigerdatter. Hvor er barnebarnet mitt? Nå skal jeg bo hos dere!»

Ingrid var ikke redd for seg selv, men for Eirik.

Hvordan skal han vokse opp med en bestemor som har sonet dom?

Hvordan kan man ha et barn i samme hus som en dømt forbryter?!

Ingrid, vil du ha te? ropte Pål fra stua. Det er tilbud på bleier på Obs, fant en brosjyre i skuffa her. Må ta turen i morgen.

Hun svarte ikke. Hun var allerede inne på banken og så over kontoen sin.

Det måtte holde for en stund. Leiligheten i en annen del av byen perfekt.

Leietakerne flytter ut om en måned. Må bare komme seg gjennom denne tiden uten å røpe seg.

***

Pål dro på jobb, etter å ha kysset Eirik hardt på kinnet og lovet å komme tidlig hjem.

Ingrid så på dem, men følte bare avsky. Hvordan klarte han å lyve slik? Er det noe man kan skjule for den man har valgt?

Da han gikk, tok hun opp brevet igjen. Hun hadde lyst til å åpne det, lese, men tørte ikke.

Hva om det som stod der, gjorde at hun ikke klarte å dra?

Nei, sa hun høyt til seg selv. Det spiller ingen rolle hva som står der. Han har løyet i nesten to år!

Det ringte på døra. Ingrid skvatt til. Hvem nå?

Foreldrene gir alltid beskjed. Venninner? Hun så i kikkehullet Knut stod utenfor trappa.

Han vekslet på å trampe fra fot til fot, så ut som han helst ville løpe.

Ingrid åpnet.

Knut? Pål er på jobb.

Jeg vet, Ingrid Han stotret og stakk hendene i lomma. Jeg kjørte forbi bare. Tenkte kanskje Pål hadde glemt nøklene til boden hjemme?

Sa de skulle ligge på kommoden.

Nøkler? Hun hevet øyenbrynene. Ingen nøkler der. Heller ikke i gangen. Sikker på at han la dem igjen?

Han sa sånn Du, Ingrid, sa Pål kunne trenge å hente noe i postkassa også. Så bare at det var tomt der. Du har ikke hentet posten i dag?

Jo, det har jeg. Hvorfor?

Knut svelget.

Nei, bare venter på en pakke med noen deler, Pål lurte på om det var kommet hentelapp.

Ingrid gikk rolig ut på kjøkkenet, tok frem den grå konvolutten og vendte tilbake til døra.

Er det denne du leter etter? rakte hun ham brevet.

Knut ble kritthvit.

Ingrid du må ikke tro Pål Dette er bare

Hva er det jeg ikke skal vite, Knut? At moren hans lever og sitter i fengsel? At dere to har gjort meg til latterlig ruseblomst?

At jeg har fått barn med en mann hvis gener er et mørkt mysterium?

Ingrid, du må forstå, han ville bare beskytte deg! Knut hvisket, snakket fort og nølende. Han ville ha et normalt liv, bare det.

Mora hans Hun er ikke lett å ha med å gjøre. Har virkelig satt ham på prøve, mer enn du aner.

Han mente det ikke vondt! Han valgte å kutte henne ut, så du ikke skulle skremmes.

Kuttet ut? Ingrid lo bittert. Hvordan klarer man å slette moren sin slik? Så svikefullt! Du skjønner det ikke? Han fratok meg valget. Jeg burde fått vite hva slags familie jeg gikk inn i.

Familie og familie Knut trakk på skuldrene. Det finnes jo egentlig ikke noen familie rundt ham. Bare hun og alt hun har rota seg bort i.

Ingrid, kan du gi meg brevet? Du har vel ikke lest det? Jeg gir det til Pål, så forklarer han alt.

Gå, Knut, sa Ingrid stille. Brevet gir jeg ikke fra meg. Det er adressert til Pål Kristiansen. Han får det av meg i egne hender.

Hun lukket døra rett foran ham.

***

Hele dagen svevde hun rundt i uvisshet, gjorde ting på autopilot mata sønnen, skiftet bleie, gikk ut en tur. Alt hun klarte å tenke på var hva hun skulle ta med. Barnevogna, papirene, klær. Resten? Skitt i møbler.

I leiligheten hennes på Tiller stod det en gammel sovesofa og et skap. Mer enn nok.

Da klokka ble seks var alt rolig, Ingrid hadde lagd middag, lagt Eirik, og ventet.

Åh, så godt det lukter! Pål kom blid hjem, prøvde late som om alt var normalt. Se hva jeg har kjøpt, ny spilledåse til Eirik, beroligende musikk og alt!

Ingrid satt helt stille, og foran henne lå den grå konvolutten. Pål titta inn og skjønte med en gang at det ikke var noen vits å late som.

Fant Knut deg? spurte han lavt.

Jeg fant det. Knut prøvde å hente brevet for deg, men jeg ga det ikke fra meg.

Pål sank sammen på stolen.

Hvorfor, Pål? Hvorfor sa du at hun var død?

Fordi hun døde for meg for tolv år siden, sa han og så på henne med tårer i øyekroken. Første gangen hun ble dømt. Så kom hun ut, holdt seg ute i noen måneder, og havnet inne igjen.

Ingrid, du har en trygg familie, faren din er ingeniør, mora di lærervikar. Du ville aldri skjønt hvordan hun er. Profesjonell svindler. Lurer.

Og det ga deg rett til å lyve meg rett opp i ansiktet ett helt år? Ingrid mistet besinnelsen. Du skjønner vel at dette ødela ALT?

Jeg var livredd for å miste deg! Pål ropte det ut. Du hadde stukket om du visste det. Tenkt: «Nei, jeg kan ikke ha barn med en som har mor bak murene.»

Jeg ville bare at Eirik skulle vokse opp trygt. Derfor Det er bedre å si at jeg er foreldreløs enn sønn av en tyv.

Nå får han en fraskilt far, svarte Ingrid kaldt.

Pål stivnet.

Hva? Ingrid, seriøst?! På grunn av et brev? Av at jeg skjulte dette?

Fordi jeg ikke lenger kjenner deg, Pål. Kan du dikte opp en død mor, hva annet kan du lyve om? Far din? Kanskje han også er bak murene et eller annet sted?

Nei, Ingrid, hører du hva du sier

Jo, sånn er det. Jeg har gitt beskjed til leieboerne. Jeg flytter om en måned. Søker om skilsmisse i morgen.

Pål ba henne, gikk ned på kne, tryglet. Det var forsent.

***

Leieboerne har flyttet, Ingrid bor nå med sønnen i sin egen leilighet. De har skilt lag, men Pål gir ikke opp håpet. Han skjønner bare ikke hva han gjorde så feil. Han ville jo bare beskytte familien.

Han ser alltid sønnen, tar ansvar, gjør alt. Men Ingrid har bestemt seg hun skal ikke tilbake til ham.