Sendt til sykehjem
Det der får du bare legge fra deg, Ingrid, ikke nevn det engang! Klara Olsdatter skjøv skålen med havregrøt bort fra seg så grøten sprutet. Har du tenkt å sende meg vekk til et eller annet hjem?
Der de doper deg ned så du holder kjeft, eller legger puta over ansiktet mitt hvis jeg roper?
Det kan du bare glemme!
Jeg trakk pusten dypt, prøvde å unngå å se på de skjelvende hendene hennes.
Mormor, det er jo ikke noe hjem. Det er et privat sykehjem. Det er skog rundt der, og sykepleiere til stede hele døgnet.
Du får folk å snakke med, stor TV, fine fellesrom.
Her sitter du jo bare alene hele dagen, for pappa er jo på jobb.
Vi vet nå hva slags sosialt miljø det der er, mumlet den gamle, og la seg enda bedre til rette blant putene. Ribbes for alt jeg eier, og så hiver de meg ut på gata.
Du kan bare hilse til Per, og si at jeg går ikke frivillig ut av dette huset. Han får selv ta seg av sin egen mor. Er han sønn eller ikke?
Jeg lå våken halve netter da han hadde meslinger. Nå er det hans tur.
Pappa sliter seg ut på to jobber for å kjøpe medisin til deg! Han er femtitreen, blodtrykket hopper opp og ned, og han har ikke vært på kino på år og dag, ferie kan han bare glemme!
Det går nok bra, svarte Klara og knep leppene sammen. Han er jo ung ennå, han holder ut.
Og du trenger ikke lære meg hvordan ting skal gjøres! Gå og tørk bort grøten, det er bare søl her nå.
Jeg gikk ut i gangen og pustet tungt ut. Hvordan skal man snakke med henne?
Pappa kom hjem klokka syv. Han sparket ikke skoene av seg engang, men bare sank ned på krakken i gangen og satt der, stirrende ut i lufta.
Pappa, hvordan går det? Jeg gikk bort og tok handleposen ut av hendene hans.
Bra, Ingrid. Kaos på lageret nå og årsrapporten snart. Hvordan går det med mormor?
Det er som vanlig. Hun skjelte meg ut igjen etter at jeg nevnte sykehjem. Sier vi vil kvitte oss med henne.
Pappa, vi kan ikke fortsette sånn. Jeg så på regningene fra denne måneden vi har bare tre tusen kroner til mat igjen.
Jeg må betale for studenthybelen, og jeg trenger bøker til eksamen.
Vi får det til, Per reiste seg tungt og dro av seg skoene. Jeg har skaffet meg en ekstrajobb. Nattevakter som vakt, annenhver dag.
Du er gal! Når skal du få sove? Du kommer til å klappe sammen en dag!
Pappa svarte ikke. Han gikk til kjøkkenet, fylte litt vann i kjelen og satte den på plata.
Har hun spist?
Halve grøten havnet i senga. Jeg har skiftet på den.
Jeg tar det. Du må lese, eksamen nærmer seg. Jeg mater henne og hjelper henne på badet.
Jeg så etter pappa der han haltet inn til moren sin.
Det gjorde vondt langt inn i sjelen. Å se hvordan den sterke, morsomme pappaen min langsomt ble en skygge av seg selv.
Vitsene hans var borte, nysgjerrigheten på livet var borte.
***
En uke senere ble det verre pappa kom hjem enda senere, og han sjanglet.
Pappa? Går det bra?
Det går fint, Ingrid. Ble bare litt dårlig i t-banen. Varmt og trangt.
Sett deg. Jeg måler blodtrykket ditt nå.
Skjermen på apparatet viste 180 over 110. Jeg fant frem blodtrykksmedisinen.
I morgen skal du ingen steder. Da bestiller jeg legetime.
Det går ikke, pappa stønnet. Det er kontroll på jobben. Hvis jeg ikke møter, mister jeg bonusen. Og vi har fått ny eiendomsskatt på leiligheten etter mamma.
Selg leiligheten, pappa! hvisket jeg, så mormor ikke hørte. Selg den gamle ettromsen på Østlandet.
Seks hundre tusen, pappa! Vi kan betale alle regninger, og vi kan ansette en skikkelig pleier til mormor.
Pappa sukket.
Mamma nekter å samtykke…
Pappa, hun har ikke vært der på fem år! Hun kan aldri bo der igjen. Hvorfor skal den stå?
Han rakk ikke svare før det buldret i veggen.
Klara dunket koppen sin mot nattbordet, ville ha oppmerksomhet.
Per! Per, kom hit! Hvem hvisker du med der ute? Snakker dere dritt om meg igjen? ropte den hese stemmen.
Pappa sukket, tok tabletten jeg rakte ham, og gikk inn til henne.
***
For seks år siden hadde pappa en kjæreste. Lene. Snill og rolig. Hun kom alltid med hjemmebakte boller, og de drømte om å dra til et hotell en helg.
Alt ble ødelagt da mormor ble pleietrengende. Lene stilte opp, men mormor gjorde livet hennes surt.
Å, se, kommer til dekket bord! Skal stjele sønnen min hun! ropte hun slik at hele blokka hørte, og faket hjertesvikt hver gang Per skulle møte Lene. Få henne ut!
Til slutt ga Lene opp, og pappa prøvde aldri å få henne tilbake.
Telefonen ringte mens jeg satt med skolebøkene om kvelden. Pappa var ikke hjemme.
Hallo?
Er det Per Olsen? spurte en mann.
Nei, det er dattera hans. Hva gjelder det?
Hei, det er fra personalavdelingen. Faren din besvimte på møtet i dag. Han er kjørt til Ullevål. Noter adressen her.
Jeg skriblet ned sykehusadressen bakpå en bok. Rakk ikke å henge fra meg røret før mormor begynte å rope.
Ingrid! Hvem ringer? Hvor er Per? Skal han ikke komme med litt te? Jeg er tørst!
Jeg gikk inn til henne. Hun lå blant puter og så misfornøyd ut.
Pappa er på sykehuset, sa jeg kort.
Hva? På sykehuset? Hun ble stille et sekund, men så: Ja, ja, dere sliter meg ut! Han ropte på meg i går, nå straffer Gud ham.
Ingen av dere bryr dere om meg! Hvem skal mate meg nå? Få på vannkokeren da!
Jeg gikk ut av rommet uten et ord.
***
Tre dager løp jeg som en gal mellom sykehuset og hjemmet.
Legene sa pappa hadde hatt blodtrykkskrise på grunn av langvarig overbelastning.
Han fikk ikke engang gå ut av sengen.
Ingrid, hvordan går det hjemme? spurte han med en gang jeg kom inn på rommet.
Det går greit, pappa. Nabodama hjelper til. Du må tenke på deg selv nå. To uker minimum på sykehus, sier legen!
To uker… jeg mister jobben… hvordan skal vi klare oss…
Sov nå, jeg ordner det. Jeg lover.
På fjerde dagen, da jeg kom hjem, møtte mormor meg med klager og kjeft.
Hvor går du hele dagen? Jeg ligger her i min egen skitt, Per koser seg nok, men jeg råtner!
Jeg knyttet hendene, men prøvde å svare rolig:
Nå må du høre, mormor. Nå er det alvor. Pappa er alvorlig syk. Hvis han stresser mer nå, kan han få slag.
Sludder! fnyste Klara. Han er sterk nok. Sitt nå ikke der og babl. Snart stivner hele kroppen min, snu meg.
Nei, svarte jeg stille. Jeg gjør det ikke mer. Jeg lager ikke mat til deg lenger heller.
Hun stirret vantro på meg.
Hva? Har du blitt gal, jente?
Nei. Vi har ikke penger igjen. Pappa tjener ingenting nå, han får ikke bonus. Pensjonen din dekker ikke bleier og medisiner engang.
Tull! Per har alltid noe sparing!
Ikke nå lenger. Alt ble brukt opp på sykehuskostnader sist måned. Så valget er: du skriver under på å selge leiligheten din eller så ringer jeg sosialen i morgen, og de henter deg til kommunalt sykehjem. Gratis.
Du våger ikke! skrek hun. Jeg er moren hans! Det er mitt hus!
Hus? Du holder på å ødelegge sønnen din. Du bryr deg ikke om han lever eller dør, bare du får det som du vil.
Jeg har snakket med sykehjemmet. Det er ledig plass nå. Pengene fra leiligheten går til opphold og pleie. De tar godt vare på deg.
Jeg drar ingen steder! Hikstet hun.
Da får du heller sulte. Jeg har ikke råd til mat til deg. Jeg må på jobb i morgen, kommer sent hjem. Vannflasken står på nattbordet. Tenk på saken.
Jeg gikk ut og lukket døra. Jeg skalv. Jeg hadde aldri vært hard, men skjønte jeg måtte. Hvis jeg ikke tok grep nå, ville jeg miste pappa.
Og mormor hun ville overleve oss alle hvis ingen stoppet henne fra å tappe oss for krefter.
Natta forløp stille. Jeg gikk ikke inn, selv da jeg hørte henne rope, gråte og bannes. Gikk først inn om morgenen.
Gi meg vann hvisket hun.
Jeg holdt koppen mot leppene hennes.
Har du bestemt deg? Vi skriver under klokka tolv. Notaren kommer.
Nådeløse barnebarn… hvisket hun, men det var ikke den gamle sinna stemmen lenger. Så skal dere ha alt da. Jaja. Fiks papirene dine.
Men si til Per si at han må besøke meg.
Han skal besøke deg. Når han kan gå igjen. Og jeg kommer også. Jeg lover.
***
Per satt på benken utenfor sykehjemmet. Han så bedre ut enn på lenge fått litt farge i kinnene, lagt på seg litt.
Ved siden av ham satt moren i rullestol ren, med nytt ullskjerf, tygget alvorlig på et eple.
Per? Hører du, Per, ropte hun.
Ja, mamma?
Du, Lene har du snakket med henne? Har dere blitt venner igjen?
Han så overrasket på henne.
Jeg har snakket med henne. Hun kommer visst innom på lørdag.
Det er bra det, mumlet den gamle. Ta godt vare på henne. Vi har forresten en sykepleier her, Line, hun maser fælt. Lene kan se hvordan vi blir behandlet.
Og du, Per, ikke såre henne så hun gråter. Det gjorde aldri din far
Per smilte og tok moren i hånda. Og der på stien kom jeg joggende, viftet med armene, smilte fra øre til øre.
Pappa! Mormor! ropte jeg allerede på avstand. Jeg fikk stipend! Og sjefen vil gi meg høyere stilling på jobben!
Per reiste seg, strakk armene ut. Mormor så etter oss med smale øyne.
Hun syntes fortsatt hun var forvist fra sitt kjære hjem, men sa ikke et ord.
Da pleieren kom og vennlig foreslo en massasjetime, nikket hun bare stolt.
La oss gå da, jenta mi. Men si til ham at han må være forsiktig, jeg er tross alt skjør. Sist gang klemte han foten min nesten i stykker.
Du kan si han får være varsom. Ellers er han som en bjørn
Pleieren kjørte henne inn, jeg klemte pappa, og vi sto lenge sammen og så utover furutrærne.
For første gang på mange, mange år følte vi oss virkelig lykkelige, alle tre.
***
Klara Olsdatter rakk å treffe sitt oldebarn jeg ble ferdig med studiene, giftet meg med en god mann, og fikk en sønn.
Pappa giftet seg med Lene, og mormor aksepterte henne, og forholdet mellom dem ble varmt og tillitsfullt Lene hadde til og med glemt alt det vonde mormor utsatte henne for i starten.
Klara sovnet stille inn, uten nag til sønnen sin eller barnebarnet.
