Barnevakt for broren min
Hva har skjedd, Ingrid? Svarer hun fortsatt ikke?
Ikke det spor! Ingrid kastet mobilen på kjøkkenbenken. Hun har ikke svart siden seks i ettermiddag! Jeg dro aldri til mamma på grunn av henne… Jeg må lage middag både her og der, og har ingen som kan passe på Jonatan… Barnepike skulle hun bli!
I samme øyeblikk hørtes et klikk i døra.
Oi, dere er ikke lagt ennå? ropte Karine over skulderen, uten å ta ut øreproppene, og forsvant rett forbi foreldrene og inn på rommet sitt.
Men mammaen hennes lot det ikke gli forbi så lett.
Karine! Stå der! mammas stemme fikk Karine til å stoppe opp, men hun snudde seg ikke mot dem, Hvor har du vært? Du er… hvor mange timer forsinket nå? Seks! Har du ikke noe forklaring å gi?
Karine tok ut øreproppene.
Hvorfor er alle så stressa?
Du lovte! Ingrids stemme var matt Lovte at du skulle passe Jonatan!
Karine, som bare drømte om å få slippe alt og legge seg, mumlet:
Det gikk ikke. Ingen døde. Du var jo hjemme.
Jeg sa ifra for en uke siden at du måtte passe broren din i dag! Fordi din far har kveldsvakt og rekker det ikke, og jeg måtte til mamma. Synes du ikke synd på verken broren din, bestemoren din, eller meg?
Men Karine klarte rett og slett ikke. Hun ble sittende for lenge med studievenner, og da foreslo Even at alle kunne bli med ham hjem og drikke litt… Plutselig hadde tiden bare løpt avgårde. Det gikk i glemmeboka.
Slik prøvde Karine å rettferdiggjøre seg selv.
For mobilen hadde hun ikke gått tom for strøm med hun slo den bare av selv.
Jeg lovte, mamma, men så fikk jeg andre planer.
Pust ut, sa mamma strengt.
Hva, er det fengsel her nå? spurte Karine.
Du har drukket, fastslo mamma. Fest og venner er visst viktigere enn familien.
Karine kokte over.
Ja, mye viktigere! Jeg har da aldri meldt meg til å være barnevakt for dere, og jeg har ikke tenkt å sitte med Jonatan mer. Sørg for det selv. Ville dere ha småbarn på gamle dager, får dere fikse det. Mitt liv handler om meg.
Faren, Torbjørn, som aldri hadde hevet stemmen til Karine eller skjelt henne ut, hørte på alt og grep inn.
Ingen tvinger deg til å være barnevakt på heltid. Vi ber nesten aldri om noe! Men i dag trengte vi deg, og du sa ja… Karine, du var seks timer forsinket. Du slo mobilen av. Og nå legger du skylda på oss?
Det gjør jeg ikke. Men Jonatan er deres ansvar. Jeg var på besøk. Alle andre gikk, hvorfor skulle ikke jeg?
For foreldrene var det viktig å ikke overbelaste Karine med husarbeid. Hun var tross alt nysgjerrig student ved Universitetet i Oslo, og hadde vært skoleelev til nylig. Det forsto de og syntes synd på henne.
Men Karine syntes ikke synd på noen.
Vet du hva som er verst? blandet mammaen seg inn, Det er at jeg ikke kom meg til bestemoren din på grunn av deg. Hun klarer ikke lage mat en gang! Og jeg kan ikke alltid splitte meg mellom en treåring og en syk mor!
Karine, som løsnet de intrikate flettene kompisen hennes hadde laget, svarte iskaldt:
Det er da ditt problem, mamma. Det var ditt valg å få barn sent. Da får du ta deg av ham. Jeg skylder dere ingenting.
Det stakk i både mor og far.
Karine, nå er du virkelig urimelig! sa faren.
Hvorfor det? Jeg studerer. Jeg må treffe folk på min egen alder. Skaffe meg venner. Kanskje til og med en mann en dag! Jeg kan ikke sitte hjemme med dere og broren min!
Faren satte henne bestemt ned.
Karine, hør på meg. Ingen har bedt deg være barnevakt på fulltid. Vi spurte om en tjeneste, ikke en jobb. Du sa ja.
Karine, som ikke turte trekke seg nå, svarte brysk:
Jeg sa ja, men så ombestemte jeg meg. Livet skjer.
Livet skjer, men dette var ditt valg. Du endret planene uten å si fra svarte faren, Jeg skjønner at du studerer, jeg skjønner at du har venner. Men du er en del av denne familien. Vi låser deg ikke inne. Men du må skjønne at vi noen ganger trenger litt hjelp. Kan du ikke finne et par timer i uka til å passe Jonatan? Så vi kan gå til legen eller til bestemoren din?
Karine lot ham ikke engang gjøre seg ferdig. Hun fnyste, lente hodet bakover så hårnåler drysset ut.
Nei.
Hvorfor ikke?
Fordi det ikke er mitt ansvar, pappa. Jeg skal ikke gi opp livet mitt for deres valg.
Karine rustet seg innvendig til å krangle. Nå kom foreldrene til å ta fra henne mobilen og rope det ene og det andre…
Greit, sa faren rolig. Jeg har forstått.
Forstått? Hvor var ropingen? Ingen vurderte å ta fra henne mobilen? Ingen formaninger om at hun en dag skulle angre når foreldrene var borte?
Så… er det alt? spurte Karine.
Ja. Det får holde for i dag.
Litt forvirret over hvor fort hun slapp fra det hele, forsvant Karine på badet for å fjerne sminke og lengtet etter å sove. Dette hadde vært en slitsom kveld særlig med mas fra foreldrene!
Men foreldrene var ikke ferdige med å prate på sitt soverom.
Torbjørn, hvordan kan hun være så hjerteløs? Ingrid snakket nå med sorg, ikke sinne. Vi har da aldri vært strenge mot henne. Ikke nekta henne noe. Ikke tyrannisert… Men nå kjennes det som hun ikke elsker oss i det hele tatt. Skal vi tigge henne om å passe Jonatan når det trengs?
Nei, svarte Torbjørn og ristet på hodet, Ingen tigger henne. Hvis hun mener hun ikke skylder oss noe, så skylder ikke vi henne noe heller. I det minste til hun lærer hva det vil si å stå på egne bein.
***
Morgenen etter begynte ikke med kaffe, men med følelsen av at krangelen langt ifra var over.
Karine var først på kjøkkenet. Hun drakk vann, tygget på noen tørre brødskiver som hadde ligget i kjøleskapet fra kvelden før. Da mamma kom bærende på Jonatan, tok Karine straks opp mobilen for å unngå småprat. Mamma spiste bare i stillhet. Snart kom pappa inn og hilste:
God morgen, sa han til Karine.
Oj, snakker dere til meg nå, svarte Karine spisst.
Pappa satte seg og åpnet en mappe hvor familiens budsjett og regninger lå sirlig oppført.
Karine, jeg trenger å snakke med deg.
Hun rullet med øynene.
Det handler vel om ansvar, ikke sant? Jeg har sagt…
Nei, det gjelder egentlig ikke ansvar eller jo, på en måte… Men mest handler det om penger. Fra denne måneden må du betale din andel av mat og strøm. Forstår du? Du må betale for deg.
Karine smilte hånlig og tenkte at dette var pappas dårlige humor for å irritere henne tilbake etter gårsdagen. Hun hadde hisset dem opp i går, nå var det deres tur. Litt balanse.
Hehe, pappa. Du er ikke så morsom. Jeg går ikke på den.
Pappa hadde tenkt gjennom dette i løpet av natta.
Det er ikke spøk. Fra nå er du voksen og betaler din del av husholdningen selv. Alt sammen.
Selv Jonatan, med kinnene fulle av brødskorpe, stirret på pappa. Han forsto ikke tall, men stemmen var alvorlig.
Hva? hvisket Karine.
Du sa du ikke skylder oss noe. Flott. Da skal du heller ikke være avhengig av oss i det daglige. Fra i dag betaler du for mat, strøm og viktigst: studiene dine.
Karine skjønte at faren ikke bare erket henne; han mente alvor. De var tydeligvis mer såret enn hun trodde.
Pappa, hører du deg selv? Ok, la oss si dere ikke vil kjøpe mat til meg, men dere kan ikke nekte å betale studiene. Det klarer du ikke, det vet jeg.
Det kan jeg vel, svarte han, Du er nitten, myndig og voksen. Voksne folk betaler for seg selv. Vi har alltid sagt at vi støtter deg så lenge du bor her og studerer, men den støtten bygger på at vi føler et visst fellesskap og får litt hjelp tilbake. Du nektet å bidra. Da får du også klare deg selv.
Ingrid sendte et bekymret blikk til mannen hadde de gått for langt?
Karine, som fortsatt holdt en ostebit, kastet den i tallerkenen, reiste seg brått og sa surt:
Da lar jeg være å spise. Dere setter vel opp gjeld på meg!
Resten av frokosten spiste de tre sammen. Karine smalt med skapdørene og stormet ut til forelesninger som fortsatt var betalt.
Gikk vi for langt? spurte Ingrid.
Torbjørn tygget på ost han knapt greide å svelge, men sa:
Nei, akkurat passe, Ingrid. Ingen skylder noen noe da er hun voksen og får betale. Det er vondt, men nødvendig. Hun må lære at ingen kan leve på andres regning.
De så Karine sjeldnere i ukene som fulgte. Hun dro tidlig, kom sent, og spiste aldri hjemme. Ingrid, selv om Torbjørn sa nei, prøvde en gang å spørre forsiktig om Karine sultet, men fikk bare et såret blikk til svar.
Hun fikk seg jobb på en kafé. Først vikarierte hun for en venninne, men da venninna sluttet, overtok Karine skiftet og bar fat over hele lokalet i fire timer etter forelesningene. Men hun fikk egne penger.
Foreldrene var urolige, men sto på sitt.
Hun kom ikke hjem til middag i dag heller, Torbjørn. Hun må være sulten. Oppdragelse, ja, men hvor langt skal vi dra det? sukket Ingrid.
Hun kommer til fornuft snart, Ingrid. Hun må lære at alle i familien hjelper til. Nå vil hun bare vise trass.
På tredje måneden av denne stillingskrigen sa Karine:
Ok, kall det deres seier. Jeg klarer ikke jobbe etter forelesningene, jeg tjener nesten ingenting… Jeg kan passe Jonatan. Noen ganger i uka, tre timer om gangen. Anse det som jobben min her. Dere vant. Og her er penger til leie, jeg har spart så mye jeg kunne.
Hun la ti tusen kroner i kontanter på bordet. Mer hadde hun ikke klart å spare. Men foreldrene tok dem ikke imot.
Karine… vi ville aldri såre deg. Vi er ikke ute etter å presse deg, sa mamma, Vi har hjulpet deg ikke fordi vi må, men fordi vi elsker deg. Vær så snill, gi oss i det minste litt av deg tilbake. Litt fellesskap.
Jeg skjønner… unnskyld… og det var hun selv som klemte dem begge.
