Er du seriøs nå? stemmen i røret dirret av rettferdig sinne, nesten på ultralyd. Synnøve, hører du meg i det hele tatt? Jeg har ingen steder å sette dem, og du har fri!
Elin la fra seg telefonen, rynket pannen og tok den opp igjen, tungt pustende. Fredagskvelden hun hadde drømt om gjennom den lange, slitsomme arbeidsuka, begynte å sprekke i sprekker. Utenfor trommet oktoberregnet mot vinduet, mens gryten med lapskaus stille boblet på komfyren, mer av vane enn lyst.
Synnøve, jeg hører deg godt, svarte Elin rolig, men fast, mens hun rørte i suppen med en tresleiv. Jeg har allerede sagt nei. Jeg har en avtale i morgen, jeg har en legetime, og jeg vil bare sove litt. Dette er den eneste fridagen jeg har på to uker, jeg har rett til ro.
En legetime, sier du! fnyste svigerinnen. Jeg kjenner dine leger. Igjen en massasje eller neglfarging. Og jeg har ikke tenkt å gå på fest. Jeg må på NAV for å ordne papirene, køene er kilometerlange. Hvor skal jeg ta med tvillingene? De kommer til å lage kaos i lokalet!
Nettopp, Synnøve. De sprer kaos. Tenk om de gjør det på et offentlig kontor, så kan du forestille deg hva som skjer med leiligheten min, som vi akkurat har pussa opp for en måned siden. Elin slo av komfyren og sank på en krakk. Peder tegnet med tusj på de nye veggene i gangen forrige gang. Du sa: «Det er bare barn, det vaskes av.» Det ble ikke vasket. Vi måtte legge nye tapeter på en hel vegg.
Å, kom igjen med dette! hylte Synnøve. Jeg har allerede unnskyldt meg! Dessuten lovet Lars at dere skulle hjelpe. Han er tross alt min bror!
Elin lukket øynene. Selvfølgelig. Lars. Den flinke, ubesluttsomme Lars som aldri klarte å si nei til sin lille søster. Synnøve utnyttet ham perfekt, spilte på skyld og slektsbånd som på et ustemt piano.
Lars lovte så ta det med ham, avbrøt Elin. Men husk at han også er borte til kvelden i morgen, han drar til bilverkstedet for en tur på girkassen. Så hvis du tar med barna, sitter de ved døren.
Du er bare egoistisk! spyttet Synnøve og kastet telefonen.
Elin la telefonen på bordet og gned tinningene. Stillheten på kjøkkenet føltes skjør, usikker. Hun visste at denne samtalen bare var starten på stormen.
En halvtime senere knirket låsen i døren. Lars kom inn, rynket av regnet, med et rødt kinn fra kulden.
Mmm, det lukter lapskaus! han kjærtegnet henne på kinnet. Len, hvorfor så sur? Skjedde det noe på jobb?
Elin fylte tållet hans med suppe, la på rømme og skjærte brød. Først da han satte seg og begynte å spise, snakket hun.
Søsteren din ringte.
Løken stoppet på vei til munnen hans. Lars smilte skyldbetynget, forsto med en gang hva som stod på spill.
Å ja, Synnøve Ja, hun sa hun måtte løpe et sted i morgen. Len, kan du passe dem? Det er bare et par timer. Guttene er blitt store, de er ikke lenger så rampete. Gi dem en tegnefilm, la dem bruke nettbrettet så er det ro.
Lars, Elin satte seg overfor ham, armene i kors. «Et par timer» hos Synnøve blir alltid en hel dag. Sist gang forlot hun huset «på et minutt» til butikken, og kom tilbake seks timer senere med cocktailduft og ny frisyre. Jeg måtte da fjerne plast fra katten og redde vinylsamlingen din fra å bli brukt som frisbee av tvillingene.
Hun gikk litt for langt den gangen, er du enig, mumlet Lars. Men dette er virkelig nødvendig. Hun er alene med dem, det er tungt. Moren ringte, hun trenger hjelp. Hun har høyt blodtrykk, kan ikke ta dem.
Har du høyt blodtrykk? ropte Elin. Jeg har en nervøs tik som vil slå ut snart. Jeg er hovedregnskapsfører, regnskapsåret er slutt. Jeg kommer hjem og faller i søvn. I morgen er min dag. Jeg vil ligge i badet, lese en bok og ikke snakke med noen. Jeg er ikke en gratis barnevakt. Synnøve har en eksmann, hun får barnebidrag, hun kan leie barnepike for en time. Hvorfor skal vi fungere som en redningsline døgnet rundt?
Lars la ned skjeen. Appetitten forsvant.
Len, dette er familie. Forstår du ikke? I dag hjelper vi, i morgen hjelper de oss.
De? Elin smilte bittert. Når hjalp de oss sist? Da vi flyttet og spurte Synnøve om hun kunne passe katten en dag, sa hun at hun var allergisk. Hun hadde ingen allergi, hun ville bare ha en ren sofa. Da jeg fikk influensa og ba din mor kjøpe medisin, sa hun hun var redd for å bli smittet. Det er enveis spill, Lars.
Lars var stille, men visste at Elin hadde rett. Å være «den gode sønnen og broren» var inngrodd i ham.
Greit, mumlet han. Jeg snakker med henne. Jeg sier at vi ikke kan.
Elin nikket, men trodde ikke på ham. Resten av kvelden gikk i spent stillhet. Lars skrev meldinger, sukket tungt, men tok ikke opp temaet igjen.
Lørdag morgen startet ikke med fuglesang eller sol, men med en påtrengende dørklokke. Elin, som akkurat hadde våknet og gjespet i sengen, kikket på klokken. Ni om morgenen.
Hvem kan det være? hvisket hun, selv om hun allerede visste svaret.
Lars, som hadde hoppet opp fra sengen, kastet på seg joggebukser i hast.
Jeg tror de har ringt feil, mumlet han nervøst, unngikk øyekontakt.
Dørklokken ringte igjen, høy og irriterende. Så ringte mobilen til Lars.
Ja, Synnøve? han tok telefonen, unnskyldende. Vi avtalte jo Jeg skrev til deg Synnøve, sånn er det ikke!
Fra høyttaleren kom et rasende rop som Elin kunne høre selv om hun lå i sovelokalet.
Jeg vet ikke hva som skjer! Jeg er ved inngangen! Jeg har bestilt, kan ikke avbryte! Hent nevøene dine, ikke vær en drittsekk! Jeg ringer mamma straks hvis du ikke åpner!
Lars så hjelpeløst på Elin.
Len de er allerede her. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke la dem stå ute.
Noe i Elin brøt. Den tynne tålen som holdt familien sammen i årevis, revnet. Hun reiste seg, gikk inn på badet, låste døren og skrudde på vannet så høyt at hun ikke kunne høre Lars tråke i sokkene til dørklokken.
Fem minutter senere brøt kaoset i leiligheten. Trinn av fire små føtter, barnestemmer, noe som falt i gangen, et rop.
Onkel Lars, har du godteri?
Hvor er katten? Vi vil ha en katt!
Å, hva lukter her? Jeg vil ikke ha grøt!
Elin stod foran speilet, påførte ansiktskrem. Hendene skalv. Hun hørte Synnøve i gangen gi raske instrukser:
Så, hent dem klokken fem. Jeg har lagt mat klar, men sjekk om Len lager pannekaker. Ikke gi dem for mye søtsaker, Mats har diett. Jeg løper, klem!
Døren smalt igjen. Synnøve forsvant, etterlot problemene ved terskelen.
Elin kom ut fra badet, kledd i jeans, genser, lett sminke, ryggsekk over skulderen. Døren var fylt av kaos. De fem år gamle tvillingene, Mats og Sondre, hadde tømt skohylla og prøvde nå å få Elins støvler på føttene sine. Lars løp rundt dem, fortapt.
Len, hvor skal du? spurte han, da han så henne.
Jeg har sagt det, svarte hun rolig, tråkket over de spredte skoene. Jeg har planer. Lege, så gåtur, så kanskje kino.
Hva mener du? Lars øynene hans flødde. Hva med meg? Med dem? Jeg har en avtale på verkstedet, klokken elleve! Jeg kan ikke flytte, køen er to uker frem!
Det er dine problemer, kjære, sa Elin og tok en frakk fra garderoben. Og din søsters. Dere har avtalt, dere må ordne det. Jeg har sagt nei i går: «Nei».
Len, du kan ikke gjøre sånn! ropte Lars, panikken steg. Jeg klarer dem ikke alene, og bilen må repareres! Sitt til lunsj!
Onkel Lars, jeg er tørst! ropte en av tvillingene, og trakk i buksen hans.
Sondre klemte meg! skrek den andre.
Elin så på rotet, på mannen som så ut som han skulle knekke, og følte en merkverdig lettelse. Medfølelsen som alltid holdt henne fast, forsvant.
Nøklene til garasjen er på kommoden, hvis du vil kjøre med dem, la hun til. Ingen mat i kjøleskapet, jeg har ikke laget noe. Bestill pizza. Jeg er sen.
Hun gikk ut av leiligheten og smalt døren bak seg, skar av ropene og skrikene.
Ute hadde regnet stoppet, et blekt høstsolskin trengte gjennom skyene. Elin trakk et dypt puster av den fuktige luften. Hun følte seg som en forbryter på flukt fra en straffekoloni. Telefonen i vesken vibrerte. Det var svigermoren, Karin.
Elin nølte ett sekund, men slo av lyden. I dag ingen samtaler.
Dagen gikk som en drøm. Hun besøkte en kiropraktor som justerte den verkende ryggen. Deretter satt hun lenge på en koselig kafé, drakk cappuccino med tykk skum og leste en bok uten å bli avbrutt av rop om «hvor er sokkene mine» eller «hva skal vi ha til middag». Hun så en lett komedie på kino, lo så tårene trillet.
Kvelden kom, mørk, rundt ni. Hun følte en svak uro hvordan var det med tvillingene? Hadde de knust leiligheten helt?
Leiligheten var uhyggelig stille. Sko lå fortsatt i gangen, på kjøkkenbordet sto en åpen pizzaboks og tomme brusflasker. I stuen, på sofaen, blant spredte puter og leker, sov Lars med TV-en på mute.
Elin gikk inn på soverommet. Tvillingene var borte. Synnøve hadde tydeligvis tatt dem med seg.
Hun skiftet til hjemmeklær, lagde seg te og satte seg på kjøkkenet. Telefonen ringte. Tjue ubesvarte fra svigermoren, fem fra Synnøve, ti fra Lars, og en haug med rasende meldinger.
«Du er en utenbarmhjertig!», skrev Karin. «Du har forlatt mannen i en sånn situasjon! Lars får høyt blodtrykk! Hvordan kunne du gjøre sånn mot familien?»
«Takk for hjelpen, søster», siplet Synnøve. «Jeg kom en time tidligere på grunn av deg, planen min ble ødelagt. Jeg trodde du var en medløper.»
Elin slettet meldingene uten å svare.
Lars kom inn på kjøkkenet, så sliten ut som om han hadde tippet kull på en togvogn. Krøllede hår, mørke ringer under øynene.
Jeg er tilbake, mumlet han uten sinne, men med en sår. Vet du hva som skjedde?
Jeg vet, nikket Elin, tok en slurk av teen. Derfor dro jeg. Har du vært på verkstedet?
Hvilket verksted! hevet han armen, fylte seg med vann. Jeg måtte avlyse. De revet meg i hjel. De kranglet, ropte, sølte cola på sofaen Jeg prøver å fjerne flekken, men den bare sprer seg.
Elin så ham over koppen.
Ser du? Nå forestill deg om det hadde skjedd med meg. Jeg hadde følt meg utnyttet.
Mamma ringte, Lars satte seg mot bordet. Hun ropte hardt. Hun sier at du ikke respekterer oss. Synnøve sa at hun ikke vil bo i dette huset før du ber om unnskyldning.
Jeg? Be om unnskyldning? Elins øyne hevet seg. For hva? For at jeg ikke lot dem sitte på min nakke? Lars, la oss være ærlige. Synnøve har aldri vært på NAV. NAV er stengt lørdag etter lunsj, og hun kom klokken ni og skulle hente dem klokken fem.
Hvor vet du det? spurte han.
Fordi jeg ikke var lat, jeg sjekket sosiale medier. Synnøve la ut en story klokken ett fra kjøpesenteret. Hun var på en kafé med venninner. «Jentene nyter», stod det. Jeg kan vise deg.
Lars sto stille. Ansiktet hans ble rødt.
Sånn på shopping? Hun sa jo at hun skulle på papirarbeid hast.
Elin tok frem telefonen, åpnet skjermbildet og rakte det til ham. Bildet viste Synnøve med et glass fargerik drikk, smilende med to venner. Tidspunkt: tre timer siden.
Lars så lenge på skjermen. Han så forvirringen gli inn i blikket.
Så er det sukket han. Jeg hørte om den harde moren og de grusomme byråkratene.
Akkurat, sa Elin og tok telefonen. Så jeg vil ikke be om unnskyldning. Neste gang mamma eller søsteren din roper, forklar selv. Eller skal jeg vise bildet til Karin?
Ikke til mamma, sa Lars raskt. Hun blir bare mer opphisset. Jeg snakker med Synnøve. Jeg tar det på alvor.
Han reiste seg, gikk mot henne og ga et klønete klem over skuldrene.
Beklager, Len. Jeg er en idiot. Jeg trodde jeg måtte hjelpe, men det endte som dette. Sofaen er en tragedie.
Vi bestDa hun så ham stå der, med tårer i øynene og en tåkelur av skyld, visste hun endelig at friheten hun hadde kjempet for, endelig var hennes egen.
