Dette skjedde helt i starten av mitt ekteskap, da jeg og mannen min akkurat hadde giftet oss.
Jeg merket noe rart, men tenkte ikke så mye over det i begynnelsen. Det handlet ikke om mannen min han er fremdeles et forbilde for meg men det var noe merkelig med oppførselen til hans mor, altså min svigermor.
Alt startet allerede på bryllupsdagen: hun så sure og misfornøyd ut, og kunne like gjerne vært i en begravelse. Etter bryllupet oppførte hun seg merkelig, og siden vi var unge og ikke hadde egen leilighet måtte vi bo hos henne.
Med en gang vi krysset dørstokken møtte hun oss med en slags medlidende oppriktighet, så jeg trodde hun virkelig unnet oss lykke og at det mangel på humor på bryllupet skyldtes dårlig helse. Men bak hennes halvtriste smil lurte det sårende kommentarer og passiv aggresjon, gjerne tildekket som vennlige råd.
For eksempel hendte det at hun sto opp midt på natten for å vaske opp kopper jeg allerede hadde tatt kvelden før. En gang våknet jeg og spurte hvorfor hun holdt på. Da så hun uskyldig på meg og sa at hun måtte vaske “de skitne koppene”. Med det forsto jeg at hun syntes mine var skitne, og jeg begynte for alvor å tvile på hennes godhet.
Lenge tolket jeg hennes små stikk som morsråd og delte tidvis private saker med henne, også hvis jeg og mannen min hadde misforståelser.
Så skjedde det at en god venninne av meg, som var sjåfør på hennes jobb, overhørte sladder fra svigermorens kollegaer. Der fikk hun høre at min mann var den fattige og klistrende, og jeg ble utpekt som den slemme som prøvde å lure til meg leiligheten til svigermor. Familiedrama, altså!
På det punktet innså jeg at svigermor ikke akkurat var min venn.
Hun var kjent for å ha et ekstremt behov for renslighet. Hjemmet hennes var så rent at det minnet om en operasjonssal, og hun forventet at både jeg og mannen min levde opp til samme standard. Vi gjorde så godt vi kunne, men det var umulig å tilfredsstille henne helt.
Da hun skulle reise bort på jobbreise i to uker, insisterte hun på at leiligheten kom til å være like ryddig når hun kom hjem. Selv det minste støvkorn på teppet eller hårstrå på badet kunne få henne til å reagere kraftig. Derfor holdt vi alltid ekstra orden når hun var hjemme.
Disse to ukene så vi litt frem til; vi kunne ta det litt roligere og bare rydde ordentlig før hun kom hjem. Men hun gjennomskuet oss, ga oss feil dato for hjemkomsten og planla å dukke opp akkurat når ingen forventet det. Dessuten tok hun med seg venninnene sine for å kunne vise dem “hvor rotete det var hos oss”.
Heldigvis fikk jeg høre om planene hennes gjennom min venninne, og ble både sint og besluttsom: Nå skulle svigermor få seg en overraskelse! Jeg vasket og skrubbet alt til det skinte, og ventet spent.
Svigermor kom med et helt entourage av venninner og en smilende sjåfør. Med et lurt blikk låste hun seg inn og slapp dem inn som en karavane.
Overraskelsen var stor. De kom inn i en leilighet renere enn svigermor noen gang hadde sett. Venninnene så overrasket på henne og hvisket til hverandre, mens jeg kom ut i stua og tørket svetten i panna, og la rolig fra meg støvsugeren med et smil:
Hvor har du funnet et så rent teppe?
Ansiktet til svigermor var full av fortvilelse. Hun saumfarte alle hjørner, men jeg visste hun ikke kom til å finne noe. “Du finner ingenting, du finner ingenting,” tenkte jeg triumferende.
Svigermor ble gjort til skamme, og snakket om på arbeidsplassen. Folk sluttet å tro på ryktene hennes, og flere tok min side om det en gang ble snakk om konflikt. Det var et hardt slag for hennes stolthet, og selv om det har gått sytten år, tror jeg hun fortsatt husker det.
Av denne opplevelsen lærte jeg at selv om noen prøver å sette deg i et dårlig lys, er det beste svaret å være ærlig, stå opp for seg selv og la handlingene tale. Da vil sannheten alltid komme fram, og folk vil se deg for den du er.
