Du knuser nervene mine! ropte Solveig irritert. Skal du nå signere papirer?
Akkurat derfor skilte jeg meg fra deg! erklærte Sindre. Du forsto meg aldri! Jeg er lei av dine nervøse anklager. Jeg bekymrer meg for barnas fremtid!
Det blir jo helt fint med dem! svarte Solveig. Dessuten blir min mor med meg!
Dekk, mumlet Sindre.
Ikke igjen! utbrøt Solveig. Jeg drar på jobb! Jeg skal jobbe! Skjønner du det?
Jeg forstår! nikket Sindre. Og jeg skjønner også at du kanskje vil finne en utlending, gifte deg med ham og bli der for resten av livet!
Jeg tjener ikke millioner for å kjøre rundt i utlandet og bare se barna!
Jeg har ingen planer om å bli stående et sted! sa Solveig nervøst.
Jeg tviler på alt du sier! hevet han stemmen. Du tar med moren, og ingen andre. Så du vil ta hele familien med deg!
Ikke kom med unnskyldninger om at du skulle bli igjen, for jeg vil ikke miste barna på grunn av ditt private liv!
Sindre, i motsetning til deg har jeg barna etter skilsmissen! Vi har jo tre, om du ikke glemte det!
Ikke mange vil slå seg ned med en kvinne som har tre barn! sa Solveig. Jeg drar kun på jobb!
Men jeg må likevel ta vare på barna. Så lenge jeg arbeider, vil min mor med barna gå i fornøyelsesparker, på strendene og andre underholdningssteder.
Det samme gjelder for moren din her hjemme. Du kan dra hvor du vil! smilte Sindre anstrengt.
Sindre, ikke vær verre enn du er! sa Solveig. Barna har sommerferie, jeg har jobb i utlandet, og akkurat nå er høysesongen! La dem få hvile og ha det gøy!
De har ennå ikke noe å hvile fra, men de kan tilbringe tid hjemme! protesterte Sindre. Jeg gir ikke fra meg min rett til å være med i oppdragelsen på grunn av dine utenlandske affærer!
For øvrig bruker jeg halvparten av lønnen min på deres opphold! Jeg har full rett til det!
Sindre, dersom det handler om penger begynte Solveig.
Nei! ropte Sindre. Det er ikke penger! Jeg vil ikke miste barna mine!
Så du stiller spørsmålet slik? spurte Solveig spent.
Akkurat! Ikke på noen annen måte! bekreftet Sindre. Jeg vil ikke gi tillatelse til at barna blir tatt med ut av landet!
Bra at jeg tok opp dette på forhånd, sukket Solveig. Jeg visste at det ikke skulle gå så glatt. Og jeg antar at jeg ikke kan overtale deg?
Absolutt! nikket Sindre selvtilfreds.
Ett spørsmål til, har du et forhold nå? spurte Solveig.
Hvorfor skulle det være relevant? undret Sindre.
Jeg ber deg, som tidligere kone, svare!
Jeg har ingen forhold, svarte Sindre. Når halve lønnen er bundet til barna, blir det vanskelig å starte et nytt forhold
Lønnsspørsmålet løser vi, kastet Solveig. Og vi kan også forbedre din økonomi!
Hva mener du? spurte Sindre mistenksomt.
Ingenting! Vi har en rettssak foran oss. Du vil bli saksøkt om bosted for barna mens jeg er på jobb i utlandet.
Dermed vil du ikke måtte betale barnebidrag, og du vil få halvparten av min lønn!
Da vil barna, som du så gjerne vil ha, bli i Norge med deg!
Er du i ditt rette sinn? stammer Sindre.
Hvis du ikke gjør som jeg sier, vil jeg gå til retten for å frata deg foreldreansvaret! At du betaler barnebidrag er ikke nok; at du ikke deltar i oppdragelsen er grunn nok! Du har ikke vært en dag hos dem siden vi skilte oss for tre år siden!
Sindre stod som tatt av vann.
Men du kan bare signere papirene som tillater barna å dra ut av landet, smilte Solveig så søtt at Sindre ble rød i ansiktet.
Barna blir hos meg, sa Sindre som en mekanisk dukke.
Perfekt! Jeg har tre måneder før avreise, så vi får ordnet alt. Jeg kan også sende moren min for å hjelpe deg!
***
Det var tydelig for alle at Sindre og Solveig aldri kom til å fungere som familie. De var for ulike, og forholdet deres var en konstant kamp av høye ord og tomme løfter. Ungdommens egenrådighet hadde nok et lite sting igjen i seg.
Da de giftet seg, begynte venner å spekulere i når de ville skille seg, og de kommenterte åpent:
Hvordan klarer dere å bo sammen?
For ekteparene var det en jevnlig balanse mellom krangel og forsoning. Noen ganger ga Solveig etter, andre ganger bøyd Sindre seg. Foreldrene håpet på at de skulle finne en vei sammen, mens hver ny krangel fikk dem til å bite neglebåndene.
Solveigs foreldre ga henne en leilighet i Oslo. Den måtte renoveres, møblert og innredes, men på grunn av hyppige forsoninger gikk arbeidet sakte. Å bo i en halvferdig bolig var både komisk og slitsomt. Til slutt, da Solveig ble gravid, måtte renoveringen fullføres i voldsomt tempo.
Sindre, som var en praktisk fyr, fikk ferdig jobben to uker før datterens fødsel. Solveig, som er en designer i hjertet, ville ha mer stil, men den lille kreverde at alt ble gjort som det var.
Sindre kunne støve av sement, sand, spiker og maling med letthet. Å feie gulvet var derimot en oppgave han foretrakk å la Solveig ta. Å vaske klær med byggestøv var også noe hun måtte gjøre. Han kunne lage mat, men han likte ikke å stå på kjøkkenet.
Dette presset dem til randen av skilsmisse, men de klarte likevel å holde sammen i elleve år. Til slutt fikk de to ekstra barn en gutt og en jente noe som bare gjorde situasjonen mer komplisert. Da skilsmissen endelig kom, pakket Sindre sine eiendeler, ønsket dem alt godt og forsvant i tre år uten et eneste ord.
Den eldste datteren var elleve, sønnen syv og den yngste tre år gammel, men barnebidraget minnet dem om at Sindre fortsatt eksisterte. Da Solveig fikk et utenlandsoppdrag på to måneder med alle kostnader dekket, samt mulighet til å ta med alle tre barna og en ekstra voksen, var hun raskt i gang med papirarbeidet. Hun trengte kun Sindres samtykke, men han nektet.
I den tiden var Sindre i en skremmende form: han hadde gått ned 20 kilo, hadde mørke ringer under øynene som en panda, og skyldte 30000 kroner til sin eks-svigermor, Ingrid. Når Solveig spurte om barna, fikk hun svar:
De har det bra! roste Ingrid. De har bygget en lekeplass på tre dager! Da faren prøvde å protestere, greide jeg å vise ham lovverket.
Solveig var bekymret for at hun skulle bli jaktet på av myndighetene, men en uke før hun skulle reise, spredte Sindre et belønningsbud på 10000 kroner til naboer og butikker for å få beskjed hvis hun dukket opp. Han fanget henne like etter at hun kom hjem fra oppdraget og ropte:
Gi dem tilbake!
Jeg er fortsatt på oppdraget! Kontrakten er på ett år! protesterte Solveig.
Du er farens år! Du vant i retten, men du har fortsatt ansvar for barna! brølte Sindre, mens lynet flommet i øynene hans.
Vær så snill, ta dem med deg! Jeg har ikke krefter! Jeg kommer til å komme hver helg! ba han.
Jeg har levd så lenge, og av en eksmann får du ingen hjelp! svarte Solveig.
Jeg lover å hjelpe, men la meg bli kvitt dem! ropte Sindre mens han falt på knærne og krøp mot Solveig.
Retten ble et larmende kaos, og barnevernet ble involvert. Til slutt oppdaget de at barna så på det hele som et eventyr. De fikk tilbake en far kanskje ikke den beste, men en far likevel. Årene gikk, og minnene om Sindre ble mykere; han var aldri farenes år, men han gjorde sitt beste.
Historien viser at når man setter barnens behov foran eget ego, og tar ansvar med ærlighet, så vokser både foreldre og barn i respekt og medfølelse. Dette er den viktigste lærdommen: ekte omsorg betyr å sette felles vel foran personlig vinning.
