Bod og skalaer Hun rotet rundt i boden, ikke etter minner, men for å finne et glass med sylteagurker til salaten. På den øverste hylla, bak esken med julelys, stakk det frem et hjørne av et futteral som egentlig ikke skulle vært i leiligheten hennes lenger. Stoffet var mørkt, glidelåsen hang og slang. Hun dro i det, og opp fra dypet kom det lange, smale futteralet ut – som en dratt skygge. Hun satte agurkglasset på krakken ved døren så hun ikke skulle glemme det, og ble sittende på huk, som om det var enklere å ikke ta stilling når man satt slik. Glidelåsen åpnet seg på tredje forsøk. Inni lå fiolinen. Lakken var matt i flekker, strengene hang slapt, buen så ut som en gammel sopelime. Men formen var gjenkjennelig, og akkurat da klikket noe inni brystet hennes, som en bryter. Hun husket hvordan hun i niende klasse dro dette futteralet gjennom hele nabolaget, og var flau fordi hun syntes det så teit ut. Etterpå kom fagskole, jobb, bryllup – og en dag bare sluttet hun å gå til musikkundervisning, fordi hun måtte rekke et annet liv. Fiolinen ble lagret hos foreldrene, så flyttet den videre med flyttelasset, og nå lå den i boden, blant poser og esker. Ikke fornærmet, bare glemt. Hun løftet instrumentet varsomt, som om det kunne smuldre opp. Treverket var lunt mot håndflaten, selv om boden var kjølig. Fingrene fant gripebrettet, og det begynte å føles fremmed – som om hun hadde tatt noe hun ikke hadde lov til. Vannet kokte på kjøkkenet. Hun reiste seg, lukket boden – men puttet ikke futteralet tilbake. Hun satte det i gangen, lent mot veggen, og gikk for å slå av plata. Salaten kunne lages uten agurker. Hun merket at hun alt begynte å finne unnskyldninger. Senere, da alt var vasket, med bare en tallerken med brødsmuler på bordet, hentet hun futteralet inn i stua. Mannen satt med fjernkontrollen, zappet, hørte ikke etter. Han så opp: – Hva fant du der, egentlig? – Fiolinen, sa hun, overrasket over hvor rolig stemmen var. – Å. Lever den ennå? Han gliste, men uten spydighet, mer sånn hverdagsironi. – Vet ikke. Skal finne ut nå. Hun åpnet futteralet på sofaen, hadde lagt et gammelt håndkle under så hun ikke skulle ripe opp stoffet. Tok ut fiolinen, buen, en liten boks med kolofonium. Kolofoniumet var som sprukket is. Hun strøk buen over, hårene såvidt rørte overflaten. Det å stemme instrumentet ble en ydmykelse. Stemmeskruene satt, strengene knirket, én spratt av og slo henne på fingeren. Hun bannet lavt, så ikke naboene hørte. Mannen fnøs. – Kanskje du skulle ta den til en proff, da? – Kanskje, sa hun, selv om skuffelsen allerede boblet opp – ikke over ham, men over seg selv, som ikke engang fikk stilt inn strengene. Hun fant en tuner-app på telefonen og la den på salongbordet. Skjermen viste bokstaver, pila spratt. Hun skrudde på stemmeskruene, hørte hvordan lyden falt ut eller steg for mye. Skulderen verket, fingrene ble fort slitne. Til slutt klinget strengene ikke lenger som løse ledninger i vind. Hun løftet fiolinen, klemte den mot haken. Hakebrettet var kaldt, og huden kjentes tynnere. Hun prøvde å stå rett, som hun lærte før, men ryggen nektet. Hun lo av seg selv. – Konsert nå? sa mannen, fortsatt med blikket mot TV-en. – For deg, sa hun. Hold deg fast. Den første lyden var så fæl at hun rykket til. Ikke en tone, mer en klage. Buen dirret, hånden klarte ikke føre linjen rett. Hun stoppet, trakk pusten, prøvde igjen. Litt bedre, men fremdeles pinlig. Skammen var voksen. Ikke den ungdomsskammen der hele verden følger med. Her fulgte bare veggene, mannen, og hennes egne hender, som plutselig var fremmede. Hun spilte åpne strenger, som i barndommen, langsomt, og talte inni seg. Prøvde d-dur-skalaen, og fingrene rotet seg. Hun husket ikke andre eller tredje finger. Fingrene var tykkere enn før, fingertuppene traff ikke. Det var ingen kjent, stikkende smerte, bare følelsen av for myk hud. – Det går seg til, kom det fra mannen. Ikke med én gang. Hun nikket, usikker på hvem «det» egentlig gjaldt – ham, henne, fiolinen? Neste dag gikk hun til instrumentverkstedet ved T-banen. Det var ikke romantisk: glassdør, disk, gitarer og fioliner på veggene, lukt av lakk og støv. Fikseren, en ung fyr med ring i øret, tok instrumentet som om det var en helt ordinær arbeidsredskap. – Strengene må byttes, sa han. Stemmeskruene smøres, stol forbedres. Buen bør helst trekkes på nytt, men det koster litt mer. Hun hørte «dyrere» og ble automatisk nervøs. Tanker om strømregning, medisiner, bursdagspresanger til barnebarnet. Hun var nær ved å si: «Det er greit, ikke gjør det». Men hun spurte heller: – Kan du bare fikse strengene og stolen, for nå? – Det går raskt. Da kan du spille. Hun lot fiolinen bli igjen, fikk en kvittering, la den i lommeboka. Da hun kom ut, føltes det som hun hadde satt inn en bit av seg selv til reparasjon. Hjemme åpnet hun PC-en og googlet «fiolinkurs voksen». Hun humret over ordvalget. Voksen. Som om det fantes egen rase folk som måtte få alt forklart roligere og snillere. Hun fant noen annonser. Noen lovet «resultat på én måned», andre «individuell tilnærming». Hun lukket fanene, ble urolig av formuleringene. Men åpnet igjen, og skrev til en kvinnelig lærer i nabolaget. Kort: «Hei. Jeg er 52. Vil prøve å spille igjen. Går det an?» Da den var sendt, angret hun fort. Ville slette, som om det var alt for sårbart. Men meldingen var sendt. Om kvelden kom sønnen. Han gikk rett på kjøkkenet, kysset henne på kinnet, spurte om jobben. Hun satte på te, fant fram kjeks. Han oppdaget futteralet i stua. – Er det virkelig fiolin? Han var oppriktig overrasket. – Ja. Fant den. Har lyst til å prøve. – Mamma, er du seriøs? Han smilte, men ikke på en spørrende måte – bare litt forvirret. – Det er jo… lenge siden. – Lenge, sa hun. Nettopp derfor vil jeg. Sønnen satt, snudde kjeksen i hånden. – Hvorfor det, egentlig? Du er jo alltid sliten. Hun kjente den vanlige trangen til å forsvare seg: forklare, bevise, få lov. Men forklaringer hørtes alltid pinglete ut. – Vet ikke, sa hun ærlig. Jeg bare vil. Han så på henne, virkelig så – som om han for første gang så en kvinne som ville noe, ikke bare en mamma som alltid holdt alt sammen. – Okei, sa han. Bare prøv da. Men ikke slite deg ut. Og tenk på naboene. Hun lo. – De tåler det. Jeg spiller på dagtid. Da han dro, følte hun seg lettere. Ikke fordi han gav «lov», men fordi hun ikke forklarte seg. To dager etter hentet hun fiolinen hos verkstedet. Strengene skinte, stolen sto støtt. Fyren viste tålmodig hvordan hun skulle håndtere den. – Ikke legg den på varmen, sa han. Og alltid i futteralet. Hun nikket, som en elev. Hjemme satte hun futteralet på stolen, åpnet og bare kikket. Redselen for å ødelegge var sterkere enn før. Første øvelse var det mest enkle: lange buestrøk på åpne strenger. Som barn virket det som den kjedeligste straffen. Nå føltes det som redningen. Ingen melodi, ingen kritikk. Bare lyden – og det å prøve å gjøre den jevn. Etter ti minutter verket skulderen. Etter femten minutter var nakken stiv. Hun pakket fiolinen ned, lukket glidelåsen. Sinne boblet opp – på kroppen, på alderen, på det at alt var blitt vanskeligere. På kjøkkenet drakk hun vann, stirret ut vinduet. På lekeplassen suste ungdommer forbi på sparkesykkel og lo høyt. Hun følte et stikk av misunnelse, ikke på ungdommen, men på hvor lite skam de hadde. De falt, reiste seg, kjørte videre, uten å tenke på om det var for sent å lære balanse. Hun gikk tilbake, åpnet futteralet. Ikke fordi hun måtte, men for ikke å gi seg på sinnet. Meldingen fra fiolinlæreren kom om kvelden: «Hei! Selvfølgelig går det. Kom, så ser vi på posisjon og enkle øvelser. Alder er ingen hindring, men du må være tålmodig». Hun leste det to ganger. Ordet «tålmodig» var ærlig, og det ga ro. På første time dro hun med futteralet i hendene – som om det var noe skjørt og viktig. Folk på T-banen kastet blikk, noen smilte. Hun merket det, og tenkte: la dem se. Læreren var en lav kvinne rundt førti, med kortklipt hår og oppmerksomme øyne. I rommet stod det et piano, på hylla noter, på en stol: en barnefiolin. – La oss se, sa hun og ba henne løfte instrumentet. Hun gjorde det, og straks så læreren at alt var stivt – skulder hevet, hake presset, venstre hånd ufleksibel. – Ingen fare, sa læreren. Du har ikke spilt, så vi starter med å bare holde fiolinen. Kjenn at den ikke er fienden. Hun ble litt flau, litt lattermild: å stå og lære å holde fiolin som 52-åring. Men det var også frigjørende. Ingen ventet at hun skulle være flink – bare at hun var til stede. Etter timen skalv hendene som etter gym. Læreren gav henne oppskrift: Ti minutter åpne strenger daglig, så en skala, ikke mer. «Bedre lite og ofte,» sa hun. Hjemme spurte mannen: – Hvordan gikk det? – Tungt, sa hun. Men greit. – Er du fornøyd? Hun tenkte. Fornøyd var ikke ordet. Hun var urolig, glad, flau – og paradoxalt nok, opprømt. – Ja, svarte hun. Jeg har liksom noe å gjøre med hendene igjen, noe annet enn bare arbeid og matlaging. Etter en uke våget hun å spille en liten melodi hun kunne fra hun var barn. Fant notene på nettet, skrev dem ut på jobb og gjemte dem i dokumentmappen. Hjemme satte hun papirene på et provisorisk notestativ av bok og eske. Lyden var ujavn, buen traff ofte nabostrengen, fingrene bommet. Hun måtte stoppe, begynne på nytt. Etter hvert tittet mannen inn i stua. – Du… det høres faktisk fint ut, sa han varsomt, som om det kunne skremme henne. – Ikke lyv, sa hun. – Jeg lyver ikke. Det er bare… det er gjenkjennelig. Hun smilte. Gjenkjennelig var nesten et kompliment. I helgen kom barnebarnet. Hun var seks, så futteralet med én gang. – Hva er det, bestemor? – Fiolin. – Kan du spille? Hun ville si: «En gang». Men barnebarnet skjønte ikke «en gang» – hennes verden var bare nå. – Jeg lærer, sa hun. Barnebarnet satte seg, hendene foldet i fanget, slik som på skoleavslutning. – Spill da! Hun kjente kroppen stramme seg. Å spille for barn var skumlere enn for voksne. Barn hører uten filter. – Okei, sa hun, og løftet fiolinen. Hun spilte melodien hun hadde slitt med hele uka. På tredje takt røk buen av, lyden ble skarp. Barnebarnet rynket ikke pannen. Hun la hodet på skakke. – Hvorfor piper det sånn? – Fordi bestemor fører buen skjevt, sa hun, og måtte le. Barnebarnet lo også. – Spill én gang til? Så hun spilte én gang til. Det ble ikke bedre, men hun stoppet ikke av flauhet. Hun spilte ferdig. På kvelden, da alle hadde gjort sitt, satt hun alene i stua. På bordet lå utskrevne noter, ved siden av – en blyant til å markere vanskelige steder. Fiolinen var i futteralet, futteralet lukket, men ikke gjemt bort i boden. Nå stod det ved veggen, som et daglig påminnelse. Hun satte ti minutters timer på mobilen. Ikke for å tvinge seg, men for ikke å slite seg ut. Åpnet futteralet, tok fiolinen, sjekket kolofoniumet, strammet buen. Løftet instrumentet mot haken, pustet ut. Lyden var mykere enn på morgenen. Så glapp det igjen. Hun bannet ikke, bare justerte hånden og fortsatte å dra lange buebevegelser, lyttet til tonen som bar og skalv. Da timeren ringte, slapp hun ikke med det samme. Hun spilte til buen var helt ute, la instrumentet varsomt i futteralet og lukket glidelåsen. Futteralet ble stående mot veggen, ikke tilbake i boden. Hun visste at morgendagen ville bli lik: litt flauhet, litt slitenhet, noen rene sekunder som gjorde det verdt å åpne futteralet. Og det var nok til å fortsette.

Bod og skalaer

Hun går inn i boden, men ikke for å mimre hun trenger bare et glass sylteagurk til salaten. På øverste hylle, bak esken med julelys, stikker hjørnet av et gammelt futteral fram, et som egentlig ikke skulle ha vært i leiligheten hennes på mange år. Stoffet er mørkt og glidelåsen lugger. Hun drar i det, og ut av mørket kommer det lange, smale futteralet, nesten som en skygge.

Glasset med agurk setter hun på krakken ved døren, så hun ikke glemmer det, og setter seg på huk rett på gulvet, som om hun på den måten lettere kan utsette å ta en avgjørelse. Glidelåsen gir etter på tredje forsøk. Inni ligger fiolinen. Lakken er mattere, strengene slappe, og buen ser ut som en utslitt sopelime. Men formen er den samme, og hun kjenner et lite klikk i brystet, som en bryter som slår seg på.

Hun husker hvordan hun i niende klasse bar dette futteralet gjennom hele nabolaget, flau fordi hun så annerledes ut. Så kom videregående, jobb, bryllup, og så sluttet hun bare å gå på musikkskolen det var jo ikke tid til å følge med i det andre livet. Fiolinen havnet hos foreldrene, og deretter flyttet den sammen med henne og resten av tingene. Nå ligger den her, i boden mellom poser og esker. Ikke sint, bare glemt.

Hun løfter instrumentet forsiktig, som om treet kan smuldre mellom hendene hennes. Treverket er varmt mot håndflaten, selv om det er kjølig i boden. Fingrene finner grepene av seg selv, og hun blir pinlig klar over hvor uvant det føles som om fiolinen tilhører noen andre.

På kjøkkenet koker vannet. Hun reiser seg, lukker boddøren, men setter ikke futteralet tilbake. I stedet stiller hun det i gangen mot veggen og går for å slå av plata. Salat kan lages uten agurker. Hun oppdager at hun har begynt å finne på unnskyldninger allerede.

Om kvelden, når alt er ryddet bort og det bare ligger noen brødsmuler på bordet, tar hun med futteralet inn i stua. Mannen sitter med fjernkontrollen, blar mellom kanalene uten å følge med. Han ser opp.

Hva fant du der inne?

Fiolinen, sier hun, overrasket over at stemmen høres så rolig ut.

Å. Lever den fortsatt? Han smiler skjevt, med den vante hverdagsironien.

Aner ikke. Det får jeg se nå.

Hun åpner futteralet på sofaen, legger et gammelt håndkle under, så ikke stoffet blir ripete. Hun tar ut fiolinen, buen, den lille boksen med kolofonium. Kolofoniet har sprukket som is på en liten pytt. Hun drar buen rundt kolofoniet, hårstråene så vidt berører overflaten.

Å stemme fiolinen føles som nok en ydmykelse. Stemmepinnene sitter fast, strengene knirker, og én ryker med et smell mot fingeren. Hun banner lavt, så ingen på andre siden av veggen hører. Mannen humrer.

Burde ikke du ta den til en instrumentmaker? spør han.

Kanskje det, svarer hun, men inni blir hun skuffet over seg selv, for at hun ikke engang klarer stemme.

Hun laster ned en stemme-app på mobilen, legger den på stuebordet. Små bokstaver og en pil hopper fram og tilbake. Hun vrir på stemmepinnene, hører lyden falle og stramme seg. Skulderen verker snart, og fingrene blir slitne.

Når strengene til slutt ikke lyder som strømledninger i vind, løfter hun fiolinen til haken. Hakebrettet er kaldt, og huden på halsen føles plutselig tynn. Hun forsøker å stå oppreist, slik læreren sa, men ryggen vil ikke. Hun ler for seg selv.

Skal det bli konsert? spør mannen fra sofaen uten å flytte blikket fra TV-en.

For deg, sier hun. Hold ut.

Første tonen hun frembringer er så skarp at hun rykker til. Ikke en tone, mer som en klage. Buen skjelver, hånden klarer ikke rette linjer. Hun stopper, trekker pusten, prøver igjen. Litt bedre, men flaut uansett.

Skammen er merkelig, voksen. Ikke som da hun var tenåring og trodde alle så på. Nå er det bare veggene, mannen og hennes egne hender som egentlig ikke føles som hennes lenger.

Hun spiller åpne strenger, langsomt, teller inni seg. Prøver en D-dur skala, fingrene på venstre hånd roter seg. Hun husker ikke hvor hun skal plassere den andre og tredje fingeren. Fingrene er tykkere nå, fingertuppene treffer ikke rett. Ingen kjent smerte på tuppene, bare følelsen av at huden er for myk.

Det går bra, sier mannen plutselig. Men det kommer jo ikke med en gang.

Hun nikker, men vet ikke hvem “det går bra” er til. Han? Hun? Fiolinen?

Neste dag drar hun til instrumentmakeren ved T-banestasjonen. Det er ikke spesielt romantisk: glassdør, disk, gitarer og fioliner henger på veggen, det lukter lakk og støv. Instrumentmakeren, en ung mann med øredobb, tar fiolinen som om det er et helt vanlig verktøy.

Strengene må definitivt byttes, sier han. Stemmepinnene bør smøres, og stolen justeres. Buen kan trekkes om, men det er dyrere.

Hun hører “dyrere” og strammer seg umiddelbart. Hun tenker på strømregninger, medisin, gave til barnebarnet til bursdagen. Hun er nær ved å si: “La det være.” Men spør heller:

Kan du bare bytte strenger og justere stolen, for nå?

Det ordner vi. Den kommer til å spille.

Hun gir fra seg fiolinen, får en kvittering, legger den i lommeboken. På vei ut føler hun seg som om hun har levert inn en del av seg selv på verksted og venter på å få den tilbake i funksjon.

Hjemme åpner hun PC-en og søker “fiolintimer for voksne”. Hun må le av uttrykket. Voksne. Som om det finnes en egen kategori som må forklares sakte og varsomt.

Hun finner flere annonser. Noen lover “resultat på en måned”, andre skryter av “individuelt opplegg”. Hun lukker fanene; ordene gjør henne urolig. Etter litt åpner hun igjen og sender en melding til en kvinnelig lærer i nabolaget. Kort: “Hei. Jeg er 52. Vil gjerne lære å spille igjen. Går det?”

Med det samme hun har sendt, angrer hun. Får lyst til å slette som om hun har innrømmet en svakhet. Men det er allerede sendt.

Om kvelden kommer sønnen. Han går på kjøkkenet, gir henne en klem. Hun setter på tevann, finner frem kjeks. Sønnen får øye på futteralet i stua.

Er det fiolin der? spør han, oppriktig overrasket.

Ja. Fant den. Tenker prøve litt.

Mamma, mener du det? Han smiler men mer usikkert enn ironisk. Du har jo det er lenge siden.

Lenge siden, nikker hun. Derfor vil jeg prøve på nytt.

Sønnen setter seg, snur kjeksbiten mellom fingrene.

Men hvorfor da? spør han til sist. Du er jo sliten nok fra før.

Hun merker forsvarsmekanismen stige: forklare, unnskylde, overbevise om at hun har rett. Men slike forklaringer har alltid gjort henne liten.

Jeg vet ikke, sier hun ærlig. Jeg bare har lyst.

Sønnen ser nærmere på henne, som om han for første gang ser kvinnen bak mammaen én som ønsker noe for seg selv.

Ok da, sier han. Bare ikke slit deg ut. Og stakkars naboer.

Hun ler.

De får tåle det. Jeg spiller bare på dagtid.

Når sønnen har gått, kjenner hun at det er blitt lettere. Ikke fordi han ga sin tillatelse, men fordi hun ikke måtte forklare seg.

To dager senere henter hun fiolinen fra instrumentmakeren. Strengene glitrer, stolen står rett. Han viser henne hvordan hun skal stramme og oppbevare.

Ikke la den stå ved ovnen. Og alltid i futteral.

Hun nikker som ei skolejente. Hjemme setter hun futteralet på stolen, åpner lokket og ser lenge på instrumentet, redd for å gjøre det galt igjen.

Hun velger første øvelse: lange buestrøk på åpne strenger. Da hun var barn, føltes dette som straff. Nå er det en slags redning. Ingen melodi, ingen dom. Bare lyd og forsøk på å gjøre den jevn.

Etter ti minutter verker skulderen, etter femten stivner nakken. Hun legger fiolinen tilbake i futteralet og lukker glidelåsen. En irritasjon stiger i henne: på kroppen, alderen, at alt tar lengre tid nå.

Hun går på kjøkkenet, heller opp vann, setter seg og ser ut av vinduet. På lekeplassen suser tenåringer forbi på sparkesykkel, ler høyt. Hun blir misunnelig, mer på deres fryktløshet enn ungdom. De faller, reiser seg, suser videre, og ingen tenker på at det er for sent å lære seg balanse.

Hun går tilbake og åpner futteralet igjen. Ikke fordi hun må, men fordi hun ikke vil avslutte med sinne.

Svaret fra fiolinlæreren kommer på kvelden: “Hei! Klart det går. Kom innom, vi starter med holdning og enkle øvelser. Alder stopper ikke, men det krever tålmodighet.” Hun leser det to ganger. “Tålmodighet” føles ærlig, og det roer henne.

På første time reiser hun med futteralet i fanget, som om det er skjøre varer. I t-banen ser folk, noen smiler. Hun merker det og tenker: la dem bare se.

Læreren er lav, rundt førti, med kort hår og våkne øyne. I rommet står et piano, noter i hylla, en barn-fiolin på stolen.

La oss se på det, sier hun, og ber henne ta instrumentet.

Hun løfter fiolinen, og det er klart med én gang at hun holder galt. Skulderen løftes, haken strammer, venstre hånd blir stiv.

Det er ikke farlig, sier læreren. Du har jo ikke spilt på lenge. La oss bare stå litt sammen først. Kjenn at fiolinen ikke er fienden.

Hun må le, og skjønner at hun er pinlig berørt: å stå, femti-to år gammel, og lære å holde fiolin. Men det er samtidig befriende. Ingen krever at hun blir flink. Bare at hun er tilstede.

Etter timen har hun skjelvende hender, som etter gym. Læreren gir henne øvingsliste: ti minutter daglig på åpne strenger, så skala, ikke mer. “Bedre med lite hver dag,” sier hun.

Hjemme spør mannen:

Hvordan gikk det?

Det var tungt, sier hun. Men fint.

Er du fornøyd?

Hun tenker etter. “Fornøyd” er ikke riktig ord. Hun er urolig, flau, spent og på merkelig vis lysere.

Ja, svarer hun. Jeg får gjort noe med hendene, ikke bare jobb og matlaging.

En uke senere tør hun spille et lite utdrag av en melodi hun husker fra barndommen. Notene finner hun på nettet, printer dem på jobben og putter dem i papirene, så ingen kollegaer spør. Hjemme setter hun dem på et stativ av bok og en eske.

Lyden er ujevn, buen treffer noen ganger feil streng, fingrene bommer. Hun stopper, starter på nytt. Etter hvert ser mannen inn.

Det der er faktisk pent, sier han forsiktig, nesten engstelig.

Du lyver, sier hun.

Jeg gjør ikke det. Det er gjenkjennelig.

Hun smiler. “Gjenkjennelig” er nesten et kompliment.

I helgen kommer barnebarnet. Seks år gammel, oppdager hun straks futteralet.

Bestemor, hva er det der?

Fiolin.

Kan du spille?

Hun vil si: “Det kunne jeg før.” Men barnebarnet forstår ikke “før”. For henne er alt nå.

Jeg øver, sier hun.

Barnebarnet setter seg på sofaen, hendene på fanget, som til skolens morgenstund.

Spill!

Så kjenner hun nervøsiteten ta tak. Å spille for barn er enda verre de hører ærlig.

Ok, sier hun, og tar opp fiolinen.

Hun spiller melodien hun har slitt med hele uka. På tredje takt glipper buen litt og lyden blir skarp. Barnebarnet rynker ikke på nesen, bare lener hodet.

Hvorfor lager den så rar lyd?

Fordi bestemor fører buen skjevt, sier hun og ler.

Barnebarnet ler også.

Spill en gang til!

Så hun spiller igjen. Det blir ikke stort bedre, men hun stopper ikke av skam. Hun spiller helt ut.

Om kvelden, når alle har gått til sitt, sitter hun alene i stua. Notene ligger på bordet, ved siden av en blyant for å markere vanskelige steder. Fiolinen er i futteralet, glidelåsen lukket, men den står ikke lengre i boden. Den står mot veggen, som en påminnelse om at den er en del av dagen hennes nå.

Hun setter timeren på telefonen til ti minutter. Ikke for å tvinge seg selv, men for ikke å brenne ut. Hun åpner futteralet, tar fiolinen ut, sjekker kolofoniet og buen. Løfter instrumentet til haken og puster ut.

Lyden er mykere enn tidligere på dagen. Så glipper hun igjen. Hun kjefter ikke. Bare retter på hånden og fortsetter med lange buestrøk, lytter til tonen som holder og vibrerer.

Når timeren ringer, stopper hun ikke med én gang. Spiller ut buen, legger fiolinen forsiktig i futteralet, lukker glidelåsen. Setter futteralet mot veggen, ikke i boden.

Hun vet morgendagen blir lik: litt skam, litt slit, noen rene sekunder som gjør det verdt å åpne futteralet igjen. Og det holder for å fortsette.