Svigerfaren min trodde visst han skulle bo på vår regning i all evighet.
Mannen min vokste opp i en harmonisk og kjærlig familie. Men da faren hans var blitt 57, gikk kona hans dessverre bort. Klart det var tungt for svigerfar å stå igjen alene. Så vi bestemte oss for å selge leiligheten hans, dele på pengene, og ta ham hjem til oss mens han kom seg litt gjennom sorgen. Det skulle jo være midlertidig, tenkte vi. Litt norsk dugnadsånd, ikke sant?
Jeg regnet med et slags seks-måneders prosjekt, og at han etter hvert ville kjøpe seg sin egen leilighet. Men neida. Han storkoste seg tydeligvis med å bo sammen med oss. Når det gjaldt regninger og dagligvarehandel, bidro han med akkurat null kroner. Jeg kokkelerte, vasket skjorter og ryddet rommet hans, mens han tuslet avgårde på jobb og hadde det som plommen i egget. Livet var nærmest et ferieopphold.
Slik levde han altså sammen med oss i elleve år! Til slutt begynte han å forelese for oss om hvordan ting burde gjøres, innførte sine egne husregler og la seg stort sett opp i det aller meste. Vi ble ganske slitne, for å si det mildt. Til slutt bestemte vi oss for å kjøpe en liten bolig til ham rett utenfor byen. Han er frisk og sprek, langt fra noen olding, så han kan fint klare seg selv.
Vi kjøpte et hyggelig lite hus, ordnet alt som måtte til for at han skulle kunne bo der, og så flyttet han ut. Men da begynte svigerfar å hoste opp de villeste historier om hjertesmerter og alskens plager ren fantasi, bare for å prøve å flytte tilbake til oss! Men jeg orker ikke mer. Nå vil jeg endelig få ro i heimen og bare være sammen med min lille, nærmeste familie. Jeg er helt utslitt. Hva i all verden skal jeg gjøre?
