Mor min sto alltid på stefarens side. En dag klarte jeg ikke lenger å holde det inne, og jeg bestemte meg for å sette en stopper på alt.
Lenge bodde jeg sammen med mor, den yngre søsteren min Solveig og meg. Bestemor Ingrid, som bodde i nærheten, kom ofte på besøk. Jeg husker ikke faren min i det hele tatt, men jeg husker faren til Solveig.
I begynnelsen var stefar Einar snill mot meg, men etter hvert glemte han meg helt. Han løftet ofte hånden mot meg, og jeg gråt i skjul uten å fortelle mor. Til slutt så hun med egne øyne hvordan han behandlet meg.
Det oppstod en kraftig krangel mellom mor og ham, og han forsvant for alltid fra livene våre. Deretter levde vi tre sammen og var lykkelige. Bestemor passet ofte på Solveig. Etter jeg hadde fullført videregående, bestemte jeg meg for å studere i Oslo, selv om jeg opprinnelig hadde drømt om å studere i utlandet. Jeg kunne ikke forlate familien.
En dag foreslo mor at vi skulle selge både vår leilighet og bestemor sin, og i stedet kjøpe en tre-roms leilighet sammen. Da ville vi bo under samme tak og ha nok plass til alle. Vi gikk med på det, og flyttet inn i den nye leiligheten. Jeg fikk mitt eget rom, Solveig bodde hos bestemor, og mor fikk det tredje rommet. Alle var fornøyde.
I den nye bygningen ble mor kjent med naboen, en eldre mann ved navn Arne som allerede var skilt. Fra det øyeblikket begynte han å vise mor oppmerksomhet, og hun begynte å blomstre.
Senere hentet mor onkel Leif hjem til oss. Han bestemte seg for å leie ut sin leilighet. Alt virket bra, i hvert fall trodde jeg. Så begynte han å fornærme oss, særlig meg. Det oppsto ofte uenigheter, men mor sto alltid på Leifs side.
Dette gjorde meg urolig. Jeg bestemte meg for å flytte til en annen by for å studere. Mor brydde seg ikke om det. Jeg så hvor lettet hun var, fordi hun ikke lenger måtte velge mellom meg og onkel Leif. Likevel følte jeg meg ikke bedre. Man kan ikke bytte bort sitt eget barn for en annen mann.
Livet lærer oss at lojalitet og kjærlighet til familien ikke bør ofres for andres bekvemmelighet; ekte omsorg betyr å stå ved hverandres side, uansett hvilke vanskeligheter som oppstår.
