Mamma står nå på gata med oss tre barna! Faren vår tok pengene moren vår fikk for leiligheten, og forsvant.
Helt til mamma fylte 38 år, klarte ikke mamma og pappa å få barn. Legene ristet på hodet, ingen kunne forklare hva som var galt. Etter hvert ga mamma litt opp, og innfant seg med tanken på et liv uten barn. Pappa brydde seg ikke stort han pleide å si: «Du trenger ikke bekymre deg, det ordner seg.» Det virket ikke som om barn var noe han egentlig ønsket seg.
Selv om håpet nesten var borte for mamma, ba hun likevel til Gud om å få bare ett barn. Om det var skjebnen eller bare flaks, ble jeg født.
Mamma kunne ikke tro hvor lykkelig hun var. Men allerede da var pappa blitt distansert, og han ble stresset av hver lyd jeg laget om natten. Ett år etter at jeg kom til verden, fikk mamma tvillinggutter. Nå takket mamma Gud av hele sitt hjerte. Endelig hadde hun blitt det hun ønsket seg mest mamma. Og pappa? Som du sikkert allerede har forstått, hadde han ingen glede av å ha barn. Han bestemte seg for å lure oss.
Han ba mamma om lov til å selge leiligheten med løfte om at vi trengte en større en. Han sa vi kunne selge denne og kjøpe en større leilighet, og ta opp litt lån om nødvendig. Mamma stolte på ham. Men med en gang faren min satt med pengene, forsvant han. Vi vet fortsatt ikke hvor han er.
Slik ble mamma stående alene med oss tre, uten et hjem. Hvor skulle hun gå? Vi flyttet inn hos mormor og morfar i Trondheim. Så bodde vi seks stykker vi fire, pluss mormor og morfar fordelt på to små rom. På dette tidspunktet hadde mamma mistet all tro på kjærlighet og menn. Hun måtte jobbe utrolig mye for å klare seg. Å brødfø og kle tre barn var alt annet enn lett.
Slik levde vi i flere år. Etter hvert døde både mormor og morfar, og vi fikk bedre plass i leiligheten. En sommerdag tar mamma oss med til lekeplassen i Bymarka. Mens vi er der, kommer det bort en mann omtrent på hennes egen alder. Han prøver å starte en samtale, men mamma styrer unna. Vi gikk ofte til denne parken, og til slutt åpner mamma seg litt, og gir ham nummeret sitt. De begynner å prate og drar på en date.
To måneder senere flytter vi inn i en stor treroms leilighet sammen med Adam. Han blir vår stefar. Fra det øyeblikket må det sies at barndommen vår virkelig blir lykkelig. Adam fyller farsrollen sammen deler vi gleder og sorger. Nå som vi er voksne, kaller vi Adam for pappa. Mødre med barn er ikke alltid en byrde. Det finnes alltid en sjanse til å finne lykken. Faren min forlot oss, men stefaren min, Adam, tok oss imot som en ekte mann og ga oss et hjem og lykke.
